Landsbytepper fra byen Abadeh, som ligger mellom Shiraz og Isfahan i Iran, kjennetegnet av sekskantede former i medaljongen, hjørnene og feltet, vanligvis med en liten rosettEt rundt, blomsterlignende ornament der kronbladene stråler jevnt ut fra et sentrum, som en blomst sett ovenfra. Fra omkring 1500-tallet, da blomstermønstre fant veien inn i persiske tepper, begynte veverne å plassere en rosett midt i feltet, og av den vokste den sentrale medaljongen i de blomstrede byteppene, slik som den sirkelrunde rosettmedaljongen med slyngede linjer på et rundt Tabriz-teppe i Shah Abbasi-mønster. På Abadeh-tepper markerer en liten rosett i marineblått, rødt eller krem midten av medaljongen, ett av kjennetegnene på typen. Rosetter gjentas også langs bordene, som i tabriz og bakhtiari tepper, og mellom rankene og palmettene i Sultanabad-tepper. midt i medaljongen, og av dyre- og plantemotiver. Ulluven sitter som regel på en bunn av bomull; beskrivelsene av luvhøyden spriker, fra tynn og tettklippet til ganske høy. Knutetettheten er høy for et landsbyteppe, noe de detaljerte motivene krever; enkelte kilder oppgir rundt 350 000 knuter per m² (omtrent 225 per kvadrattomme), men publiserte tall varierer mye. Feltet er som regel mørkt marineblått eller dypt rødt, med innslag av krem, gult, oransje, blått og grønt. Byen har ikke et eget teppemarked, så de ferdige teppene selges i basaren i Shiraz.
Syntetisk fiber som brukes i produksjon av gulvtepper og teppegulv, verdsatt for sitt ullignende utseende, sin mykhet og sin motstandsdyktighet mot flekker, falming og mugg.
En komposisjon der et motiv eller mønster brer seg over hele bunnfeltet i stedet for å være ordnet rundt en sentral medaljongEt stort motiv midt i teppets bunnfelt som resten av mønsteret er bygget opp rundt; den store midtmedaljongen sies å ha blitt innført i safavidetiden (1500- og 1600-tallet). Blomstermedaljonger, typiske for byttepper som Tabriz, Kashan og Sarough, leses ofte som en lotusblomst, og motivet har også blitt tolket som et speilbilde av kuppelen inne i en moské; geometriske medaljonger, ofte sekskantede eller rombeformede, kjennetegner landsby- og nomadetepper som Heriz og Zanjan. En medaljong kan stå alene, ha fire hjørnestykker, flankeres av mindre medaljonger over og under, eller gjentas nedover et gangteppe. Tepper uten midtmotiv kalles allover. I et godt laget teppe sitter medaljongen i midten, og hjørnene speiler hverandre så nøyaktig som håndarbeid tillater.. Motivet kan være blomster forbundet med ranker, blader og knopper (noen ganger med fugler og dyr), kantete geometriske former eller gjentatte enheter som botehEt dråpeformet motiv med buet øvre spiss, som i århundrer har vært allestedsnærværende i persisk og kashmirsk veving. Det persiske ordet betyr busk eller kratt (noen ganger forklart som «knoppskytende blomst eller plante»), og motivet står for vekst og fornyelse. Det tolkes også som en sypress som bøyer seg i vinden, men sjelden knekker, eller som en flamme, et frø, en kongle eller en stilisert mandel. Da vevere i den skotske byen Paisley begynte å etterligne kashmirsjal tidlig på 1800-tallet, ble boteh kjent i Vesten som «paisley», etter byen. I tepper gjentas motivet som regel over hele feltet, særlig i stykker fra Tabriz, Sarough, Kerman, Mashhad og Malayer., gulEt åttekantet eller mangekantet, stilisert blomstermotiv som gjentas i rader over midtfeltet i turkmenske tepper. Den samme gjentakelsen er typisk for beluch-tepper, der en blomst sitter inne i hver åttekant, og for Bokhara-tepper, som hovedsakelig veves i Pakistan etter turkmenske forbilder. I eldre turkmenske tepper hadde hver stamme (Tekke, Salor, Ersari og andre) som regel sin egen gul, slik at en ekspert ofte kan kjenne igjen stammen på motivet, mens moderne tepper blander guler fritt. Ordet betyr «blomst» eller «rose» på persisk, selv om formene er utpreget geometriske og ikke naturalistiske. og herati; et knapt merkbart sentrum kan bli stående igjen. Et geometrisk allover-mønster gjentar enten én form eller løper som et sammenhengende mønster med varierende former, ofte med en egen bunnfarge inne i hver av dem. Uten et markert midtpunkt passer et allover-teppe fint hvor som helst i et rom, også i rom med uvanlig form; i blomstrede utgaver er blomstene tegnet større, på tykkere grener, enn i et blomstret medaljongteppe.
Et teppe som er rundt 100 år eller eldre – alderen der et gammelt teppe kalles antikt og ikke vintage eller semiantikt. Alderen er en prisfaktor i seg selv, siden et 200 år gammelt teppe koster mer enn et ellers likeverdig teppe på 100 år, og den virker sammen med kunstnerisk kvalitet, sjeldenhet (for eksempel produksjonen fra et verksted som ikke lenger finnes) og tilstand. Svært gamle tepper har ofte blitt reparert på et eller annet tidspunkt, noe som ses tydeligst fra baksiden, så tilstanden krever nøye inspeksjon.
Garn som ekstruderes som én endeløs tråd og deretter teksturiseres, i motsetning til stapelgarn, som spinnes av korte fiberlengder. Forskjellen svarer på et spørsmål alle som får et nytt teppegulv, stiller: tepper av stapelgarn røyter løse fibre i ukevis etter leggingen, mens BCF-tepper knapt røyter i det hele tatt, fordi det ikke finnes korte fiberender som kan løsne. De fleste moderne syntetiske teppegulv er BCF.
Førstehjelp ved ferskt søl av væske på et gulvteppe. Den demper flekken, men fjerner den ikke helt. Overflødig væske skrapes opp med en skje eller dupes opp med en ren, hvit klut, og det gnis aldri. Deretter dekkes flekken med skum av oppvaskmiddel, som suges opp med et hvitt bomullshåndkle. Flekken dupes tørr med et nytt håndkle, børstes med luven og løftes opp slik at luften kommer til på baksiden. Sterke kjemikalier unngås, og det som blir igjen, overlates til et profesjonelt renseri.
NomadetepperTepper vevd av nomadestammer i Midtøsten, Sentral-Asia og Nord-Afrika, som flytter med flokkene sine gjennom vår, sommer og høst og slår seg ned om vinteren for å veve. På kompakte, flyttbare vevstoler lager de som regel små tepper (for eksempel 1,2 × 1,8 eller 1,5 × 2,1 m, omtrent 4 × 6 eller 5 × 7 fot), noen ganger gangtepper, av ull fra egne flokker – ofte både til bunnen og luven – tradisjonelt farget med lokale planter. De kraftige, for det meste geometriske mønstrene går i arv gjennom generasjoner uten skrevne forelegg og minner iblant om bytepper. I motsetning til by- og verkstedtepper har de ofte asymmetrier, fargevariasjoner og mønstre som ikke går pent opp i hjørnene. vevd av beluchene i grenseområdet mellom det nordøstlige Iran og Afghanistan. De selger teppene på basaren i Mashhad fordi det mangler kjøpere i nærheten. Mønstrene forener tyrkiske, persiske og kaukasiske innflytelser og ligger nærmest den eldre turkmenske vevetradisjonen: gjentatte guler (blomster i åttekanter), botehEt dråpeformet motiv med buet øvre spiss, som i århundrer har vært allestedsnærværende i persisk og kashmirsk veving. Det persiske ordet betyr busk eller kratt (noen ganger forklart som «knoppskytende blomst eller plante»), og motivet står for vekst og fornyelse. Det tolkes også som en sypress som bøyer seg i vinden, men sjelden knekker, eller som en flamme, et frø, en kongle eller en stilisert mandel. Da vevere i den skotske byen Paisley begynte å etterligne kashmirsjal tidlig på 1800-tallet, ble boteh kjent i Vesten som «paisley», etter byen. I tepper gjentas motivet som regel over hele feltet, særlig i stykker fra Tabriz, Sarough, Kerman, Mashhad og Malayer., livets treEt mønster der ett stort og forseggjort tre vokser opp gjennom det meste av feltet, omgitt av planteornamentikk og med fugler, dyr og blomster spredt mellom grenene. Treet kan også fylle ett enkelt felt i et hagefeltteppe eller brukes som bordmønster. I persisk tradisjon står det for forbindelsen mellom jorden og omgivelsene. Det leses også som et bånd mellom himmel og jord, og det symboliserer styrke, visdom og livets kontinuitet. Mønsteret veves i tepper fra Tabriz, Kashan, Isfahan, Kerman og Malayer og i beluch-tepper. og bønnemotiver. Feltene er for det meste mørkt marineblå, røde eller brune med detaljer i elfenben og mørk purpur, men nyere stykker er lysere. Den tynne luven av ullEn naturlig animalsk fiber som brukes til luven, og i noen tepper også til grunnveven, i tepper av høy kvalitet. Den er slitesterk, spenstig, flekkavvisende og brannhemmende, føles myk og fjærende under føttene, isolerer mot kulde, tar lett opp farge og holder på den i mange år. Den binder også støvpartikler, noe som bidrar til å redusere allergiske reaksjoner. Kvaliteten avhenger fremfor alt av hvor sauene beiter: høytliggende beiter og godt fôr gir tykkere og fetere ull, og ull fra Manchester, New Zealand og Ghazni er de best kjente eksemplene på høyt verdsatt ull. Klipping tidlig på våren og håndspinning (som gir tynnere og mykere tråd enn maskinspinning) gjør den enda bedre, mens tynn, tørr ull fra døde sauer havner i billigere tepper. ligger som regel på en grunnvev av ull. Vevere som flytter fra sted til sted, kan ikke sette opp store vevstoler, så teppene er små, typisk 1,2 × 1,8 m (4 × 6 ft), 1,5 × 2,1 m (5 × 7 ft) eller mindre. Gangteppene blir bare rundt 3 til 3,7 m (10 til 12 ft) lange og 0,46 til 1,5 m (1,5 til 5 ft) brede.
Tepper som i dag hovedsakelig veves i pakistanske verksteder av pakistanske og afghanske vevere. De bearbeider eldre persisk-turkmenske mønstre med røtter i Sentral-Asia, og i bransjen regnes teppene som orientalske, ikke persiske. Kjennetegnet er guler som gjentas over hele feltet. Gulene er stiliserte blomstermotiver, åttekantede eller noen ganger rombeformede. Feltet er oftest rødt, deretter kremhvitt, noen ganger blått eller grønt og i senere tid også svart, med detaljer i svart, fersken, blått og grønt, alt farget med plantebaserte fargestoffer. Luven er av 100 prosent ullEn naturlig animalsk fiber som brukes til luven, og i noen tepper også til grunnveven, i tepper av høy kvalitet. Den er slitesterk, spenstig, flekkavvisende og brannhemmende, føles myk og fjærende under føttene, isolerer mot kulde, tar lett opp farge og holder på den i mange år. Den binder også støvpartikler, noe som bidrar til å redusere allergiske reaksjoner. Kvaliteten avhenger fremfor alt av hvor sauene beiter: høytliggende beiter og godt fôr gir tykkere og fetere ull, og ull fra Manchester, New Zealand og Ghazni er de best kjente eksemplene på høyt verdsatt ull. Klipping tidlig på våren og håndspinning (som gir tynnere og mykere tråd enn maskinspinning) gjør den enda bedre, mens tynn, tørr ull fra døde sauer havner i billigere tepper., myk og silkeaktig å se på og middels høy, på en grunnvev av bomull. Enkelte stykker finnes i ekstra store formater. En finere kvalitet har høyere knutetetthetAntall knuter per kvadrattomme i et håndknyttet teppe (KPSI, fra engelsk «knots per square inch»; 1 KPSI tilsvarer om lag 15,5 knuter per 10 × 10 cm), telt på baksiden med linjal som knuter per tomme i høyden ganger knuter per tomme i bredden, og som et snitt av to eller tre områder. Flere knuter gir skarpere detaljer og, alt annet likt, noe bedre holdbarhet og høyere pris, men tettheten alene avgjør ikke kvaliteten: Heriz og Bijar er slitesterke med lav til middels tetthet, mens kurvede blomstermønstre flyter ut uten nok knuter. Omtrentlige tall: under rundt 80 for grove nomadevever som Gabbeh og Qashqai, 120 til 225 for mange landsbytepper, 300 til 700 for fine bytepper som Nain og Isfahan, og 600 til 1 000 eller mer for Qum i ren silke., mer detaljert tegning og førsteklasses Ghazni-ullEn høyt verdsatt teppeull fra Ghazni-regionen i Afghanistan. Som annen ull av fremste kvalitet er den tykk og fet, og den regnes sammen med Manchester-ull og New Zealand-ull blant de tre best kjente kvalitetsullsortene for persiske og orientalske tepper. Kazak-tepper vevd av afghanske vevere i Pakistan bruker den håndspunnet..
Teppe som produseres i store bredder (vanligvis 3,66 eller 4,57 m) i brede vevstoler. Betegner vegg til vegg-teppe, i motsetning til teppefliserKvadratiske teppestykker (vanligvis 50 × 50 cm i Europa) som legges enkeltvis og kan byttes ut ved behov. Populære i næringslokaler fordi de er fleksible, enkle å legge og gir mindre svinn ved utskifting. og løse gulvtepper.
