Laget på undersiden av et tuftet eller maskinlaget teppe som gir det stabilitet og struktur. Den primære baksiden holder teppefibrene, mens den sekundære gir ekstra styrke og formstabilitet. Baksiden på slike tepper er som regel stiv og plastaktig fordi den er syntetisk (polypropylenEn syntetisk fiber som brukes i teppeproduksjon, kjent for å motstå flekker og fukt svært godt, for fargeekte farger og for en rimelig pris., polyesterSyntetisk teppefiber som kan lages av resirkulerte plastflasker. Den er kjent for å være myk og flekkavvisende og for sin miljøvennlige profil. eller nylonEn syntetisk fiber som ofte brukes i teppeproduksjon, kjent for å være slitesterk og spenstig og for å motstå flekker når den er riktig behandlet.), og den viser ikke mønsteret på forsiden. Et håndknyttetEn teppekonstruksjon der veveren knytter hver knute av luvgarn i ull eller silke for hånd rundt tilstøtende renningstråder i en vevstol, før en innslagstråd føres gjennom raden og slås ned. De avkuttede knuteendene danner luven, renning og innslag danner grunnveven, og renningsendene blir til frynser. Et teppe kan ta måneder eller til og med år å lage, og arbeidet etterlater små uregelmessigheter: mønstre som ikke er helt symmetriske, motstående kanter som er noen centimeter forskjellige i lengde, ujevne frynser. Ekte persiske, orientalske og tyrkiske tepper er håndknyttet, i motsetning til håndtuftede tepper (som av og til selges som «håndlaget») og maskinvevde tepper, der baksiden kjennes stiv og helt jevnt oppstilt. teppe har ingen egen bakside og verken lerret eller lateks: baksiden er selve den vevde grunnveven, som regel av bomull, med knutene synlige. Den er mykere å ta på og viser mønsteret fra forsiden.
Den roterende børstevalsen i munnstykket på mange stående støvsugere og støvsugere med motorisert munnstykke, som banker og rister luven for å løsne smuss. På et håndknyttetEn teppekonstruksjon der veveren knytter hver knute av luvgarn i ull eller silke for hånd rundt tilstøtende renningstråder i en vevstol, før en innslagstråd føres gjennom raden og slås ned. De avkuttede knuteendene danner luven, renning og innslag danner grunnveven, og renningsendene blir til frynser. Et teppe kan ta måneder eller til og med år å lage, og arbeidet etterlater små uregelmessigheter: mønstre som ikke er helt symmetriske, motstående kanter som er noen centimeter forskjellige i lengde, ujevne frynser. Ekte persiske, orientalske og tyrkiske tepper er håndknyttet, i motsetning til håndtuftede tepper (som av og til selges som «håndlaget») og maskinvevde tepper, der baksiden kjennes stiv og helt jevnt oppstilt. teppe er den for hard: den banker luven flat og kan gripe tak i og flerre opp frynsene, som ikke skal støvsuges i det hele tatt. Det anbefalte alternativet er bare sug fra en lett, vanlig støvsuger uten børstevalse i munnstykket, ført fra side til side på tvers av teppets bredde i stedet for på langs mot luven; har du bare en maskin med børstevalse, bør valsen slås av.