Små gulvtepper laget for islamsk bønn, hvert med en mihrabEn bue- eller dørformet nisje vevd i den ene enden av feltet på et bønneteppe, som gjenspeiler nisjen i en moské som viser retningen mot Mekka. Den er teppets midtpunkt og minner den som ber, om at de står i et hellig rom. Tegningen spenner fra en enkel kontur av en døråpning til en arkitektonisk gjengivelse med søyler og fine detaljer. (også skrevet «mehrab»), en buet portal som symboliserer nisjen i en moské og minner den som ber, om at man står på et hellig sted; buen viser også retningen mot Mekka. Mønsteret er enveisrettet, ment å ses fra den ene enden, og buen kan være en enkel kontur eller en forseggjort arkitektonisk ramme med søyler. Bønnetepper er ofte ikke større enn ca. 90 × 150 cm (3 × 5 fot), sies å gå tilbake til de aller tidligste stadiene av teppeknytting i muslimske land, og veves blant annet av turkmenske og baluchiske vevere og av vevere i QomPersiske tepper fra byen Qom (Ghom), et forholdsvis ungt vevesenter. Teppene herfra er kjent for den høyeste knutetettheten av alle persiske typer. Omtrent ni av ti er av ren silke på grunnvev av silke, med rundt 93 til 155 knuter per cm² (600 til 1 000 knuter per kvadrattomme, KPSI). Resten har luv av korkull eller av silke og ull, med rundt 47 til 108 knuter per cm² (300 til 700 KPSI). Mønstrene er blomstermedaljonger, jaktscener og billedmotiver, mest i myke pastelltoner, elfenben, gull og grønt (et pistasjgrønt felt er ettertraktet) på lys eller mørk bunn. Nyere tepper har som regel verkstedets signatur, mens eldre ofte mangler den. Vannet der sies å gjøre silken mykere og klarere, og silketepper fra hele Iran sendes derfor dit for å vaskes., Isfahan og MalayerLandsbytepper fra byen Malayer og nabolandsbyene mellom Arak og Hamadan, som regel datert til rundt 1800-tallet og vevd langs en gammel handelsrute som førte inn mønstre utenfra. Bunn av bomull, luv av ull og den symmetriske tyrkiske knuten gir en finere knytting enn i de fleste landsbytepper, og luven er klippet nokså lavt for å få fram detaljene. Rombeformede eller sekskantede medaljonger, små hvite prikker i borden som omkranser medaljongen, og en tauaktig løkkeeffekt i teppets egen bord er typiske kjennetegn. Den sørøstlige, Sarough-lignende stilen har dobbelt innslag og er tykkere, med blomstermedaljonger eller livets tre-mønstre; den nordvestlige, Hamadan-lignende stilen har enkelt innslag, er geometrisk og har lysere farger. Små tepper og gangtepper dominerer, for det meste på marineblå, dyp rød eller kremhvit bunn.. Ethvert lite teppe kan brukes til bønn, men et ekte bønneteppe har buen som sitt blikkfang.
En leggemetode der limet påføres direkte på undergulvet og teppet legges oppå. Metoden er vanlig i næringslokaler og for teppefliserKvadratiske teppestykker (vanligvis 50 × 50 cm i Europa) som legges enkeltvis og kan byttes ut ved behov. Populære i næringslokaler fordi de er fleksible, enkle å legge og gir mindre svinn ved utskifting., og gir en stødig installasjon uten behov for underlagMateriale som legges mellom teppet og undergulvet for å dempe, isolere og forlenge teppets levetid. Kalles også polstring eller teppeunderlag..
En leggemetode der underlaget limes til undergulvet, og teppet deretter limes til underlaget. Gir ekstra stabilitet og brukes ofte i næringsarealer med mye trafikk.
Et internasjonalt sertifiseringssystem som sikrer at tekstiler, også gulvtepper og teppegulv, er testet for helseskadelige stoffer og er trygge for mennesker.
Den største standardstørrelsen for håndknyttede tepper. Den begynner ved omtrent 2,7 x 3,7 m (9 x 12 fot) og går via 10 x 13, 10 x 14 og 12 x 16 fot opp til omtrent 4,3 x 6,7 m (14 x 22 fot). Noen størrelsestabeller lar klassen først begynne over omtrent 3 x 4,3 m (10 x 14 fot). Så store tepper passer i romslige stuer, spisestuer og soverom og kommer for det meste fra persiske og pakistanske byverksteder. Noen stykker er HerizKraftfulle landsbytepper fra Heriz-området i det nordvestlige Iran, nær Tabriz, og de mest kjente av alle persiske landsbytepper. En grov og slitesterk luv av ull på en bunn av bomull, som regel med dobbelt innslag for ekstra tykkelse, og en lav til middels knutetetthet (ofte oppgitt til rundt 1 900 til 2 600 knuter per 10 × 10 cm, omtrent 120 til 170 KPSI) gjør dem svært holdbare; ullens styrke tilskrives tradisjonelt kobberholdig fjellvann. Det klassiske mønsteret er en stor, kantete medaljong med fire hjørnestykker, iblant et gjennomgående allovermønster, i en rustrød farge som tradisjonelt tilskrives kobbermineraler i elven på stedet, sammen med mørk marineblått og krem. Bakshaish og Serapi, de sistnevnte nå over hundre år gamle, er de eldre formene.- og bakhtiariFargerike tepper fra bakhtiari-folket, en stamme i Zagrosfjellene som var nomadisk til store deler av den slo seg ned sørvest for Isfahan på 1800-tallet, og hvis veving i dag er spredt over mer enn 200 landsbyer; mindre stykker er gjerne stammearbeid, mens større stykker kommer fra landsbyene i regionen. Grunnveven er vanligvis bomull under en luv av ull fra stammens egne sauer, selv om noen små stammestykker er helt i ull, og hver rad bankes så hardt ned at luven blir tett og slitesterk. De karakteristiske komposisjonene er hagefeltmønsteret (Khesti, også skrevet Kheshti), et rutenett av innrammede kvadrater som hvert viser en hagescene ment som et blikk inn i paradiset, og medaljong- og hjørnemønsteret med en halvgeometrisk midtmedaljong. Dyp rød og mørk marineblå er de vanlige bunnfargene i feltet.-tepper, og få kommer fra nomadevevere som qashqaiNomadetepper knyttet av qashqaiene, en nomadestamme i det sørvestlige Iran som samler tyrkiske, arabiske, kurdiske og lurske grupper og har levd i regionen siden minst 1500-tallet. Mønstrene kommer fra hukommelsen og ikke fra skrevne tegninger, og de kombinerer geometriske komposisjoner og medaljongkomposisjoner, av og til i en enklere og sparsomt detaljert form, med dyr, planter og husholdningsgjenstander, i juveltoner av rødt, safrangull og indigo, ofte på dyprød eller mørk marineblå bunn. Den tykke, fastvevde ullen fra stammens egne flokker er slitesterk og likevel myk, og den danner en tett luv av middels høyde på en grunnvev av bomull eller ull, noe som passer godt i rom med mye trafikk. Kompakte vevstoler holder størrelsene små, vanligvis 1,2 × 1,8 m (4 × 6 fot) eller 1,5 × 2,1 m (5 × 7 fot), i tillegg til gangtepper. eller beluch. Verksteder som de i SaroughPopulære og slitesterke persiske bytepper fra Sarouk, en by sentralt i Iran omtrent 50 km nord for Arak. De ble kjent fra 1800-tallet og ble eksportert til Europa og Amerika. På en grunnvev av bomull sitter en middels til tykk luv av ull, iblant med innslag av silke, som regel knyttet med den persiske knuten (enkelte eldre stykker har den tyrkiske) og med middels til høy tetthet på opptil rundt 50 knuter per cm² (omtrent 320 per kvadrattomme). Mønstrene er florale, med medaljong eller heldekkende (allover), med enkelte herati-, boteh- og billedmønstre, på bunner i beige, elfenben, krem, marineblått eller rødt – et rødt som drar mot oransje eller rust – vanligvis med en smal sekundærbord. «Amerikanske Sarough», vevd hovedsakelig på 1920- og 1930-tallet, tilpasset mønstre og farger til amerikansk smak, og mange ble omfarget til den rosarøde fargen som var populær der. vever dessuten palasstørrelser på over 3,7 x 5,5 m (12 x 18 fot) på bestilling. Vekten holder dem som regel på plass uten underlagMateriale som legges mellom teppet og undergulvet for å dempe, isolere og forlenge teppets levetid. Kalles også polstring eller teppeunderlag., men et underlag er nyttig under tunge møbler eller i fuktige rom.
Et teppe vevd av turkmenske stammer for å henge over døråpningen i en jurte, ikke for å ligge på gulvet. Det karakteristiske mønsteret deler bunnfeltet i fire kvadranter (ofte kalt hatchli- eller korskomposisjon), tradisjonelt tolket som et beskyttende symbol som vokter terskelen. Fordi de ble laget til en døråpning, har ekte ensier en påfallende ensartet størrelse – omtrent som en dør.
Tradisjonelle tepper vevd av esari-stammen i Turkmenistan, kjennetegnet av en dyp rød bunn og geometriske gulEt åttekantet eller mangekantet, stilisert blomstermotiv som gjentas i rader over midtfeltet i turkmenske tepper. Den samme gjentakelsen er typisk for beluch-tepper, der en blomst sitter inne i hver åttekant, og for Bokhara-tepper, som hovedsakelig veves i Pakistan etter turkmenske forbilder. I eldre turkmenske tepper hadde hver stamme (Tekke, Salor, Ersari og andre) som regel sin egen gul, slik at en ekspert ofte kan kjenne igjen stammen på motivet, mens moderne tepper blander guler fritt. Ordet betyr «blomst» eller «rose» på persisk, selv om formene er utpreget geometriske og ikke naturalistiske.-mønstre (medaljonger). Teppene har som regel en hoved-gul i form av en «elefantfot», med sekundære motiver ordnet i jevne rader, og er kjent for sin fine vevnad og rike kulturelle symbolikk.
Et europeisk klassifiseringssystem for brannegenskapene til byggevarer, inkludert gulvbelegg. Skalaen går fra A (ikke brennbar) til F (lett antennelig), med tilleggsklassifiseringer for røykutvikling (s) og brennende dråper (d).
Den fargede varianten av GabbehEt teppe fra Fars-provinsen i Iran, første gang dokumentert på 1600-tallet, for rundt 400 år siden, og vevd av regionens nomadestammer og fastboende landsbyfolk på en renning av ull eller geitehår (sjelden bomull), med en lang, tykk og tett luv av ull som ikke klippes kort. Den lave knutetettheten gir enkle, kraftfulle mønstre der trær, dyr og mennesker blir til abstrakte geometriske former. Farget Gabbeh farges i alle nyanser, ofte sterkt, mens naturlig Gabbeh bruker ufarget hvit og svart ull i kremhvite, brune, grå og svarte toner, vanligvis på kremhvit bunn. Typiske størrelser er omtrent 0,9–1,2 × 1,8–2,1 m (3–4 × 6–7 fot). Finere byvevde varianter kommer fra Shiraz, og svært fine, tunge tepper kalles iblant Qashqai, selv om de ikke er ekte Qashqai-tepper., det tykkluvede, enkelt tegnede nomadeteppet fra Fars-provinsen. Fordi veverne farger ulla selv, er enhver fargepalett mulig, fra rødt, blått og grønt til gult, og de kraftige fargene hører som regel sammen med dristige, abstrakte motiver av trær, dyr og mennesker. Motstykket er naturlig Gabbeh, vevd av ufarget hvit og svart ullEn naturlig animalsk fiber som brukes til luven, og i noen tepper også til grunnveven, i tepper av høy kvalitet. Den er slitesterk, spenstig, flekkavvisende og brannhemmende, føles myk og fjærende under føttene, isolerer mot kulde, tar lett opp farge og holder på den i mange år. Den binder også støvpartikler, noe som bidrar til å redusere allergiske reaksjoner. Kvaliteten avhenger fremfor alt av hvor sauene beiter: høytliggende beiter og godt fôr gir tykkere og fetere ull, og ull fra Manchester, New Zealand og Ghazni er de best kjente eksemplene på høyt verdsatt ull. Klipping tidlig på våren og håndspinning (som gir tynnere og mykere tråd enn maskinspinning) gjør den enda bedre, mens tynn, tørr ull fra døde sauer havner i billigere tepper. i kremfargede, brune, grå og svarte toner.
En type gulv som kombinerer flere lag av ulike materialer for bedre stabilitet og ytelse. Når det gjelder teppegulv, kan det vise til teppefliserKvadratiske teppestykker (vanligvis 50 × 50 cm i Europa) som legges enkeltvis og kan byttes ut ved behov. Populære i næringslokaler fordi de er fleksible, enkle å legge og gir mindre svinn ved utskifting. med tekniske baksidesystemer utviklet for bestemte bruksegenskaper.
Et tradisjonelt, håndlaget gresk gulvteppe med lang, raggete luvOverflaten på et gulvteppe eller teppegulv, laget av opprettstående fibrer i oppskårne dotter eller løkker. I et håndknyttet teppe dannes den av de avskårne endene på tusenvis av knuter i ull eller silke som knyttes på renningen rad for rad. Under vevingen trimmes de lett, og den endelige høyden får luven ved klipping når teppet ferdigstilles. Luvtykkelsen måles fra teppets bakside til toppen av luven. Den går vanligvis fra lav, omtrent 3 til 6 mm (1/8 til 1/4 tomme), til høy, omtrent 13 til 16 mm (1/2 til 5/8 tomme). Fine, tette mønstre klippes kort for at mønsteret skal holde seg skarpt. Høyere luv tåler mye ferdsel og tunge møbler, mens lavere luv passer der det er liten klaring under dører og i fuktige rom. av 100 % ullEn naturlig animalsk fiber som brukes til luven, og i noen tepper også til grunnveven, i tepper av høy kvalitet. Den er slitesterk, spenstig, flekkavvisende og brannhemmende, føles myk og fjærende under føttene, isolerer mot kulde, tar lett opp farge og holder på den i mange år. Den binder også støvpartikler, noe som bidrar til å redusere allergiske reaksjoner. Kvaliteten avhenger fremfor alt av hvor sauene beiter: høytliggende beiter og godt fôr gir tykkere og fetere ull, og ull fra Manchester, New Zealand og Ghazni er de best kjente eksemplene på høyt verdsatt ull. Klipping tidlig på våren og håndspinning (som gir tynnere og mykere tråd enn maskinspinning) gjør den enda bedre, mens tynn, tørr ull fra døde sauer havner i billigere tepper.. Ekte flokatitepper veves i Hellas og vaskes deretter i det kalde vannet i Pindos-fjellene, slik at ullen luftes opp og får sin karakteristiske, myke og luftige struktur. Opprinnelig brukte gjetere dem for å holde varmen. I dag er de populære interiørtepper, kjent for sin luksuriøse mykhet og naturlige kremhvite farge.
Svekkelse av et teppes luvOverflaten på et gulvteppe eller teppegulv, laget av opprettstående fibrer i oppskårne dotter eller løkker. I et håndknyttet teppe dannes den av de avskårne endene på tusenvis av knuter i ull eller silke som knyttes på renningen rad for rad. Under vevingen trimmes de lett, og den endelige høyden får luven ved klipping når teppet ferdigstilles. Luvtykkelsen måles fra teppets bakside til toppen av luven. Den går vanligvis fra lav, omtrent 3 til 6 mm (1/8 til 1/4 tomme), til høy, omtrent 13 til 16 mm (1/2 til 5/8 tomme). Fine, tette mønstre klippes kort for at mønsteret skal holde seg skarpt. Høyere luv tåler mye ferdsel og tunge møbler, mens lavere luv passer der det er liten klaring under dører og i fuktige rom. og bunn som skyldes langvarig eksponering for høy luftfuktighet eller fuktige forhold. Fukt som trenger inn i naturfibrene, gjør dem skjøre og kan til slutt få dem til å råtne, og den samme fukten tiltrekker seg møll og andre skadedyr. Fuktige, varme eller dårlig ventilerte lagerrom, baderom og fuktige klimaer er de vanligste stedene; motmidlene er en avfukter, god luftsirkulasjon, et underlagMateriale som legges mellom teppet og undergulvet for å dempe, isolere og forlenge teppets levetid. Kalles også polstring eller teppeunderlag. som stopper fukt som stiger opp fra gulvet, en lavere luv som trekker til seg mindre fukt, og å lufte teppet ute i solen noen timer én eller to ganger i året, uten å la forsiden ligge lenge i sterk sol. Svingninger i luftfuktigheten får dessuten en bunn av ullEn naturlig animalsk fiber som brukes til luven, og i noen tepper også til grunnveven, i tepper av høy kvalitet. Den er slitesterk, spenstig, flekkavvisende og brannhemmende, føles myk og fjærende under føttene, isolerer mot kulde, tar lett opp farge og holder på den i mange år. Den binder også støvpartikler, noe som bidrar til å redusere allergiske reaksjoner. Kvaliteten avhenger fremfor alt av hvor sauene beiter: høytliggende beiter og godt fôr gir tykkere og fetere ull, og ull fra Manchester, New Zealand og Ghazni er de best kjente eksemplene på høyt verdsatt ull. Klipping tidlig på våren og håndspinning (som gir tynnere og mykere tråd enn maskinspinning) gjør den enda bedre, mens tynn, tørr ull fra døde sauer havner i billigere tepper. til å strekke seg og krympe og teppet til å slå seg, mens en bunn av bomull holder størrelsen bedre.
Et langt, smalt teppe til ganger, entréer, trapper og kjøkken, eller lagt to eller tre sammen ved en seng. Vanlige gangtepper er omtrent 60–90 cm (2 til 3 fot) brede og de bredere 90–120 cm (3 til 4 fot), med lengder fra rundt 1,8 m (6 fot) til omkring 12 m (40 fot); Hamadan og KarajaLandsbytepper fra en gruppe landsbyer i den iranske provinsen Aserbajdsjan, i vestkanten av vevområdet rundt Heriz, oppkalt etter landsbyen Karaja midt blant dem. Luv av ull på en bunn av bomull (svært gamle stykker kan ha bunn av ull), tyrkisk knute og enkelt innslag, slik at luven blir tynnere og mykere enn på Heriz-tepper, som vanligvis har dobbelt innslag, og knutetettheten er lav til middels. To kraftige geometriske medaljonger med krokformede kanter veksler typisk nedover et gangteppe, ofte på en ny bunnfarge for hver gjentakelse, og på brede tepper leses de gjentatte medaljongene som et geometrisk allover-mønster, i oransjerøde, blå, kremfargede og brune toner. Den myke, tynne luven og de store lengdene, noen over 6 m (20 fot), gjør dem populære som gangtepper i entré og trapp. er kjent for de lengste. Gangtepper fra HerizKraftfulle landsbytepper fra Heriz-området i det nordvestlige Iran, nær Tabriz, og de mest kjente av alle persiske landsbytepper. En grov og slitesterk luv av ull på en bunn av bomull, som regel med dobbelt innslag for ekstra tykkelse, og en lav til middels knutetetthet (ofte oppgitt til rundt 1 900 til 2 600 knuter per 10 × 10 cm, omtrent 120 til 170 KPSI) gjør dem svært holdbare; ullens styrke tilskrives tradisjonelt kobberholdig fjellvann. Det klassiske mønsteret er en stor, kantete medaljong med fire hjørnestykker, iblant et gjennomgående allovermønster, i en rustrød farge som tradisjonelt tilskrives kobbermineraler i elven på stedet, sammen med mørk marineblått og krem. Bakshaish og Serapi, de sistnevnte nå over hundre år gamle, er de eldre formene., Aserbajdsjan og Hamadan er gjerne brede, mens brede gangtepper fra Tabriz, SaroughPopulære og slitesterke persiske bytepper fra Sarouk, en by sentralt i Iran omtrent 50 km nord for Arak. De ble kjent fra 1800-tallet og ble eksportert til Europa og Amerika. På en grunnvev av bomull sitter en middels til tykk luv av ull, iblant med innslag av silke, som regel knyttet med den persiske knuten (enkelte eldre stykker har den tyrkiske) og med middels til høy tetthet på opptil rundt 50 knuter per cm² (omtrent 320 per kvadrattomme). Mønstrene er florale, med medaljong eller heldekkende (allover), med enkelte herati-, boteh- og billedmønstre, på bunner i beige, elfenben, krem, marineblått eller rødt – et rødt som drar mot oransje eller rust – vanligvis med en smal sekundærbord. «Amerikanske Sarough», vevd hovedsakelig på 1920- og 1930-tallet, tilpasset mønstre og farger til amerikansk smak, og mange ble omfarget til den rosarøde fargen som var populær der. og Karaja stort sett er eldre stykker. I en gang bør du la omtrent 30–45 cm (12 til 18 tommer) av gulvet være fritt i hver ende. Fordi en enkelt medaljongEt stort motiv midt i teppets bunnfelt som resten av mønsteret er bygget opp rundt; den store midtmedaljongen sies å ha blitt innført i safavidetiden (1500- og 1600-tallet). Blomstermedaljonger, typiske for byttepper som Tabriz, Kashan og Sarough, leses ofte som en lotusblomst, og motivet har også blitt tolket som et speilbilde av kuppelen inne i en moské; geometriske medaljonger, ofte sekskantede eller rombeformede, kjennetegner landsby- og nomadetepper som Heriz og Zanjan. En medaljong kan stå alene, ha fire hjørnestykker, flankeres av mindre medaljonger over og under, eller gjentas nedover et gangteppe. Tepper uten midtmotiv kalles allover. I et godt laget teppe sitter medaljongen i midten, og hjørnene speiler hverandre så nøyaktig som håndarbeid tillater. ser bortkommen ut på et så langt felt, gjentar geometriske landsbygangtepper ofte medaljongen og varierer det indre mønsteret eller fargen fra den ene gjentakelsen til den neste; Karaja veksler mellom to ulike medaljonger.
Persiske tepper fra byen Qom (Ghom), et forholdsvis ungt vevesenter. Teppene herfra er kjent for den høyeste knutetettheten av alle persiske typer. Omtrent ni av ti er av ren silke på grunnvev av silke, med rundt 93 til 155 knuter per cm² (600 til 1 000 knuter per kvadrattommeAntall knuter per kvadrattomme i et håndknyttet teppe (KPSI, fra engelsk «knots per square inch»; 1 KPSI tilsvarer om lag 15,5 knuter per 10 × 10 cm), telt på baksiden med linjal som knuter per tomme i høyden ganger knuter per tomme i bredden, og som et snitt av to eller tre områder. Flere knuter gir skarpere detaljer og, alt annet likt, noe bedre holdbarhet og høyere pris, men tettheten alene avgjør ikke kvaliteten: Heriz og Bijar er slitesterke med lav til middels tetthet, mens kurvede blomstermønstre flyter ut uten nok knuter. Omtrentlige tall: under rundt 80 for grove nomadevever som Gabbeh og Qashqai, 120 til 225 for mange landsbytepper, 300 til 700 for fine bytepper som Nain og Isfahan, og 600 til 1 000 eller mer for Qum i ren silke., KPSI). Resten har luvOverflaten på et gulvteppe eller teppegulv, laget av opprettstående fibrer i oppskårne dotter eller løkker. I et håndknyttet teppe dannes den av de avskårne endene på tusenvis av knuter i ull eller silke som knyttes på renningen rad for rad. Under vevingen trimmes de lett, og den endelige høyden får luven ved klipping når teppet ferdigstilles. Luvtykkelsen måles fra teppets bakside til toppen av luven. Den går vanligvis fra lav, omtrent 3 til 6 mm (1/8 til 1/4 tomme), til høy, omtrent 13 til 16 mm (1/2 til 5/8 tomme). Fine, tette mønstre klippes kort for at mønsteret skal holde seg skarpt. Høyere luv tåler mye ferdsel og tunge møbler, mens lavere luv passer der det er liten klaring under dører og i fuktige rom. av korkullEn fin og myk ullkvalitet fra halsen og det indre laget av ullen hos unge sauer, ofte fra første klipp. Den er fet av naturlig lanolin, føles myk og spenstig og gir fargene ekstra glans. Den brukes i luven på mange fine bytepper fra Isfahan, Kerman, Qom, Tabriz og Mashhad, og eldre antikke Sarough-tepper med kortklipt luv har den også. Skrives også kurkull. eller av silke og ullEn naturlig animalsk fiber som brukes til luven, og i noen tepper også til grunnveven, i tepper av høy kvalitet. Den er slitesterk, spenstig, flekkavvisende og brannhemmende, føles myk og fjærende under føttene, isolerer mot kulde, tar lett opp farge og holder på den i mange år. Den binder også støvpartikler, noe som bidrar til å redusere allergiske reaksjoner. Kvaliteten avhenger fremfor alt av hvor sauene beiter: høytliggende beiter og godt fôr gir tykkere og fetere ull, og ull fra Manchester, New Zealand og Ghazni er de best kjente eksemplene på høyt verdsatt ull. Klipping tidlig på våren og håndspinning (som gir tynnere og mykere tråd enn maskinspinning) gjør den enda bedre, mens tynn, tørr ull fra døde sauer havner i billigere tepper., med rundt 47 til 108 knuter per cm² (300 til 700 KPSI). Mønstrene er blomstermedaljonger, jaktscener og billedmotiver, mest i myke pastelltoner, elfenben, gull og grønt (et pistasjgrønt felt er ettertraktet) på lys eller mørk bunn. Nyere tepper har som regel verkstedets signatur, mens eldre ofte mangler den. Vannet der sies å gjøre silken mykere og klarere, og silketepper fra hele Iran sendes derfor dit for å vaskes.
Det ytre skallet på granateplet. Det er et plantefargestoff som gir de gule tonene i naturfargede tepper, på samme måte som krapprotRoten av krapplanten (Rubia tinctorum), et naturlig rødt fargestoff og kilden til terrakottatonene i persiske og orientalske tepper. Sammen med indigo og valnøttskall er den blant plantefargene som brukes til å farge ullen, og den binder seg til ullens naturlige lanolin. Små nyanseforskjeller innenfor ett fargefelt, kjent som abrash, er normalt i tepper som er farget på denne måten. gir rødt, indigo gir blått og valnøttskallDet grønne ytterskallet på valnøtten, et tradisjonelt plantefargestoff for brun ull. Teppefargere koker det for å få nyanser fra dyp brun til umbra. Det hører til den samme plantepaletten som krapprot (terrakottarødt), indigo (blått) og granatepleskall (gult). Det er plantefarger av denne typen som skiller tradisjonelt fargede tepper fra tepper farget med syntetiske fargestoffer. gir brunt.
Et åttekantet eller mangekantet, stilisert blomstermotiv som gjentas i rader over midtfeltet i turkmenske tepper. Den samme gjentakelsen er typisk for beluch-tepper, der en blomst sitter inne i hver åttekant, og for BokharaTepper som i dag hovedsakelig veves i pakistanske verksteder av pakistanske og afghanske vevere. De bearbeider eldre persisk-turkmenske mønstre med røtter i Sentral-Asia, og i bransjen regnes teppene som orientalske, ikke persiske. Kjennetegnet er guler som gjentas over hele feltet. Gulene er stiliserte blomstermotiver, åttekantede eller noen ganger rombeformede. Feltet er oftest rødt, deretter kremhvitt, noen ganger blått eller grønt og i senere tid også svart, med detaljer i svart, fersken, blått og grønt, alt farget med plantebaserte fargestoffer. Luven er av 100 prosent ull, myk og silkeaktig å se på og middels høy, på en grunnvev av bomull. Enkelte stykker finnes i ekstra store formater. En finere kvalitet har høyere knutetetthet, mer detaljert tegning og førsteklasses Ghazni-ull.-tepper, som hovedsakelig veves i Pakistan etter turkmenske forbilder. I eldre turkmenske tepper hadde hver stamme (Tekke, Salor, Ersari og andre) som regel sin egen gul, slik at en ekspert ofte kan kjenne igjen stammen på motivet, mens moderne tepper blander guler fritt. Ordet betyr «blomst» eller «rose» på persisk, selv om formene er utpreget geometriske og ikke naturalistiske.
Generert illustrasjon: en støvsuger med beholder på hjul og et munnstykke som bare suger.
En støvsuger der motor, filter og støvbeholder sitter i en kropp på hjul som følger brukeren, koblet med en fleksibel slange til et rør og et munnstykke, i motsetning til en stående støvsuger, der motor og børstehode utgjør én enhet. En lett gulvstøvsuger med et munnstykke uten roterende børsteDen roterende børstevalsen i munnstykket på mange stående støvsugere og støvsugere med motorisert munnstykke, som banker og rister luven for å løsne smuss. På et håndknyttet teppe er den for hard: den banker luven flat og kan gripe tak i og flerre opp frynsene, som ikke skal støvsuges i det hele tatt. Det anbefalte alternativet er bare sug fra en lett, vanlig støvsuger uten børstevalse i munnstykket, ført fra side til side på tvers av teppets bredde i stedet for på langs mot luven; har du bare en maskin med børstevalse, bør valsen slås av. er typen som anbefales for håndknyttede tepper; kraftige og industrielle maskiner unngås.
Tradisjonell flatvevd tekstil fra Iran og Kaukasus, beslektet med kelimFlatvevd teppe uten luv, tradisjonelt laget i Tyrkia, Iran, Afghanistan og på Balkan. Fargede innslagstråder flettes inn i renningen uten knuter, slik at begge sider ser like ut. Fibrene er som regel ull, bomull eller geitehår, og naturfarger gir ofte små nyanseforskjeller som er normale, ikke feil. Den lave høyden gjør at dører lett går klar, og teppet kan henges opp som veggkunst. I et knyttet teppe betegner «kelim» også det flatvevde båndet i hver ende, der ekstra innslagsrader sikrer endene ved frynsene., men som regel vevd i smale striper som sys sammen. Jajimer har fargerike striper og enkle geometriske mønstre, ofte i klare blå, røde og gule toner. Nomadestammer brukte dem historisk som gulvteppe, sengeteppe eller innpakningsklede; i dag verdsettes de som dekorative tekstiler og veggtepper.