Et signert og stemplet dokument som en forhandler utsteder sammen med et håndknyttetEn teppekonstruksjon der veveren knytter hver knute av luvgarn i ull eller silke for hånd rundt tilstøtende renningstråder i en vevstol, før en innslagstråd føres gjennom raden og slås ned. De avkuttede knuteendene danner luven, renning og innslag danner grunnveven, og renningsendene blir til frynser. Et teppe kan ta måneder eller til og med år å lage, og arbeidet etterlater små uregelmessigheter: mønstre som ikke er helt symmetriske, motstående kanter som er noen centimeter forskjellige i lengde, ujevne frynser. Ekte persiske, orientalske og tyrkiske tepper er håndknyttet, i motsetning til håndtuftede tepper (som av og til selges som «håndlaget») og maskinvevde tepper, der baksiden kjennes stiv og helt jevnt oppstilt. teppe for å dokumentere hva det er: opprinnelse, type, materialer, størrelse, knutetetthetAntall knuter per kvadrattomme i et håndknyttet teppe (KPSI, fra engelsk «knots per square inch»; 1 KPSI tilsvarer om lag 15,5 knuter per 10 × 10 cm), telt på baksiden med linjal som knuter per tomme i høyden ganger knuter per tomme i bredden, og som et snitt av to eller tre områder. Flere knuter gir skarpere detaljer og, alt annet likt, noe bedre holdbarhet og høyere pris, men tettheten alene avgjør ikke kvaliteten: Heriz og Bijar er slitesterke med lav til middels tetthet, mens kurvede blomstermønstre flyter ut uten nok knuter. Omtrentlige tall: under rundt 80 for grove nomadevever som Gabbeh og Qashqai, 120 til 225 for mange landsbytepper, 300 til 700 for fine bytepper som Nain og Isfahan, og 600 til 1 000 eller mer for Qum i ren silke. og alder, eventuell signatur på teppet og ofte et fotografi. Det sammenlignes gjerne med en fødselsattest for teppet. Noen forhandlere oppgir også teppets verdi, slik at dokumentet kan tjene som verdibevis ved et forsikringskrav eller et senere videresalg. Kjøpere bruker det til å bekrefte at teppet er det det selges som, særlig når det gjelder en gave eller et investeringsobjekt; hva det er verdt, hviler på omdømmet til forhandleren som utsteder det.
Det siste produksjonstrinnet for et håndknyttetEn teppekonstruksjon der veveren knytter hver knute av luvgarn i ull eller silke for hånd rundt tilstøtende renningstråder i en vevstol, før en innslagstråd føres gjennom raden og slås ned. De avkuttede knuteendene danner luven, renning og innslag danner grunnveven, og renningsendene blir til frynser. Et teppe kan ta måneder eller til og med år å lage, og arbeidet etterlater små uregelmessigheter: mønstre som ikke er helt symmetriske, motstående kanter som er noen centimeter forskjellige i lengde, ujevne frynser. Ekte persiske, orientalske og tyrkiske tepper er håndknyttet, i motsetning til håndtuftede tepper (som av og til selges som «håndlaget») og maskinvevde tepper, der baksiden kjennes stiv og helt jevnt oppstilt. teppe, etter at all knyttingen er ferdig. Teppet tas ned fra vevstolen, luven klippes til en jevn overflate som fastsetter den endelige luvhøyden, og teppet vaskes profesjonelt, noen ganger med en periode i direkte sollys for å dempe farger som er for sterke. Deretter klippes løse fibre bort, og teppet kontrolleres for feil før det sendes ut på markedet.