Tradisjonelle gulvbelegg fra de nomadiske boligene (jurtene) i Sentral-Asia. Teppene er som regel av ullEn naturlig animalsk fiber som brukes til luven, og i noen tepper også til grunnveven, i tepper av høy kvalitet. Den er slitesterk, spenstig, flekkavvisende og brannhemmende, føles myk og fjærende under føttene, isolerer mot kulde, tar lett opp farge og holder på den i mange år. Den binder også støvpartikler, noe som bidrar til å redusere allergiske reaksjoner. Kvaliteten avhenger fremfor alt av hvor sauene beiter: høytliggende beiter og godt fôr gir tykkere og fetere ull, og ull fra Manchester, New Zealand og Ghazni er de best kjente eksemplene på høyt verdsatt ull. Klipping tidlig på våren og håndspinning (som gir tynnere og mykere tråd enn maskinspinning) gjør den enda bedre, mens tynn, tørr ull fra døde sauer havner i billigere tepper. med geometriske mønstre og har både en dekorativ og en praktisk funksjon: De isolerer og avgrenser oppholdssonene inne i den runde konstruksjonen.
En stoffstrimmel som sys langs kanten av et teppe for å hindre at det rakner og gi det en ferdig finish, som på gulvtepper og trappeløpere. Et håndknyttetEn teppekonstruksjon der veveren knytter hver knute av luvgarn i ull eller silke for hånd rundt tilstøtende renningstråder i en vevstol, før en innslagstråd føres gjennom raden og slås ned. De avkuttede knuteendene danner luven, renning og innslag danner grunnveven, og renningsendene blir til frynser. Et teppe kan ta måneder eller til og med år å lage, og arbeidet etterlater små uregelmessigheter: mønstre som ikke er helt symmetriske, motstående kanter som er noen centimeter forskjellige i lengde, ujevne frynser. Ekte persiske, orientalske og tyrkiske tepper er håndknyttet, i motsetning til håndtuftede tepper (som av og til selges som «håndlaget») og maskinvevde tepper, der baksiden kjennes stiv og helt jevnt oppstilt. teppe avsluttes vanligvis på en annen måte: veveren vikler innslaget flere ganger rundt den ytterste renningstråden og danner slik kantomviklingen, eller jarekanten. Den er som regel avrundet og snorlignende (noen ganger flat eller i ullEn naturlig animalsk fiber som brukes til luven, og i noen tepper også til grunnveven, i tepper av høy kvalitet. Den er slitesterk, spenstig, flekkavvisende og brannhemmende, føles myk og fjærende under føttene, isolerer mot kulde, tar lett opp farge og holder på den i mange år. Den binder også støvpartikler, noe som bidrar til å redusere allergiske reaksjoner. Kvaliteten avhenger fremfor alt av hvor sauene beiter: høytliggende beiter og godt fôr gir tykkere og fetere ull, og ull fra Manchester, New Zealand og Ghazni er de best kjente eksemplene på høyt verdsatt ull. Klipping tidlig på våren og håndspinning (som gir tynnere og mykere tråd enn maskinspinning) gjør den enda bedre, mens tynn, tørr ull fra døde sauer havner i billigere tepper. i en kontrastfarge), og den regionale stilen hjelper eksperter å fastslå hvor teppet er laget.
Fine persiske tepper fra byen Kashan i det sentrale Iran, et vevesenter siden safavidtiden på 1600-tallet, da herskerne feriet der og møblerte villaene sine med lokale tepper. Luven er som regel helt av ullEn naturlig animalsk fiber som brukes til luven, og i noen tepper også til grunnveven, i tepper av høy kvalitet. Den er slitesterk, spenstig, flekkavvisende og brannhemmende, føles myk og fjærende under føttene, isolerer mot kulde, tar lett opp farge og holder på den i mange år. Den binder også støvpartikler, noe som bidrar til å redusere allergiske reaksjoner. Kvaliteten avhenger fremfor alt av hvor sauene beiter: høytliggende beiter og godt fôr gir tykkere og fetere ull, og ull fra Manchester, New Zealand og Ghazni er de best kjente eksemplene på høyt verdsatt ull. Klipping tidlig på våren og håndspinning (som gir tynnere og mykere tråd enn maskinspinning) gjør den enda bedre, mens tynn, tørr ull fra døde sauer havner i billigere tepper., ofte importert Manchester-ullEn ull av høy kvalitet importert fra Manchester i England, som vevere i Kashan gjerne bruker til luven i teppene sine. Den regnes sammen med Ghazni-ull og New Zealand-ull blant de tre best kjente kvalitetsullene for persiske tepper, så hvor ullen i et teppe kommer fra, er et av kvalitetspunktene som kan kontrolleres., av middels høyde på bunnvev av bomull; stykker i silke og ull er for det meste eldre. Mønstrene er formelle og varierer lite: en sentral medaljongEt stort motiv midt i teppets bunnfelt som resten av mønsteret er bygget opp rundt; den store midtmedaljongen sies å ha blitt innført i safavidetiden (1500- og 1600-tallet). Blomstermedaljonger, typiske for byttepper som Tabriz, Kashan og Sarough, leses ofte som en lotusblomst, og motivet har også blitt tolket som et speilbilde av kuppelen inne i en moské; geometriske medaljonger, ofte sekskantede eller rombeformede, kjennetegner landsby- og nomadetepper som Heriz og Zanjan. En medaljong kan stå alene, ha fire hjørnestykker, flankeres av mindre medaljonger over og under, eller gjentas nedover et gangteppe. Tepper uten midtmotiv kalles allover. I et godt laget teppe sitter medaljongen i midten, og hjørnene speiler hverandre så nøyaktig som håndarbeid tillater., en medaljong med tilhørende hjørnestykkerOrnamentet i hvert av feltets fire hjørner rundt en sentral medaljong, som oftest gjentar medaljongens motiver eller farge; i Tabriz-tepper lages hjørnene ofte ved å dele medaljongmønsteret i fire og bruke én del i hvert hjørne. Hjørnefeltene fullfører en komposisjon med medaljong og hjørner, og i et godt laget teppe er hjørnestykkene like og symmetrisk plassert. eller heldekkende blomstermønstre, samt et sjeldent mønster kalt Darbari, som visstnok har liten eller ingen bord. Tepper på rundt 1,5 × 2,1 m (5 × 7 fot) og mindre viser større variasjon, med for eksempel livets treEt mønster der ett stort og forseggjort tre vokser opp gjennom det meste av feltet, omgitt av planteornamentikk og med fugler, dyr og blomster spredt mellom grenene. Treet kan også fylle ett enkelt felt i et hagefeltteppe eller brukes som bordmønster. I persisk tradisjon står det for forbindelsen mellom jorden og omgivelsene. Det leses også som et bånd mellom himmel og jord, og det symboliserer styrke, visdom og livets kontinuitet. Mønsteret veves i tepper fra Tabriz, Kashan, Isfahan, Kerman og Malayer og i beluch-tepper., vaser og fugler. Klassiske farger er dyp rød, marineblå og krem; gule eller grønne bunnfelt er sjeldne, og nyere tepper har mykere pastelltoner.
Et teppe vevd av fastboende landsbyfolk, plassert mellom nomadenes stammetepper og byverkstedenes tepper. Landsbyvevere har bedre redskaper, materialer og fargestoffer enn nomadene, men arbeider i friere, halvstrukturerte omgivelser enn byverkstedene, ofte etter hukommelsen i stedet for etter en tegnet mønsterplan, og noen selger gjennom basaren i en større by i nærheten, slik veverne i Abadeh gjør i Shiraz. Mønstrene er stort sett geometriske (medaljongEt stort motiv midt i teppets bunnfelt som resten av mønsteret er bygget opp rundt; den store midtmedaljongen sies å ha blitt innført i safavidetiden (1500- og 1600-tallet). Blomstermedaljonger, typiske for byttepper som Tabriz, Kashan og Sarough, leses ofte som en lotusblomst, og motivet har også blitt tolket som et speilbilde av kuppelen inne i en moské; geometriske medaljonger, ofte sekskantede eller rombeformede, kjennetegner landsby- og nomadetepper som Heriz og Zanjan. En medaljong kan stå alene, ha fire hjørnestykker, flankeres av mindre medaljonger over og under, eller gjentas nedover et gangteppe. Tepper uten midtmotiv kalles allover. I et godt laget teppe sitter medaljongen i midten, og hjørnene speiler hverandre så nøyaktig som håndarbeid tillater., gjennomgående mønster, botehEt dråpeformet motiv med buet øvre spiss, som i århundrer har vært allestedsnærværende i persisk og kashmirsk veving. Det persiske ordet betyr busk eller kratt (noen ganger forklart som «knoppskytende blomst eller plante»), og motivet står for vekst og fornyelse. Det tolkes også som en sypress som bøyer seg i vinden, men sjelden knekker, eller som en flamme, et frø, en kongle eller en stilisert mandel. Da vevere i den skotske byen Paisley begynte å etterligne kashmirsjal tidlig på 1800-tallet, ble boteh kjent i Vesten som «paisley», etter byen. I tepper gjentas motivet som regel over hele feltet, særlig i stykker fra Tabriz, Sarough, Kerman, Mashhad og Malayer. eller herati), med færre blomstermotiver enn bytepper; knutetettheten er vanligvis høyere enn i nomadetepperTepper vevd av nomadestammer i Midtøsten, Sentral-Asia og Nord-Afrika, som flytter med flokkene sine gjennom vår, sommer og høst og slår seg ned om vinteren for å veve. På kompakte, flyttbare vevstoler lager de som regel små tepper (for eksempel 1,2 × 1,8 eller 1,5 × 2,1 m, omtrent 4 × 6 eller 5 × 7 fot), noen ganger gangtepper, av ull fra egne flokker – ofte både til bunnen og luven – tradisjonelt farget med lokale planter. De kraftige, for det meste geometriske mønstrene går i arv gjennom generasjoner uten skrevne forelegg og minner iblant om bytepper. I motsetning til by- og verkstedtepper har de ofte asymmetrier, fargevariasjoner og mønstre som ikke går pent opp i hjørnene., men lavere enn i bytepper, og ulike vevstolstørrelser gir et bredt utvalg av størrelser, fra små stykker og gangtepper til store gulvtepper. HerizKraftfulle landsbytepper fra Heriz-området i det nordvestlige Iran, nær Tabriz, og de mest kjente av alle persiske landsbytepper. En grov og slitesterk luv av ull på en bunn av bomull, som regel med dobbelt innslag for ekstra tykkelse, og en lav til middels knutetetthet (ofte oppgitt til rundt 1 900 til 2 600 knuter per 10 × 10 cm, omtrent 120 til 170 KPSI) gjør dem svært holdbare; ullens styrke tilskrives tradisjonelt kobberholdig fjellvann. Det klassiske mønsteret er en stor, kantete medaljong med fire hjørnestykker, iblant et gjennomgående allovermønster, i en rustrød farge som tradisjonelt tilskrives kobbermineraler i elven på stedet, sammen med mørk marineblått og krem. Bakshaish og Serapi, de sistnevnte nå over hundre år gamle, er de eldre formene. er det mest kjente eksemplet, sammen med Aserbajdsjan, Abadeh, KarajaLandsbytepper fra en gruppe landsbyer i den iranske provinsen Aserbajdsjan, i vestkanten av vevområdet rundt Heriz, oppkalt etter landsbyen Karaja midt blant dem. Luv av ull på en bunn av bomull (svært gamle stykker kan ha bunn av ull), tyrkisk knute og enkelt innslag, slik at luven blir tynnere og mykere enn på Heriz-tepper, som vanligvis har dobbelt innslag, og knutetettheten er lav til middels. To kraftige geometriske medaljonger med krokformede kanter veksler typisk nedover et gangteppe, ofte på en ny bunnfarge for hver gjentakelse, og på brede tepper leses de gjentatte medaljongene som et geometrisk allover-mønster, i oransjerøde, blå, kremfargede og brune toner. Den myke, tynne luven og de store lengdene, noen over 6 m (20 fot), gjør dem populære som gangtepper i entré og trapp., Mehraban og SennehFint vevde små og mellomstore tepper og gangtepper fra de kurdiske vevelandsbyene rundt Senneh (dagens Sanandaj) i det vestlige Iran, kjent for en omhyggelig, tynn og tett konstruksjon med enkelt innslag på en grunnvev av bomull med luv av ull. Mønstrene er for det meste geometriske medaljonger og heldekkende mønstre, men også boteh og herati blir vevd, i mørkerødt, marineblått og brunt, iblant beige, med detaljer i gult, rødt, lysegrønt, oransje og hvitt. Byen har gitt navn til «sennehknuten», et annet navn på den asymmetriske persiske knuten, men veverne der bruker faktisk den symmetriske tyrkiske knuten.; Shiraz og BakhtiariFargerike tepper fra bakhtiari-folket, en stamme i Zagrosfjellene som var nomadisk til store deler av den slo seg ned sørvest for Isfahan på 1800-tallet, og hvis veving i dag er spredt over mer enn 200 landsbyer; mindre stykker er gjerne stammearbeid, mens større stykker kommer fra landsbyene i regionen. Grunnveven er vanligvis bomull under en luv av ull fra stammens egne sauer, selv om noen små stammestykker er helt i ull, og hver rad bankes så hardt ned at luven blir tett og slitesterk. De karakteristiske komposisjonene er hagefeltmønsteret (Khesti, også skrevet Kheshti), et rutenett av innrammede kvadrater som hvert viser en hagescene ment som et blikk inn i paradiset, og medaljong- og hjørnemønsteret med en halvgeometrisk midtmedaljong. Dyp rød og mørk marineblå er de vanlige bunnfargene i feltet. regnes også som landsbyarbeid i enkelte klassifiseringer.
En syntetisk gummiblanding som påføres baksiden av teppegulv for å feste luvtuftene og gi dimensjonsstabilitet. Den finnes i flere sammensetninger, blant annet SBR (styren-butadiengummi) og syntetisk lateks, med ulik grad av fleksibilitet og slitestyrke.
En type anatolisk teppeHåndlagde tepper fra Anatolia (dagens Tyrkia), kjent for sine karakteristiske geometriske mønstre, sterke farger og kulturelle symbolikk. Teppene har ofte stiliserte motiver som står for fruktbarhet, beskyttelse og lykke, med teknikker som går tusenvis av år tilbake, og de knyttes som regel med den symmetriske (tyrkiske) knuten. Anatoliske mønstre har også vandret: Kurdiske stammer med anatoliske røtter tok dem med seg til Iran, der de fortsatt gjenklinger i Quchan-tepper, og klassiske tyrkiske Oushak-mønstre ble sammen med persiske forbilder for de overveiende blomstrete teppene fra pakistanske verksteder. med en blondeaktig arabeskFlytende ornament av sammenslyngede, snirklende ranker, slyngtråder og blader som krøller seg i rytmiske spiraler, ofte tegnet i speilvendt symmetri. I tepper finnes det i bunnfeltene og bordene på bytepper som Kashan og Tabriz, side om side med blomsterkvaster, palmetter og vaser, og i Shah Abbasi-mønstre virvler det sammen med rankene rundt den sentrale medaljongen. av gule, slyngede linjer på rød bunn, oppkalt etter den venezianske maleren Lorenzo Lotto, som gjenga slike tepper i maleriene sine. Mønsteret hører til senrenessansen, så den som kjenner det igjen, får en grov alder for et teppe, men det finnes moderne reproduksjoner av gamle mønstre, og mønsteret alene beviser ikke at et teppe er antikt.
Overflaten på et gulvteppe eller teppegulv, laget av opprettstående fibrer i oppskårne dotter eller løkker. I et håndknyttetEn teppekonstruksjon der veveren knytter hver knute av luvgarn i ull eller silke for hånd rundt tilstøtende renningstråder i en vevstol, før en innslagstråd føres gjennom raden og slås ned. De avkuttede knuteendene danner luven, renning og innslag danner grunnveven, og renningsendene blir til frynser. Et teppe kan ta måneder eller til og med år å lage, og arbeidet etterlater små uregelmessigheter: mønstre som ikke er helt symmetriske, motstående kanter som er noen centimeter forskjellige i lengde, ujevne frynser. Ekte persiske, orientalske og tyrkiske tepper er håndknyttet, i motsetning til håndtuftede tepper (som av og til selges som «håndlaget») og maskinvevde tepper, der baksiden kjennes stiv og helt jevnt oppstilt. teppe dannes den av de avskårne endene på tusenvis av knuter i ullEn naturlig animalsk fiber som brukes til luven, og i noen tepper også til grunnveven, i tepper av høy kvalitet. Den er slitesterk, spenstig, flekkavvisende og brannhemmende, føles myk og fjærende under føttene, isolerer mot kulde, tar lett opp farge og holder på den i mange år. Den binder også støvpartikler, noe som bidrar til å redusere allergiske reaksjoner. Kvaliteten avhenger fremfor alt av hvor sauene beiter: høytliggende beiter og godt fôr gir tykkere og fetere ull, og ull fra Manchester, New Zealand og Ghazni er de best kjente eksemplene på høyt verdsatt ull. Klipping tidlig på våren og håndspinning (som gir tynnere og mykere tråd enn maskinspinning) gjør den enda bedre, mens tynn, tørr ull fra døde sauer havner i billigere tepper. eller silke som knyttes på renningen rad for rad. Under vevingen trimmes de lett, og den endelige høyden får luven ved klipping når teppet ferdigstilles. Luvtykkelsen måles fra teppets baksideLaget på undersiden av et tuftet eller maskinlaget teppe som gir det stabilitet og struktur. Den primære baksiden holder teppefibrene, mens den sekundære gir ekstra styrke og formstabilitet. Baksiden på slike tepper er som regel stiv og plastaktig fordi den er syntetisk (polypropylen, polyester eller nylon), og den viser ikke mønsteret på forsiden. Et håndknyttet teppe har ingen egen bakside og verken lerret eller lateks: baksiden er selve den vevde grunnveven, som regel av bomull, med knutene synlige. Den er mykere å ta på og viser mønsteret fra forsiden. til toppen av luven. Den går vanligvis fra lav, omtrent 3 til 6 mm (1/8 til 1/4 tomme), til høy, omtrent 13 til 16 mm (1/2 til 5/8 tomme). Fine, tette mønstre klippes kort for at mønsteret skal holde seg skarpt. Høyere luv tåler mye ferdsel og tunge møbler, mens lavere luv passer der det er liten klaring under dører og i fuktige rom.
En rektangulær vevd kisteveske – nomadenes bagasje – som stammene i Persia og Kaukasus brukte til å oppbevare og frakte sengetøy under flyttingene. Mafrash-panelene ble vevd flate i kelimFlatvevd teppe uten luv, tradisjonelt laget i Tyrkia, Iran, Afghanistan og på Balkan. Fargede innslagstråder flettes inn i renningen uten knuter, slik at begge sider ser like ut. Fibrene er som regel ull, bomull eller geitehår, og naturfarger gir ofte små nyanseforskjeller som er normale, ikke feil. Den lave høyden gjør at dører lett går klar, og teppet kan henges opp som veggkunst. I et knyttet teppe betegner «kelim» også det flatvevde båndet i hver ende, der ekstra innslagsrader sikrer endene ved frynsene.-, soumakEn flatvevd teknikk som gir en strukturert overflate som minner om fletting eller broderi. I motsetning til kelim har soumak et opphøyd mønster, som oppstår når innslagstrådene vikles rundt renningstrådene. Teknikken gir slitesterke tepper med karakteristiske geometriske mønstre og en strukturert overflate, og har tradisjonelt blitt laget i Kaukasus, Iran og Tyrkia.- eller blandingsteknikk og deretter satt sammen, og de viser noe av den dristigste mønsterkunsten blant nomadene; mange antikke eksemplarer er sprettet opp og gjort om til slående flatvevde tepper eller puter.
En størrelseskategori mellom små og store gulvtepper, fra omtrent 122 × 183 cm (4 × 6 fot) til 152 × 213 cm (5 × 7 fot). Gulvtepper i denne størrelsen passer i entréer og kjøkken, eller på hver side av sengen, ett foran hvert nattbord. NomadetepperTepper vevd av nomadestammer i Midtøsten, Sentral-Asia og Nord-Afrika, som flytter med flokkene sine gjennom vår, sommer og høst og slår seg ned om vinteren for å veve. På kompakte, flyttbare vevstoler lager de som regel små tepper (for eksempel 1,2 × 1,8 eller 1,5 × 2,1 m, omtrent 4 × 6 eller 5 × 7 fot), noen ganger gangtepper, av ull fra egne flokker – ofte både til bunnen og luven – tradisjonelt farget med lokale planter. De kraftige, for det meste geometriske mønstrene går i arv gjennom generasjoner uten skrevne forelegg og minner iblant om bytepper. I motsetning til by- og verkstedtepper har de ofte asymmetrier, fargevariasjoner og mønstre som ikke går pent opp i hjørnene. som baluchi- og qashqaiNomadetepper knyttet av qashqaiene, en nomadestamme i det sørvestlige Iran som samler tyrkiske, arabiske, kurdiske og lurske grupper og har levd i regionen siden minst 1500-tallet. Mønstrene kommer fra hukommelsen og ikke fra skrevne tegninger, og de kombinerer geometriske komposisjoner og medaljongkomposisjoner, av og til i en enklere og sparsomt detaljert form, med dyr, planter og husholdningsgjenstander, i juveltoner av rødt, safrangull og indigo, ofte på dyprød eller mørk marineblå bunn. Den tykke, fastvevde ullen fra stammens egne flokker er slitesterk og likevel myk, og den danner en tett luv av middels høyde på en grunnvev av bomull eller ull, noe som passer godt i rom med mye trafikk. Kompakte vevstoler holder størrelsene små, vanligvis 1,2 × 1,8 m (4 × 6 fot) eller 1,5 × 2,1 m (5 × 7 fot), i tillegg til gangtepper.-tepper veves i denne størrelsen eller mindre, fordi vevere som flytter med flokkene, ikke kan sette opp en stor vevstolRammen der de loddrette renningstrådene spennes opp først og holdes stramme, slik at det vannrette innslaget kan flettes gjennom dem og knutene knyttes på dem. Håndknyttede tepper lages på enkle vevstoler, fra dem som står i vevernes hjem, til nomadenes kompakte, flyttbare vevstoler. Vevstolens størrelse bestemmer teppets størrelse: Nomadenes små vevstoler gir vanligvis tepper på høyst rundt 1,2 × 1,8 m eller 1,5 × 2,1 m (4 × 6 eller 5 × 7 fot), byverksteder med svært store vevstoler vever palassformater, og antallet vevstoler et verksted har i drift, viser hvor stort det er. Trevevstoler i nomade- og landsbyveving utvider seg og trekker seg sammen over tid, noe som er en av årsakene til skjeve tepper. Mekaniske vevstoler som Wilton, Axminster og Jacquard, de industrielle etterkommerne, lager maskinvevd teppegulv. på ett sted. Mellomstore tepper er lette og sklir derfor lett, så de bør helst ligge på et sklisikkert underlagEt dempende lag som legges under et gulvteppe for å hindre at det sklir, beskytte gulvet, ta opp tyngden fra møblene og forlenge teppets levetid ved å skjerme det mot friksjon på undersiden og mot fuktighet fra gulvet. Det er viktigst for små eller lette tepper, for eksempel i entréen, på kjøkkenet og på badet eller på fliser, som ellers glir og blir en fare for å skli. Svært store tepper ligger på plass av egen tyngde, men et underlag gjør likevel nytte under tunge bord og sofaer og i fuktige rom, der det isolerer mot fukt fra grunnen.. Forhandlernes størrelsesbetegnelser varierer, og noen kaller også 5 × 8 eller 6 × 9 fot mellomstort.
Det sentrale området av et gulvteppe innenfor bordene, der medaljongen, det heldekkende mønsteret, hagefeltene eller et annet hovedmønster er plassert. Teppebeskrivelser oppgir gjerne fargen på midtfeltet, altså bunnfargen i dette området (for eksempel mørkerødt, mørkeblått, krem eller kamel), til forskjell fra aksentfargene i motivene og detaljene. I et mønster med åpent midtfelt står det meste av feltet i én bunnfarge, med motiver som ligger spredt og en stor andel tom flate.
Tepper og teppegulv produsert av bærekraftige materialer, med produksjonsmetoder som gir lav miljøbelastning, og med resirkulerbare komponenter. Det omfatter tepper laget av resirkulerte materialer eller naturfibre, og tepper produsert med redusert vann- og energiforbruk.
Et gjentatt mønster over hele feltet med runde blomster bundet sammen av et rombeformet gitter av ranker, vanligvis med blomstene i hvitt eller gult på mørkeblå eller rød bunn. Mønsteret er høyt elsket i kurdisk, baluchisk og nordvestpersisk veving og ser på avstand ut som et felt av stjerner. Navnet føres i folkemunne tilbake til en legendarisk velgjører, Mina Khan.
Fargestoffer utvunnet av planter, frø, blomster og røtter og i noen tradisjoner av animalske kilder, brukt til å farge ullEn naturlig animalsk fiber som brukes til luven, og i noen tepper også til grunnveven, i tepper av høy kvalitet. Den er slitesterk, spenstig, flekkavvisende og brannhemmende, føles myk og fjærende under føttene, isolerer mot kulde, tar lett opp farge og holder på den i mange år. Den binder også støvpartikler, noe som bidrar til å redusere allergiske reaksjoner. Kvaliteten avhenger fremfor alt av hvor sauene beiter: høytliggende beiter og godt fôr gir tykkere og fetere ull, og ull fra Manchester, New Zealand og Ghazni er de best kjente eksemplene på høyt verdsatt ull. Klipping tidlig på våren og håndspinning (som gir tynnere og mykere tråd enn maskinspinning) gjør den enda bedre, mens tynn, tørr ull fra døde sauer havner i billigere tepper. og silke i tepper. Vevere, særlig nomadevevere, lager dem ofte av lokale planter og andre naturressurser i området, noe som bidrar til å gi hver region sine karakteristiske toner. KrapprotRoten av krapplanten (Rubia tinctorum), et naturlig rødt fargestoff og kilden til terrakottatonene i persiske og orientalske tepper. Sammen med indigo og valnøttskall er den blant plantefargene som brukes til å farge ullen, og den binder seg til ullens naturlige lanolin. Små nyanseforskjeller innenfor ett fargefelt, kjent som abrash, er normalt i tepper som er farget på denne måten. (terrakottarøde), indigo (blå), valnøttskallDet grønne ytterskallet på valnøtten, et tradisjonelt plantefargestoff for brun ull. Teppefargere koker det for å få nyanser fra dyp brun til umbra. Det hører til den samme plantepaletten som krapprot (terrakottarødt), indigo (blått) og granatepleskall (gult). Det er plantefarger av denne typen som skiller tradisjonelt fargede tepper fra tepper farget med syntetiske fargestoffer. (brune) og granateplehud (gule) er typiske fargestoffer. Fordi fargen lages i små, håndverksmessige partier, varierer nyansene litt fra parti til parti, og det gir abrashSubtile fargeskiftninger i et håndlaget teppe, ofte synlige som vannrette bånd tvers over feltet. De oppstår fordi fargebad etter hverandre aldri blir helt like, fordi ulik mengde fett og olje i ulla gjør at fargene endrer seg ujevnt med årene, og – i kremfargede partier knyttet av ufarget ull – fordi fiberen skifter tone når den eldes. Abrash blir ofte tydeligere med alderen, og i et eldre teppe regnes det derfor som et tegn på naturfarger og håndarbeid snarere enn som en feil, mens et nyere teppe fortsatt kontrolleres for jevn farge. Maskinlagde og enkelte nye håndknyttede tepper etterligner det med vilje.. Naturlige fargestoffer verdsettes for en rik, harmonisk og myk farge som blekner forsiktig og jevnt med årene og smitter lite av på en fuktig klut, selv om et teppe kan kombinere hovedsakelig naturlige fargestoffer med noen få syntetiske.