Endene av renningstrådene som stikker ut i begge kortendene av et teppe. I et håndknyttetEn teppekonstruksjon der veveren knytter hver knute av luvgarn i ull eller silke for hånd rundt tilstøtende renningstråder i en vevstol, før en innslagstråd føres gjennom raden og slås ned. De avkuttede knuteendene danner luven, renning og innslag danner grunnveven, og renningsendene blir til frynser. Et teppe kan ta måneder eller til og med år å lage, og arbeidet etterlater små uregelmessigheter: mønstre som ikke er helt symmetriske, motstående kanter som er noen centimeter forskjellige i lengde, ujevne frynser. Ekte persiske, orientalske og tyrkiske tepper er håndknyttet, i motsetning til håndtuftede tepper (som av og til selges som «håndlaget») og maskinvevde tepper, der baksiden kjennes stiv og helt jevnt oppstilt. teppe er frynsene ikke en kant som sys på til slutt, men den synlige fortsettelsen av grunnveven. Renningstrådene kan følges gjennom hele teppet på baksiden, og fiberen i frynsene (bomull, ullEn naturlig animalsk fiber som brukes til luven, og i noen tepper også til grunnveven, i tepper av høy kvalitet. Den er slitesterk, spenstig, flekkavvisende og brannhemmende, føles myk og fjærende under føttene, isolerer mot kulde, tar lett opp farge og holder på den i mange år. Den binder også støvpartikler, noe som bidrar til å redusere allergiske reaksjoner. Kvaliteten avhenger fremfor alt av hvor sauene beiter: høytliggende beiter og godt fôr gir tykkere og fetere ull, og ull fra Manchester, New Zealand og Ghazni er de best kjente eksemplene på høyt verdsatt ull. Klipping tidlig på våren og håndspinning (som gir tynnere og mykere tråd enn maskinspinning) gjør den enda bedre, mens tynn, tørr ull fra døde sauer havner i billigere tepper. eller silke) viser derfor hva grunnveven er laget av. Frynsene skal ikke klippes av. Må de skjules, kan de brettes inn og festes mot baksiden. Veverne klipper, knytter, fletter eller pynter dem, og flettede eller pyntede ender er særlig vanlige i nomade- og landsbytepper. Avslutningen bidrar til å fastslå opprinnelsen. Frynsene er sjelden helt jevne, og den ene enden er ofte lengre enn den andre. Frynser som er festet i ettertid, eller ingen frynser i det hele tatt, tyder på et maskinvevd teppe.
En teppekonstruksjon der veveren knytter hver knute av luvgarn i ullEn naturlig animalsk fiber som brukes til luven, og i noen tepper også til grunnveven, i tepper av høy kvalitet. Den er slitesterk, spenstig, flekkavvisende og brannhemmende, føles myk og fjærende under føttene, isolerer mot kulde, tar lett opp farge og holder på den i mange år. Den binder også støvpartikler, noe som bidrar til å redusere allergiske reaksjoner. Kvaliteten avhenger fremfor alt av hvor sauene beiter: høytliggende beiter og godt fôr gir tykkere og fetere ull, og ull fra Manchester, New Zealand og Ghazni er de best kjente eksemplene på høyt verdsatt ull. Klipping tidlig på våren og håndspinning (som gir tynnere og mykere tråd enn maskinspinning) gjør den enda bedre, mens tynn, tørr ull fra døde sauer havner i billigere tepper. eller silke for hånd rundt tilstøtende renningstråder i en vevstolRammen der de loddrette renningstrådene spennes opp først og holdes stramme, slik at det vannrette innslaget kan flettes gjennom dem og knutene knyttes på dem. Håndknyttede tepper lages på enkle vevstoler, fra dem som står i vevernes hjem, til nomadenes kompakte, flyttbare vevstoler. Vevstolens størrelse bestemmer teppets størrelse: Nomadenes små vevstoler gir vanligvis tepper på høyst rundt 1,2 × 1,8 m eller 1,5 × 2,1 m (4 × 6 eller 5 × 7 fot), byverksteder med svært store vevstoler vever palassformater, og antallet vevstoler et verksted har i drift, viser hvor stort det er. Trevevstoler i nomade- og landsbyveving utvider seg og trekker seg sammen over tid, noe som er en av årsakene til skjeve tepper. Mekaniske vevstoler som Wilton, Axminster og Jacquard, de industrielle etterkommerne, lager maskinvevd teppegulv., før en innslagstråd føres gjennom raden og slås ned. De avkuttede knuteendene danner luven, renning og innslagDe to trådsystemene som utgjør grunnveven i et teppe: renningen, de loddrette trådene som spennes opp i veven først, og innslaget, de vannrette trådene som føres gjennom renningen mellom radene med knuter. Grunnveven er vanligvis av bomull, men ull er vanlig i nomadetepper og eldre tepper, og silke i svært fine tepper. Tepper med enkelt innslag, som er standard i det større Hamadan-området, viser sikksakkrader av hvite renningsprikker på baksiden og har tynnere luv. Dobbelt innslag er standard i fine, tettvevde tepper og i Bijar og Heriz. Det skjuler renningen og gir en tykkere og tettere luv. Renningsendene danner frynsene, og ekstra innslag i hver ende danner den flatvevde kelimkanten som holder luven på plass. danner grunnveven, og renningsendene blir til frynser. Et teppe kan ta måneder eller til og med år å lage, og arbeidet etterlater små uregelmessigheter: mønstre som ikke er helt symmetriske, motstående kanter som er noen centimeter forskjellige i lengde, ujevne frynser. Ekte persiske, orientalske og tyrkiske tepper er håndknyttet, i motsetning til håndtuftede tepper (som av og til selges som «håndlaget») og maskinvevde tepper, der baksiden kjennes stiv og helt jevnt oppstilt.