Et håndknyttetEn teppekonstruksjon der veveren knytter hver knute av luvgarn i ull eller silke for hånd rundt tilstøtende renningstråder i en vevstol, før en innslagstråd føres gjennom raden og slås ned. De avkuttede knuteendene danner luven, renning og innslag danner grunnveven, og renningsendene blir til frynser. Et teppe kan ta måneder eller til og med år å lage, og arbeidet etterlater små uregelmessigheter: mønstre som ikke er helt symmetriske, motstående kanter som er noen centimeter forskjellige i lengde, ujevne frynser. Ekte persiske, orientalske og tyrkiske tepper er håndknyttet, i motsetning til håndtuftede tepper (som av og til selges som «håndlaget») og maskinvevde tepper, der baksiden kjennes stiv og helt jevnt oppstilt. teppe vevd i Iran, landet som i Vesten ble kalt Persia fram til 1935, i en tradisjon som sies å strekke seg rundt 2500 år tilbake. Teppet er oppkalt etter byen, stedet, regionen eller stammen der det ble laget (Tabriz, Keshan, HerizKraftfulle landsbytepper fra Heriz-området i det nordvestlige Iran, nær Tabriz, og de mest kjente av alle persiske landsbytepper. En grov og slitesterk luv av ull på en bunn av bomull, som regel med dobbelt innslag for ekstra tykkelse, og en lav til middels knutetetthet (ofte oppgitt til rundt 1 900 til 2 600 knuter per 10 × 10 cm, omtrent 120 til 170 KPSI) gjør dem svært holdbare; ullens styrke tilskrives tradisjonelt kobberholdig fjellvann. Det klassiske mønsteret er en stor, kantete medaljong med fire hjørnestykker, iblant et gjennomgående allovermønster, i en rustrød farge som tradisjonelt tilskrives kobbermineraler i elven på stedet, sammen med mørk marineblått og krem. Bakshaish og Serapi, de sistnevnte nå over hundre år gamle, er de eldre formene., Baluch), og tilhører én av tre grupper: bytepper, vevd i verksteder etter en mønstertegning, landsbytepper og nomadetepperTepper vevd av nomadestammer i Midtøsten, Sentral-Asia og Nord-Afrika, som flytter med flokkene sine gjennom vår, sommer og høst og slår seg ned om vinteren for å veve. På kompakte, flyttbare vevstoler lager de som regel små tepper (for eksempel 1,2 × 1,8 eller 1,5 × 2,1 m, omtrent 4 × 6 eller 5 × 7 fot), noen ganger gangtepper, av ull fra egne flokker – ofte både til bunnen og luven – tradisjonelt farget med lokale planter. De kraftige, for det meste geometriske mønstrene går i arv gjennom generasjoner uten skrevne forelegg og minner iblant om bytepper. I motsetning til by- og verkstedtepper har de ofte asymmetrier, fargevariasjoner og mønstre som ikke går pent opp i hjørnene., de to siste i stor grad vevd etter hukommelsen. Luven er av ullEn naturlig animalsk fiber som brukes til luven, og i noen tepper også til grunnveven, i tepper av høy kvalitet. Den er slitesterk, spenstig, flekkavvisende og brannhemmende, føles myk og fjærende under føttene, isolerer mot kulde, tar lett opp farge og holder på den i mange år. Den binder også støvpartikler, noe som bidrar til å redusere allergiske reaksjoner. Kvaliteten avhenger fremfor alt av hvor sauene beiter: høytliggende beiter og godt fôr gir tykkere og fetere ull, og ull fra Manchester, New Zealand og Ghazni er de best kjente eksemplene på høyt verdsatt ull. Klipping tidlig på våren og håndspinning (som gir tynnere og mykere tråd enn maskinspinning) gjør den enda bedre, mens tynn, tørr ull fra døde sauer havner i billigere tepper., silke eller en blanding, på en bunn av bomull, ull eller silke. Lignende tepper vevd i Pakistan, India eller Kina er ikke persiske tepper.
NomadetepperTepper vevd av nomadestammer i Midtøsten, Sentral-Asia og Nord-Afrika, som flytter med flokkene sine gjennom vår, sommer og høst og slår seg ned om vinteren for å veve. På kompakte, flyttbare vevstoler lager de som regel små tepper (for eksempel 1,2 × 1,8 eller 1,5 × 2,1 m, omtrent 4 × 6 eller 5 × 7 fot), noen ganger gangtepper, av ull fra egne flokker – ofte både til bunnen og luven – tradisjonelt farget med lokale planter. De kraftige, for det meste geometriske mønstrene går i arv gjennom generasjoner uten skrevne forelegg og minner iblant om bytepper. I motsetning til by- og verkstedtepper har de ofte asymmetrier, fargevariasjoner og mønstre som ikke går pent opp i hjørnene. knyttet av qashqaiene, en nomadestamme i det sørvestlige Iran som samler tyrkiske, arabiske, kurdiske og lurske grupper og har levd i regionen siden minst 1500-tallet. Mønstrene kommer fra hukommelsen og ikke fra skrevne tegninger, og de kombinerer geometriske komposisjoner og medaljongkomposisjoner, av og til i en enklere og sparsomt detaljert form, med dyr, planter og husholdningsgjenstander, i juveltoner av rødt, safrangull og indigo, ofte på dyprød eller mørk marineblå bunn. Den tykke, fastvevde ullen fra stammens egne flokker er slitesterk og likevel myk, og den danner en tett luvOverflaten på et gulvteppe eller teppegulv, laget av opprettstående fibrer i oppskårne dotter eller løkker. I et håndknyttet teppe dannes den av de avskårne endene på tusenvis av knuter i ull eller silke som knyttes på renningen rad for rad. Under vevingen trimmes de lett, og den endelige høyden får luven ved klipping når teppet ferdigstilles. Luvtykkelsen måles fra teppets bakside til toppen av luven. Den går vanligvis fra lav, omtrent 3 til 6 mm (1/8 til 1/4 tomme), til høy, omtrent 13 til 16 mm (1/2 til 5/8 tomme). Fine, tette mønstre klippes kort for at mønsteret skal holde seg skarpt. Høyere luv tåler mye ferdsel og tunge møbler, mens lavere luv passer der det er liten klaring under dører og i fuktige rom. av middels høyde på en grunnvev av bomull eller ullEn naturlig animalsk fiber som brukes til luven, og i noen tepper også til grunnveven, i tepper av høy kvalitet. Den er slitesterk, spenstig, flekkavvisende og brannhemmende, føles myk og fjærende under føttene, isolerer mot kulde, tar lett opp farge og holder på den i mange år. Den binder også støvpartikler, noe som bidrar til å redusere allergiske reaksjoner. Kvaliteten avhenger fremfor alt av hvor sauene beiter: høytliggende beiter og godt fôr gir tykkere og fetere ull, og ull fra Manchester, New Zealand og Ghazni er de best kjente eksemplene på høyt verdsatt ull. Klipping tidlig på våren og håndspinning (som gir tynnere og mykere tråd enn maskinspinning) gjør den enda bedre, mens tynn, tørr ull fra døde sauer havner i billigere tepper., noe som passer godt i rom med mye trafikk. Kompakte vevstoler holder størrelsene små, vanligvis 1,2 × 1,8 m (4 × 6 fot) eller 1,5 × 2,1 m (5 × 7 fot), i tillegg til gangtepper.
Hvor godt et håndknyttetEn teppekonstruksjon der veveren knytter hver knute av luvgarn i ull eller silke for hånd rundt tilstøtende renningstråder i en vevstol, før en innslagstråd føres gjennom raden og slås ned. De avkuttede knuteendene danner luven, renning og innslag danner grunnveven, og renningsendene blir til frynser. Et teppe kan ta måneder eller til og med år å lage, og arbeidet etterlater små uregelmessigheter: mønstre som ikke er helt symmetriske, motstående kanter som er noen centimeter forskjellige i lengde, ujevne frynser. Ekte persiske, orientalske og tyrkiske tepper er håndknyttet, i motsetning til håndtuftede tepper (som av og til selges som «håndlaget») og maskinvevde tepper, der baksiden kjennes stiv og helt jevnt oppstilt. teppe holder rette, parallelle kanter og en bredde som er nesten den samme øverst, på midten og nederst. Et maskinlaget teppe måler nesten alltid det samme overalt, men et håndlaget teppe gjør aldri helt det. Vevstoler av tre utvider seg og trekker seg sammen over tid, og grunnvev av ullEn naturlig animalsk fiber som brukes til luven, og i noen tepper også til grunnveven, i tepper av høy kvalitet. Den er slitesterk, spenstig, flekkavvisende og brannhemmende, føles myk og fjærende under føttene, isolerer mot kulde, tar lett opp farge og holder på den i mange år. Den binder også støvpartikler, noe som bidrar til å redusere allergiske reaksjoner. Kvaliteten avhenger fremfor alt av hvor sauene beiter: høytliggende beiter og godt fôr gir tykkere og fetere ull, og ull fra Manchester, New Zealand og Ghazni er de best kjente eksemplene på høyt verdsatt ull. Klipping tidlig på våren og håndspinning (som gir tynnere og mykere tråd enn maskinspinning) gjør den enda bedre, mens tynn, tørr ull fra døde sauer havner i billigere tepper., som også reagerer på fuktighet, gjør det mer enn grunnvev av bomull; landsbytepper og nomadetepperTepper vevd av nomadestammer i Midtøsten, Sentral-Asia og Nord-Afrika, som flytter med flokkene sine gjennom vår, sommer og høst og slår seg ned om vinteren for å veve. På kompakte, flyttbare vevstoler lager de som regel små tepper (for eksempel 1,2 × 1,8 eller 1,5 × 2,1 m, omtrent 4 × 6 eller 5 × 7 fot), noen ganger gangtepper, av ull fra egne flokker – ofte både til bunnen og luven – tradisjonelt farget med lokale planter. De kraftige, for det meste geometriske mønstrene går i arv gjennom generasjoner uten skrevne forelegg og minner iblant om bytepper. I motsetning til by- og verkstedtepper har de ofte asymmetrier, fargevariasjoner og mønstre som ikke går pent opp i hjørnene. blir særlig ofte skjeve. En forskjell på 2,5 til 5 cm (en tomme eller to) er akseptabel, mens store forskjeller regnes som en feil som senker kvaliteten og verdien. Man kontrollerer det med øyet på avstand, mot linjene i et hardt gulv, eller ved å måle øverst, på midten og nederst med målebånd.
Det persiske herskerhuset som regjerte fra 1501, med sjah Ismail, og inn i 1730-årene, og hvis mesenat ved hoffet for maleri, kalligrafi og veving gjorde perioden til det persiske teppets gullalder. Mange mesterverk i museer og på de største auksjonene stammer fra denne tiden, og de største sentrene var Tabriz, HeratTepper fra Herat, en historisk by vest i Afghanistan som var blant de største teppesentrene i safavidetiden (fra 1500-tallet til tidlig på 1700-tallet), sammen med Tabriz, Kashan og Kerman. Byen har også gitt navn til herati-mønsteret, en gjentatt rombe med en liten blomst eller blader inni og buede blader på sidene, som sies å stamme derfra og fortsatt veves i mange persiske tepper., Kashan og Kerman. Etter hvert som mønstrene ble mer komplekse, ble designerne – ofte miniatyrmalere – skilt fra veverne, som arbeidet etter tegningene deres; den store sentrale medaljongen, buede og geometriske komposisjoner og rikere blomster og ranker ble kjennetegn, og mønstrene ble standardisert for eksport til asiatiske og europeiske markeder. Den afghanske invasjonen av Isfahan i 1722 avbrøt vevingen i de viktigste produksjonssentrene i flere år, selv om nomadestammer og landsbyer vevde videre.
Klippingen av ullen fra en levende sau med spesialverktøy for saueklipping, det første trinnet i å lage et gulvteppe i ullEn naturlig animalsk fiber som brukes til luven, og i noen tepper også til grunnveven, i tepper av høy kvalitet. Den er slitesterk, spenstig, flekkavvisende og brannhemmende, føles myk og fjærende under føttene, isolerer mot kulde, tar lett opp farge og holder på den i mange år. Den binder også støvpartikler, noe som bidrar til å redusere allergiske reaksjoner. Kvaliteten avhenger fremfor alt av hvor sauene beiter: høytliggende beiter og godt fôr gir tykkere og fetere ull, og ull fra Manchester, New Zealand og Ghazni er de best kjente eksemplene på høyt verdsatt ull. Klipping tidlig på våren og håndspinning (som gir tynnere og mykere tråd enn maskinspinning) gjør den enda bedre, mens tynn, tørr ull fra døde sauer havner i billigere tepper.. Tradisjonelt gjøres det om våren, når ullen regnes som best for tepper, og den første eller andre klippingen i sesongen gir ullen med mest naturlig fett. Ull tatt fra døde sauer er tynn og tørr og havner i billigere tepper av dårligere kvalitet.
Fint vevde små og mellomstore tepper og gangtepper fra de kurdiske vevelandsbyene rundt Senneh (dagens Sanandaj) i det vestlige Iran, kjent for en omhyggelig, tynn og tett konstruksjon med enkelt innslagEn konstruksjon der veveren fører bare én innslagstråd mellom hver rad med knuter. Fordi renningen ikke dekkes helt, viser baksiden av teppet et sikksakkmønster av små hvite prikker fra bunnen, en enkel måte å kjenne den igjen på, og luven blir gjerne tynnere og lavere enn ved veving med dobbelt innslag. Enkelt innslag er standard i det store Hamadan-området, fra Hamadan-, Karaja- og Mehraban-tepper til Senneh og mange kurdiske stammetepper, og i den Hamadan-påvirkede typen Malayer-teppe. på en grunnvev av bomull med luvOverflaten på et gulvteppe eller teppegulv, laget av opprettstående fibrer i oppskårne dotter eller løkker. I et håndknyttet teppe dannes den av de avskårne endene på tusenvis av knuter i ull eller silke som knyttes på renningen rad for rad. Under vevingen trimmes de lett, og den endelige høyden får luven ved klipping når teppet ferdigstilles. Luvtykkelsen måles fra teppets bakside til toppen av luven. Den går vanligvis fra lav, omtrent 3 til 6 mm (1/8 til 1/4 tomme), til høy, omtrent 13 til 16 mm (1/2 til 5/8 tomme). Fine, tette mønstre klippes kort for at mønsteret skal holde seg skarpt. Høyere luv tåler mye ferdsel og tunge møbler, mens lavere luv passer der det er liten klaring under dører og i fuktige rom. av ullEn naturlig animalsk fiber som brukes til luven, og i noen tepper også til grunnveven, i tepper av høy kvalitet. Den er slitesterk, spenstig, flekkavvisende og brannhemmende, føles myk og fjærende under føttene, isolerer mot kulde, tar lett opp farge og holder på den i mange år. Den binder også støvpartikler, noe som bidrar til å redusere allergiske reaksjoner. Kvaliteten avhenger fremfor alt av hvor sauene beiter: høytliggende beiter og godt fôr gir tykkere og fetere ull, og ull fra Manchester, New Zealand og Ghazni er de best kjente eksemplene på høyt verdsatt ull. Klipping tidlig på våren og håndspinning (som gir tynnere og mykere tråd enn maskinspinning) gjør den enda bedre, mens tynn, tørr ull fra døde sauer havner i billigere tepper.. Mønstrene er for det meste geometriske medaljonger og heldekkende mønstre, men også botehEt dråpeformet motiv med buet øvre spiss, som i århundrer har vært allestedsnærværende i persisk og kashmirsk veving. Det persiske ordet betyr busk eller kratt (noen ganger forklart som «knoppskytende blomst eller plante»), og motivet står for vekst og fornyelse. Det tolkes også som en sypress som bøyer seg i vinden, men sjelden knekker, eller som en flamme, et frø, en kongle eller en stilisert mandel. Da vevere i den skotske byen Paisley begynte å etterligne kashmirsjal tidlig på 1800-tallet, ble boteh kjent i Vesten som «paisley», etter byen. I tepper gjentas motivet som regel over hele feltet, særlig i stykker fra Tabriz, Sarough, Kerman, Mashhad og Malayer. og herati blir vevd, i mørkerødt, marineblått og brunt, iblant beige, med detaljer i gult, rødt, lysegrønt, oransje og hvitt. Byen har gitt navn til «sennehknuten», et annet navn på den asymmetriske persiske knuten, men veverne der bruker faktisk den symmetriske tyrkiske knuten.
Tepper vevd av lokale stammer i og rundt Shiraz i provinsen Fars i det sørvestlige Iran, i deres egne hjem, og solgt på den lokale basaren. Vevere som slår seg ned i området, tar med seg mønstrene fra hjemtraktene sine, og resultatet er en blanding av Abadeh- og qashqaiNomadetepper knyttet av qashqaiene, en nomadestamme i det sørvestlige Iran som samler tyrkiske, arabiske, kurdiske og lurske grupper og har levd i regionen siden minst 1500-tallet. Mønstrene kommer fra hukommelsen og ikke fra skrevne tegninger, og de kombinerer geometriske komposisjoner og medaljongkomposisjoner, av og til i en enklere og sparsomt detaljert form, med dyr, planter og husholdningsgjenstander, i juveltoner av rødt, safrangull og indigo, ofte på dyprød eller mørk marineblå bunn. Den tykke, fastvevde ullen fra stammens egne flokker er slitesterk og likevel myk, og den danner en tett luv av middels høyde på en grunnvev av bomull eller ull, noe som passer godt i rom med mye trafikk. Kompakte vevstoler holder størrelsene små, vanligvis 1,2 × 1,8 m (4 × 6 fot) eller 1,5 × 2,1 m (5 × 7 fot), i tillegg til gangtepper.-stil: geometriske enkle eller gjentatte medaljonger eller heldekkende mønstre, noen ganger med botehEt dråpeformet motiv med buet øvre spiss, som i århundrer har vært allestedsnærværende i persisk og kashmirsk veving. Det persiske ordet betyr busk eller kratt (noen ganger forklart som «knoppskytende blomst eller plante»), og motivet står for vekst og fornyelse. Det tolkes også som en sypress som bøyer seg i vinden, men sjelden knekker, eller som en flamme, et frø, en kongle eller en stilisert mandel. Da vevere i den skotske byen Paisley begynte å etterligne kashmirsjal tidlig på 1800-tallet, ble boteh kjent i Vesten som «paisley», etter byen. I tepper gjentas motivet som regel over hele feltet, særlig i stykker fra Tabriz, Sarough, Kerman, Mashhad og Malayer., i kraftige røde og brune toner løftet av krem, gult, blått og grønt. Luven av ullEn naturlig animalsk fiber som brukes til luven, og i noen tepper også til grunnveven, i tepper av høy kvalitet. Den er slitesterk, spenstig, flekkavvisende og brannhemmende, føles myk og fjærende under føttene, isolerer mot kulde, tar lett opp farge og holder på den i mange år. Den binder også støvpartikler, noe som bidrar til å redusere allergiske reaksjoner. Kvaliteten avhenger fremfor alt av hvor sauene beiter: høytliggende beiter og godt fôr gir tykkere og fetere ull, og ull fra Manchester, New Zealand og Ghazni er de best kjente eksemplene på høyt verdsatt ull. Klipping tidlig på våren og håndspinning (som gir tynnere og mykere tråd enn maskinspinning) gjør den enda bedre, mens tynn, tørr ull fra døde sauer havner i billigere tepper. sitter på en bunn av bomull, som pakker tettere, eller av ull, som blir løsere; tettheten er lav til middels, rundt 186 000 knuter per kvadratmeter (omtrent 120 per kvadrattomme).
Et verksted i Tabriz grunnlagt på 1990-tallet, ungt etter målestokken i persisk teppeproduksjon, og kjent for moderne mønstre med nyskapende, uvanlige fargekombinasjoner og en palett av lyse farger som krem sammen med rødt og gult. Teppene bærer verkstedets signatur og veves ikke bare på den vanlige bunnen av bomull, men også på en bunn av silke, som gir svært høy knutetetthetAntall knuter per kvadrattomme i et håndknyttet teppe (KPSI, fra engelsk «knots per square inch»; 1 KPSI tilsvarer om lag 15,5 knuter per 10 × 10 cm), telt på baksiden med linjal som knuter per tomme i høyden ganger knuter per tomme i bredden, og som et snitt av to eller tre områder. Flere knuter gir skarpere detaljer og, alt annet likt, noe bedre holdbarhet og høyere pris, men tettheten alene avgjør ikke kvaliteten: Heriz og Bijar er slitesterke med lav til middels tetthet, mens kurvede blomstermønstre flyter ut uten nok knuter. Omtrentlige tall: under rundt 80 for grove nomadevever som Gabbeh og Qashqai, 120 til 225 for mange landsbytepper, 300 til 700 for fine bytepper som Nain og Isfahan, og 600 til 1 000 eller mer for Qum i ren silke.. I dag driver grunnleggerens tre sønner verkstedet.
Et dempende lag som legges under et gulvteppe for å hindre at det sklir, beskytte gulvet, ta opp tyngden fra møblene og forlenge teppets levetid ved å skjerme det mot friksjon på undersiden og mot fuktighet fra gulvet. Det er viktigst for små eller lette tepper, for eksempel i entréen, på kjøkkenet og på badet eller på fliser, som ellers glir og blir en fare for å skli. Svært store tepper ligger på plass av egen tyngde, men et underlagMateriale som legges mellom teppet og undergulvet for å dempe, isolere og forlenge teppets levetid. Kalles også polstring eller teppeunderlag. gjør likevel nytte under tunge bord og sofaer og i fuktige rom, der det isolerer mot fukt fra grunnen.
Et teppe som bevisst er behandlet etter vevingen for å se slitt og antikt ut. Etterbehandlingen består gjerne av vasking (ofte steinvaskEn etterbehandling som får nylagde tepper til å se antikke ut, best kjent fra Peshawar-tepper (chobi) og Kazak-tepper som veves i dag. Det nyvevde teppet, der fargene i utgangspunktet er mørke, steinvaskes (Peshawar-tepper legges også ut i sterkt sollys) slik at fargene mykes opp og blekner, og luven klippes kort. Derfor føles disse teppene tynne og lave, men de holder seg likevel slitesterke. Oushak-tepper fra de samme verkstedene får en tilsvarende antikkvask. Farger som er behandlet for å se gamle ut, får gjerne et bleket preg og et skarpt fargebånd midt på hver fiber, i motsetning til den jevne falmingen som kommer med naturlig aldring., noen ganger kjemisk behandling), av og til sterkt sollys, og av at luven klippes kort, noe som demper fargene og gir en tynn, lav luvOverflaten på et gulvteppe eller teppegulv, laget av opprettstående fibrer i oppskårne dotter eller løkker. I et håndknyttet teppe dannes den av de avskårne endene på tusenvis av knuter i ull eller silke som knyttes på renningen rad for rad. Under vevingen trimmes de lett, og den endelige høyden får luven ved klipping når teppet ferdigstilles. Luvtykkelsen måles fra teppets bakside til toppen av luven. Den går vanligvis fra lav, omtrent 3 til 6 mm (1/8 til 1/4 tomme), til høy, omtrent 13 til 16 mm (1/2 til 5/8 tomme). Fine, tette mønstre klippes kort for at mønsteret skal holde seg skarpt. Høyere luv tåler mye ferdsel og tunge møbler, mens lavere luv passer der det er liten klaring under dører og i fuktige rom. samtidig som teppet beholder slitestyrken til et nytt gulvteppe; mange nye tepper i OushakTeppe i den klassiske stilen fra Ushak (Uşak), en tyrkisk teppeby med lang tradisjon for klassiske mønstre. Tepper som selges under dette navnet i dag, er som regel håndknyttet i Pakistan, i verksteder som ifølge bransjen ble startet på 1970-tallet av eiere som forlot Iran etter en embargo. De gjengir tyrkiske og gamle persiske mønstre, for det meste myke blomstermønstre over hele feltet eller medaljongkomposisjoner med lite geometrisk tegning, i ull fra Ghazni og New Zealand på en bunn av bomull. Plantefarger, en antikkvask, flere nyanser av samme farge og en kort, lav luv gir et dempet, aldret uttrykk, mens designerne velger fargepaletter som følger fargetrendene. Avhengig av mønster og knutetetthet selges den samme familien også som Peshawar, Chobi, Ziegler eller Ferahan.-, Kazak- og Peshawar-stil får denne finishen. Behandlet farge kan skilles fra ekte alder: den ser bleket ut og viser et skarpt fargebånd inne i fiberen, mens naturlig falming er mild og jevn fra tupp til rot – et slitt utseende alene beviser altså ikke at et teppe er gammelt.
Bruk av ulike teppetyper eller mønstre for å avgrense egne funksjonsområder i et større rom. Vanlig i åpne løsninger, der skifte av teppe diskret kan markere overgangen mellom arbeids-, hvile- og gangsoner uten fysiske skillevegger. Med løse gulvtepper kan ett enkelt teppe forankre en sone der det ikke finnes vegger, og to tepper kan dele en stor stue i to funksjoner; tepper i tilstøtende rom oppleves som en helhet når de deler type, mønster eller farger, og som atskilte når farger og mønstre er forskjellige.
Vanlige mål for gulvtepper, typisk 2 x 3 fot (omtrent 60 x 90 cm), 3 x 5, 4 x 6, 5 x 7, 5 x 8, 6 x 9, 8 x 10, 9 x 12 (omtrent 275 x 365 cm), 10 x 14, 12 x 15 og 12 x 16 fot, mens gangtepper vanligvis er 60–120 cm (2 til 4 fot) brede. Forhandlere deler dem inn i små (opptil 3 x 5 fot), mellomstore (4 x 6 til 5 x 7), store (5 x 8 til 8 x 11) og ekstra store (9 x 12 og oppover), selv om grensene varierer. Fordi håndknyttede tepper knyttes i metriske mål, kan de faktiske målene avvike noen centimeter fra etiketten. Et stort teppe tar seg som regel bedre ut enn et som er for lite: Riktig størrelse gir 30–45 cm bart gulv inn mot veggene, rekker minst til forkanten av sofaen slik at føttene til den som sitter, hviler på teppet, og stikker 60–90 cm ut på hver side av spisebordet slik at stolene fortsatt står på teppet når de trekkes ut.
En størrelseskategori over middels, fra omtrent 152 x 244 cm (5 x 8 fot) via 6 x 9, 7 x 10 og 8 x 10 fot opp til omtrent 244 x 335 cm (8 x 11 fot); fra 2,7 x 3,7 m (9 x 12 fot) regnes et teppe som ekstra stort. Størrelsen passer i stuen i en liten leilighet (5 x 8 til 6 x 9 fot), i en mellomstor stue (7 x 10 til 8 x 11 fot) eller på et hjemmekontor, der et teppe på 5 x 8 eller 6 x 9 fot ligger foran skrivebordet. Persiske byteppetyper som Tabriz, SaroughPopulære og slitesterke persiske bytepper fra Sarouk, en by sentralt i Iran omtrent 50 km nord for Arak. De ble kjent fra 1800-tallet og ble eksportert til Europa og Amerika. På en grunnvev av bomull sitter en middels til tykk luv av ull, iblant med innslag av silke, som regel knyttet med den persiske knuten (enkelte eldre stykker har den tyrkiske) og med middels til høy tetthet på opptil rundt 50 knuter per cm² (omtrent 320 per kvadrattomme). Mønstrene er florale, med medaljong eller heldekkende (allover), med enkelte herati-, boteh- og billedmønstre, på bunner i beige, elfenben, krem, marineblått eller rødt – et rødt som drar mot oransje eller rust – vanligvis med en smal sekundærbord. «Amerikanske Sarough», vevd hovedsakelig på 1920- og 1930-tallet, tilpasset mønstre og farger til amerikansk smak, og mange ble omfarget til den rosarøde fargen som var populær der. og Kashan lages i denne størrelsen, mens nomadetepperTepper vevd av nomadestammer i Midtøsten, Sentral-Asia og Nord-Afrika, som flytter med flokkene sine gjennom vår, sommer og høst og slår seg ned om vinteren for å veve. På kompakte, flyttbare vevstoler lager de som regel små tepper (for eksempel 1,2 × 1,8 eller 1,5 × 2,1 m, omtrent 4 × 6 eller 5 × 7 fot), noen ganger gangtepper, av ull fra egne flokker – ofte både til bunnen og luven – tradisjonelt farget med lokale planter. De kraftige, for det meste geometriske mønstrene går i arv gjennom generasjoner uten skrevne forelegg og minner iblant om bytepper. I motsetning til by- og verkstedtepper har de ofte asymmetrier, fargevariasjoner og mønstre som ikke går pent opp i hjørnene. som baluchi og qashqaiNomadetepper knyttet av qashqaiene, en nomadestamme i det sørvestlige Iran som samler tyrkiske, arabiske, kurdiske og lurske grupper og har levd i regionen siden minst 1500-tallet. Mønstrene kommer fra hukommelsen og ikke fra skrevne tegninger, og de kombinerer geometriske komposisjoner og medaljongkomposisjoner, av og til i en enklere og sparsomt detaljert form, med dyr, planter og husholdningsgjenstander, i juveltoner av rødt, safrangull og indigo, ofte på dyprød eller mørk marineblå bunn. Den tykke, fastvevde ullen fra stammens egne flokker er slitesterk og likevel myk, og den danner en tett luv av middels høyde på en grunnvev av bomull eller ull, noe som passer godt i rom med mye trafikk. Kompakte vevstoler holder størrelsene små, vanligvis 1,2 × 1,8 m (4 × 6 fot) eller 1,5 × 2,1 m (5 × 7 fot), i tillegg til gangtepper. sjelden veves så store. Forhandlernes størrelsesbetegnelser varierer, så målene betyr mer enn navnet.