En løs salgsbetegnelse for et teppe som er laget for hånd og ikke med maskin. Noen ganger er det bare et annet ord for håndknyttetEn teppekonstruksjon der veveren knytter hver knute av luvgarn i ull eller silke for hånd rundt tilstøtende renningstråder i en vevstol, før en innslagstråd føres gjennom raden og slås ned. De avkuttede knuteendene danner luven, renning og innslag danner grunnveven, og renningsendene blir til frynser. Et teppe kan ta måneder eller til og med år å lage, og arbeidet etterlater små uregelmessigheter: mønstre som ikke er helt symmetriske, motstående kanter som er noen centimeter forskjellige i lengde, ujevne frynser. Ekte persiske, orientalske og tyrkiske tepper er håndknyttet, i motsetning til håndtuftede tepper (som av og til selges som «håndlaget») og maskinvevde tepper, der baksiden kjennes stiv og helt jevnt oppstilt., men det er ingen garanti for det: enkelte forhandlere bruker det om håndtuftede tepper, der garnet skytes gjennom en bunnduk med en håndholdt tuftingpistol. Håndtuftede tepper rangeres under håndknyttede, forventes ikke å vare like lenge og regnes ikke som ekte persiske eller orientalske tepper, så «håndknyttet» er ordet du bør se etter i en beskrivelse. Maskinvevde tepper rangeres lavest.
Et teppe som lages ved at luvgarnet skytes gjennom en oppspent stoffbunn med et håndholdt tuftingverktøy og løkkene festes med en limt baksideLaget på undersiden av et tuftet eller maskinlaget teppe som gir det stabilitet og struktur. Den primære baksiden holder teppefibrene, mens den sekundære gir ekstra styrke og formstabilitet. Baksiden på slike tepper er som regel stiv og plastaktig fordi den er syntetisk (polypropylen, polyester eller nylon), og den viser ikke mønsteret på forsiden. Et håndknyttet teppe har ingen egen bakside og verken lerret eller lateks: baksiden er selve den vevde grunnveven, som regel av bomull, med knutene synlige. Den er mykere å ta på og viser mønsteret fra forsiden., i stedet for at knuter knyttes for hånd rundt renning og innslagDe to trådsystemene som utgjør grunnveven i et teppe: renningen, de loddrette trådene som spennes opp i veven først, og innslaget, de vannrette trådene som føres gjennom renningen mellom radene med knuter. Grunnveven er vanligvis av bomull, men ull er vanlig i nomadetepper og eldre tepper, og silke i svært fine tepper. Tepper med enkelt innslag, som er standard i det større Hamadan-området, viser sikksakkrader av hvite renningsprikker på baksiden og har tynnere luv. Dobbelt innslag er standard i fine, tettvevde tepper og i Bijar og Heriz. Det skjuler renningen og gir en tykkere og tettere luv. Renningsendene danner frynsene, og ekstra innslag i hver ende danner den flatvevde kelimkanten som holder luven på plass.. Baksiden viser stoff og lim i stedet for enkeltknuter og kjennes mindre myk enn på et knyttet teppe. Det rangeres under håndknyttede og over maskinvevde tepper, varer ikke like lenge som et knyttet teppe og regnes ikke som et ekte persisk eller orientalsk teppeEt håndknyttet teppe fra vevelandene i Asia og Midtøsten, som regel oppkalt etter byen eller regionen det kommer fra, og kjent for intrikate mønstre. I bransjeuttrykket «persiske og orientalske tepper» betyr persisk laget i Iran, mens orientalsk dekker de andre opprinnelseslandene, som Tyrkia, Pakistan, India, Afghanistan og Kina – for