Antikke persiske tepper fra Sultanabad, det tidligere navnet på Arak-regionenTepper fra Arak, en by sentralt i Iran som tidligere het Sultanabad, og fra landsbyene rundt byen – en vevregion som vokste i Qajar-tiden, da eksporten av persiske tepper til Europa og Amerika blomstret. Tekster om tepper bruker også byen som referansepunkt: småbyen Sarough ligger omtrent 50 km (31 miles) nord for den, og Malayer-landsbyene ligger mellom Arak og Hamadan. Eldre stykker fra området selges fortsatt under det gamle navnet Sultanabad. i Iran: et nyere vevesenter som blomstret under qajarene på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet og leverte til europeiske og amerikanske kjøpere. Den typiske komposisjonen er et heldekkende felt av overdimensjonerte palmetter, lotusblomster, blomsterkvaster og kantete ranker, som minner om Shah AbbasiEn klassisk persisk blomsterstil oppkalt etter den safavidiske herskeren Shah Abbas og knyttet til teppene fra hans regjeringstid for rundt 400 år siden. De viktigste kjennetegnene er stiliserte, fjærlignende palmettblader og lotusblomster – lotusen er et eldgammelt symbol på langt liv – ordnet i streng symmetri med rankeornamentikk rundt en midtmedaljong, ofte en roset. De tidlige eksemplarene foretrakk dype røde og blå toner, mens senere tepper i denne stilen ofte går over til dempede, nøytrale toner. Mønsteret finnes i tepper fra Kashan, Nain og Tabriz.-mønsteret i en rustikk landsbystil snarere enn i byteppenes presise, buede tegning. Indigo eller midnattsblått med rust- eller teglrødt, gull og olivengrønt er en klassisk palett. Ettersom Sultanabad ikke lenger finnes under det navnet, er antikke eksemplarer sjeldne og oppnår høyere priser.
Et gulvteppe som en forhandler merker med navnet på en kjent teppeby pluss ordet «stil», som i «Tabriz-stil». Et slikt teppe er ikke nødvendigvis ekte: et ekte tabriz teppe kommer fra Iran og, innenfor Iran, fra byen Tabriz, mens tepper fra land som Pakistan, India eller Kina kan ligne persiske mønstre uten å være persiske. En «stil»-merking er derfor et signal om å spørre etter nøyaktig opprinnelsesland og -by, siden opprinnelsen forteller hvilke farger og hvilken kvalitet teppet typisk har.
En kategori tepper med svært lav eller ingen luvhøyde, blant annet flatvevde tepper og visse lavprofilerte tepper for næringsbygg. Disse gulvbeleggene er slitesterke, lette å vedlikeholde og gir fordeler for tilgjengelighet, samtidig som de demper lyd og er behagelige å gå på. De er populære i næringslokaler med mye trafikk, i helseinstitusjoner og i moderne boliginteriør der man ønsker en minimal profil.
NomadetepperTepper vevd av nomadestammer i Midtøsten, Sentral-Asia og Nord-Afrika, som flytter med flokkene sine gjennom vår, sommer og høst og slår seg ned om vinteren for å veve. På kompakte, flyttbare vevstoler lager de som regel små tepper (for eksempel 1,2 × 1,8 eller 1,5 × 2,1 m, omtrent 4 × 6 eller 5 × 7 fot), noen ganger gangtepper, av ull fra egne flokker – ofte både til bunnen og luven – tradisjonelt farget med lokale planter. De kraftige, for det meste geometriske mønstrene går i arv gjennom generasjoner uten skrevne forelegg og minner iblant om bytepper. I motsetning til by- og verkstedtepper har de ofte asymmetrier, fargevariasjoner og mønstre som ikke går pent opp i hjørnene. vevd av turkmenske (turkoman) nomader. Forfedrene deres kom fra områdene i Afghanistan og Usbekistan og slo seg senere ned i den turkmenske delen av Iran. Rader av åttekantede guler («blomster») dekker et felt i dyp rødt, rødbrunt eller av og til kremhvitt, med detaljer i svart, blått, grønt eller beige. Det finnes også bønnemønstre. Grunnvev og luvOverflaten på et gulvteppe eller teppegulv, laget av opprettstående fibrer i oppskårne dotter eller løkker. I et håndknyttet teppe dannes den av de avskårne endene på tusenvis av knuter i ull eller silke som knyttes på renningen rad for rad. Under vevingen trimmes de lett, og den endelige høyden får luven ved klipping når teppet ferdigstilles. Luvtykkelsen måles fra teppets bakside til toppen av luven. Den går vanligvis fra lav, omtrent 3 til 6 mm (1/8 til 1/4 tomme), til høy, omtrent 13 til 16 mm (1/2 til 5/8 tomme). Fine, tette mønstre klippes kort for at mønsteret skal holde seg skarpt. Høyere luv tåler mye ferdsel og tunge møbler, mens lavere luv passer der det er liten klaring under dører og i fuktige rom. er som regel av ullEn naturlig animalsk fiber som brukes til luven, og i noen tepper også til grunnveven, i tepper av høy kvalitet. Den er slitesterk, spenstig, flekkavvisende og brannhemmende, føles myk og fjærende under føttene, isolerer mot kulde, tar lett opp farge og holder på den i mange år. Den binder også støvpartikler, noe som bidrar til å redusere allergiske reaksjoner. Kvaliteten avhenger fremfor alt av hvor sauene beiter: høytliggende beiter og godt fôr gir tykkere og fetere ull, og ull fra Manchester, New Zealand og Ghazni er de best kjente eksemplene på høyt verdsatt ull. Klipping tidlig på våren og håndspinning (som gir tynnere og mykere tråd enn maskinspinning) gjør den enda bedre, mens tynn, tørr ull fra døde sauer havner i billigere tepper., som sies å komme fra den myke underullen til karakulsauen, men av og til brukes grunnvev av bomull. I eldre stykker hadde hver stamme sitt eget gulEt åttekantet eller mangekantet, stilisert blomstermotiv som gjentas i rader over midtfeltet i turkmenske tepper. Den samme gjentakelsen er typisk for beluch-tepper, der en blomst sitter inne i hver åttekant, og for Bokhara-tepper, som hovedsakelig veves i Pakistan etter turkmenske forbilder. I eldre turkmenske tepper hadde hver stamme (Tekke, Salor, Ersari og andre) som regel sin egen gul, slik at en ekspert ofte kan kjenne igjen stammen på motivet, mens moderne tepper blander guler fritt. Ordet betyr «blomst» eller «rose» på persisk, selv om formene er utpreget geometriske og ikke naturalistiske.-mønster, mens nyere tepper blander dem fritt. Turkmenske mønstre var forbilde for BokharaTepper som i dag hovedsakelig veves i pakistanske verksteder av pakistanske og afghanske vevere. De bearbeider eldre persisk-turkmenske mønstre med røtter i Sentral-Asia, og i bransjen regnes teppene som orientalske, ikke persiske. Kjennetegnet er guler som gjentas over hele feltet. Gulene er stiliserte blomstermotiver, åttekantede eller noen ganger rombeformede. Feltet er oftest rødt, deretter kremhvitt, noen ganger blått eller grønt og i senere tid også svart, med detaljer i svart, fersken, blått og grønt, alt farget med plantebaserte fargestoffer. Luven er av 100 prosent ull, myk og silkeaktig å se på og middels høy, på en grunnvev av bomull. Enkelte stykker finnes i ekstra store formater. En finere kvalitet har høyere knutetetthet, mer detaljert tegning og førsteklasses Ghazni-ull.- og Khal MohammadiTepper av afghansk opprinnelse og design som, uvanlig nok, er oppkalt etter en person og ikke et sted: ifølge bransjelegenden en mesterteppeknytter og farger som ble værende i Nord-Afghanistan under den sovjetiske invasjonen og begynte å lage dem der. De er kjent for dype, naturfargede røde og blå toner med aksenter i oransje, svart og rust, og for geometriske komposisjoner med fine blomsterdetaljer inspirert av Bokhara-mønstre og turkmenske mønstre; med naturfarger er en liten variasjon i fargetonen normalt. Luven er av 100 prosent ull fra fjellsau, hvis fettrike ull har en myk glans, på en bunn av bomull, og har middels høyde. Noen klassifiseres som laget i Pakistan. En finere og tettere kvalitet, ofte merket Belgique, tegner det samme mønsteret skarpere.-tepper. Blant persiske mønstre er de nærmest beluch-teppene, og de er eldre enn dem. Luven er lav til middels høy og passer derfor godt der en dør slår opp over teppet.
Et prøveteppe: et lite stykke som ikke er vevd for gulvet, men som et tredimensjonalt mønsterforelegg, med utsnitt av bårder, medaljonger og bunnmønstre som et verksted kunne sette sammen til tepper i full størrelse. En vagireh er i praksis vevernes katalog i teppeform, og den lot mestermønstre vandre mellom landsbyer uten papir. Antikke eksemplarer, særlig fra BijarTepper fra byen Bijar i provinsen Kurdistan i nordvestlige Iran og landsbyene rundt; navnet dekker både fine og grove stykker med dobbelt innslag, vevd av kurdiske stammer og, i verkstedene, av afshar-vevere. De kalles Irans «jerntepper» og er blant de tyngste teppene i forhold til størrelsen: dobbelt innslag, symmetriske (tyrkiske) knuter og rader som bankes hardt ned, ofte mens ullen holdes våt, gir en tykk og tett luv. Mønstrene spenner fra blomstrede mønstre, herati- og medaljongmønstre til geometriske, med forbilder i Isfahan og Kashan og i russiske, kaukasiske og europeiske kilder (blant dem en rosebukett i fransk stil), i edelsteinsfarger som rust, rødt, beige og marineblått. Bijar-tepper er ofte små tepper eller gangtepper, store størrelser er sjeldne, og de flatvevde endene og frynsene er som regel flettet., er i dag ettertraktede samleobjekter i seg selv.
Det grønne ytterskallet på valnøtten, et tradisjonelt plantefargestoff for brun ullEn naturlig animalsk fiber som brukes til luven, og i noen tepper også til grunnveven, i tepper av høy kvalitet. Den er slitesterk, spenstig, flekkavvisende og brannhemmende, føles myk og fjærende under føttene, isolerer mot kulde, tar lett opp farge og holder på den i mange år. Den binder også støvpartikler, noe som bidrar til å redusere allergiske reaksjoner. Kvaliteten avhenger fremfor alt av hvor sauene beiter: høytliggende beiter og godt fôr gir tykkere og fetere ull, og ull fra Manchester, New Zealand og Ghazni er de best kjente eksemplene på høyt verdsatt ull. Klipping tidlig på våren og håndspinning (som gir tynnere og mykere tråd enn maskinspinning) gjør den enda bedre, mens tynn, tørr ull fra døde sauer havner i billigere tepper.. Teppefargere koker det for å få nyanser fra dyp brun til umbra. Det hører til den samme plantepaletten som krapprotRoten av krapplanten (Rubia tinctorum), et naturlig rødt fargestoff og kilden til terrakottatonene i persiske og orientalske tepper. Sammen med indigo og valnøttskall er den blant plantefargene som brukes til å farge ullen, og den binder seg til ullens naturlige lanolin. Små nyanseforskjeller innenfor ett fargefelt, kjent som abrash, er normalt i tepper som er farget på denne måten. (terrakottarødt), indigo (blått) og granatepleskallDet ytre skallet på granateplet. Det er et plantefargestoff som gir de gule tonene i naturfargede tepper, på samme måte som krapprot gir rødt, indigo gir blått og valnøttskall gir brunt. (gult). Det er plantefarger av denne typen som skiller tradisjonelt fargede tepper fra tepper farget med syntetiske fargestoffer.
Rammen der de loddrette renningstrådene spennes opp først og holdes stramme, slik at det vannrette innslaget kan flettes gjennom dem og knutene knyttes på dem. Håndknyttede tepper lages på enkle vevstoler, fra dem som står i vevernes hjem, til nomadenes kompakte, flyttbare vevstoler. Vevstolens størrelse bestemmer teppets størrelse: Nomadenes små vevstoler gir vanligvis tepper på høyst rundt 1,2 × 1,8 m eller 1,5 × 2,1 m (4 × 6 eller 5 × 7 fot), byverksteder med svært store vevstoler vever palassformater, og antallet vevstoler et verksted har i drift, viser hvor stort det er. Trevevstoler i nomade- og landsbyveving utvider seg og trekker seg sammen over tid, noe som er en av årsakene til skjeve tepper. Mekaniske vevstoler som WiltonEn type vevd teppe laget i en Wilton-vevstol, kjent for sin tette konstruksjon og evnen til å gjengi intrikate mønstre. Regnes ofte for å holde høyere kvalitet enn tuftede tepper., AxminsterMaskinlaget teppe med klippet luv, kjent for intrikate mønstre og god holdbarhet. Oppkalt etter byen Axminster i England, der det først ble produsert. og Jacquard, de industrielle etterkommerne, lager maskinvevd teppegulv.
Et tradisjonelt flatvevd tekstil fra Iran, særlig fra områdene rundt Yazd og Meybod. Disse gulvteppene i bomull eller ullEn naturlig animalsk fiber som brukes til luven, og i noen tepper også til grunnveven, i tepper av høy kvalitet. Den er slitesterk, spenstig, flekkavvisende og brannhemmende, føles myk og fjærende under føttene, isolerer mot kulde, tar lett opp farge og holder på den i mange år. Den binder også støvpartikler, noe som bidrar til å redusere allergiske reaksjoner. Kvaliteten avhenger fremfor alt av hvor sauene beiter: høytliggende beiter og godt fôr gir tykkere og fetere ull, og ull fra Manchester, New Zealand og Ghazni er de best kjente eksemplene på høyt verdsatt ull. Klipping tidlig på våren og håndspinning (som gir tynnere og mykere tråd enn maskinspinning) gjør den enda bedre, mens tynn, tørr ull fra døde sauer havner i billigere tepper. har geometriske mønstre laget med en egen veveteknikk som gir et vendbart stoff med ulikt mønster på hver side. Zilu-tepper har tradisjonelt vært brukt i moskeer og hjem og viser som regel blå og hvite mønstre med kulturell og religiøs betydning.