eksempel Kazak-tepper, tepper med Oushak-mønster og bokhara tepper laget i Pakistan, eller afghanske Khal Mohammadi-tepper. Brukt i vid forstand omfatter ordet også persiske tepper. Etterligninger fra Pakistan, India eller Kina er ikke persiske. Bare håndknyttede tepper er ekte; håndtuftede tepper, som noen ganger selges som «håndlagde», og maskinlagde tepper rangerer lavere. Teppets opprinnelsesland og -by forteller kjøperen hva hen kan vente seg av typiske farger og kvalitet.. Fordi det av og til selges ganske enkelt som «håndlaget», er det betegnelsen «håndknyttetEn teppekonstruksjon der veveren knytter hver knute av luvgarn i ull eller silke for hånd rundt tilstøtende renningstråder i en vevstol, før en innslagstråd føres gjennom raden og slås ned. De avkuttede knuteendene danner luven, renning og innslag danner grunnveven, og renningsendene blir til frynser. Et teppe kan ta måneder eller til og med år å lage, og arbeidet etterlater små uregelmessigheter: mønstre som ikke er helt symmetriske, motstående kanter som er noen centimeter forskjellige i lengde, ujevne frynser. Ekte persiske, orientalske og tyrkiske tepper er håndknyttet, i motsetning til håndtuftede tepper (som av og til selges som «håndlaget») og maskinvevde tepper, der baksiden kjennes stiv og helt jevnt oppstilt.» som identifiserer et knyttet teppe.
Den innvevde sidekanten på et håndknyttetEn teppekonstruksjon der veveren knytter hver knute av luvgarn i ull eller silke for hånd rundt tilstøtende renningstråder i en vevstol, før en innslagstråd føres gjennom raden og slås ned. De avkuttede knuteendene danner luven, renning og innslag danner grunnveven, og renningsendene blir til frynser. Et teppe kan ta måneder eller til og med år å lage, og arbeidet etterlater små uregelmessigheter: mønstre som ikke er helt symmetriske, motstående kanter som er noen centimeter forskjellige i lengde, ujevne frynser. Ekte persiske, orientalske og tyrkiske tepper er håndknyttet, i motsetning til håndtuftede tepper (som av og til selges som «håndlaget») og maskinvevde tepper, der baksiden kjennes stiv og helt jevnt oppstilt. teppe, laget under vevingen ved at innslaget vikles flere ganger rundt den ytterste renningstråden slik at det dannes en avrundet, snorlignende kant. Avhengig av regionen kan omviklingen gjøres med ullEn naturlig animalsk fiber som brukes til luven, og i noen tepper også til grunnveven, i tepper av høy kvalitet. Den er slitesterk, spenstig, flekkavvisende og brannhemmende, føles myk og fjærende under føttene, isolerer mot kulde, tar lett opp farge og holder på den i mange år. Den binder også støvpartikler, noe som bidrar til å redusere allergiske reaksjoner. Kvaliteten avhenger fremfor alt av hvor sauene beiter: høytliggende beiter og godt fôr gir tykkere og fetere ull, og ull fra Manchester, New Zealand og Ghazni er de best kjente eksemplene på høyt verdsatt ull. Klipping tidlig på våren og håndspinning (som gir tynnere og mykere tråd enn maskinspinning) gjør den enda bedre, mens tynn, tørr ull fra døde sauer havner i billigere tepper. i en kontrastfarge eller med selve renningen, eller kanten kan være flat i stedet for rund, så kanten er et av sporene eksperter bruker for å fastslå hvor et teppe kommer fra. På engelsk betegner «overcasting» den samme kanten, og ordet dukker også opp i lister over vanlige teppereparasjoner.
En stoffstrimmel som sys langs kanten av et teppe for å hindre at det rakner og gi det en ferdig finish, som på gulvtepper og trappeløpere. Et håndknyttetEn teppekonstruksjon der veveren knytter hver knute av luvgarn i ull eller silke for hånd rundt tilstøtende renningstråder i en vevstol, før en innslagstråd føres gjennom raden og slås ned. De avkuttede knuteendene danner luven, renning og innslag danner grunnveven, og renningsendene blir til frynser. Et teppe kan ta måneder eller til og med år å lage, og arbeidet etterlater små uregelmessigheter: mønstre som ikke er helt symmetriske, motstående kanter som er noen centimeter forskjellige i lengde, ujevne frynser. Ekte persiske, orientalske og tyrkiske tepper er håndknyttet, i motsetning til håndtuftede tepper (som av og til selges som «håndlaget») og maskinvevde tepper, der baksiden kjennes stiv og helt jevnt oppstilt. teppe avsluttes vanligvis på en annen måte: veveren vikler innslaget flere ganger rundt den ytterste renningstråden og danner slik kantomviklingen, eller jarekanten. Den er som regel avrundet og snorlignende (noen ganger flat eller i ullEn naturlig animalsk fiber som brukes til luven, og i noen tepper også til grunnveven, i tepper av høy kvalitet. Den er slitesterk, spenstig, flekkavvisende og brannhemmende, føles myk og fjærende under føttene, isolerer mot kulde, tar lett opp farge og holder på den i mange år. Den binder også støvpartikler, noe som bidrar til å redusere allergiske reaksjoner. Kvaliteten avhenger fremfor alt av hvor sauene beiter: høytliggende beiter og godt fôr gir tykkere og fetere ull, og ull fra Manchester, New Zealand og Ghazni er de best kjente eksemplene på høyt verdsatt ull. Klipping tidlig på våren og håndspinning (som gir tynnere og mykere tråd enn maskinspinning) gjør den enda bedre, mens tynn, tørr ull fra døde sauer havner i billigere tepper. i en kontrastfarge), og den regionale stilen hjelper eksperter å fastslå hvor teppet er laget.
En kantavslutning der garn vikles om og om igjen rundt teppets ytterkant, med maskin eller for hånd, slik at det dannes en avrundet, snorlignende kant. Det er den vanlige avslutningen på langsidene av maskinvevde tepper (frynsene markerer som regel renningsendene), og også måten en slitt kant på et håndknyttetEn teppekonstruksjon der veveren knytter hver knute av luvgarn i ull eller silke for hånd rundt tilstøtende renningstråder i en vevstol, før en innslagstråd føres gjennom raden og slås ned. De avkuttede knuteendene danner luven, renning og innslag danner grunnveven, og renningsendene blir til frynser. Et teppe kan ta måneder eller til og med år å lage, og arbeidet etterlater små uregelmessigheter: mønstre som ikke er helt symmetriske, motstående kanter som er noen centimeter forskjellige i lengde, ujevne frynser. Ekte persiske, orientalske og tyrkiske tepper er håndknyttet, i motsetning til håndtuftede tepper (som av og til selges som «håndlaget») og maskinvevde tepper, der baksiden kjennes stiv og helt jevnt oppstilt. teppe bygges opp igjen på (reparasjonen som på engelsk kalles «overcasting»). Den opprinnelige kanten på et håndknyttet teppe er normalt en jarekantDen innvevde sidekanten på et håndknyttet teppe, laget under vevingen ved at innslaget vikles flere ganger rundt den ytterste renningstråden slik at det dannes en avrundet, snorlignende kant. Avhengig av regionen kan omviklingen gjøres med ull i en kontrastfarge eller med selve renningen, eller kanten kan være flat i stedet for rund, så kanten er et av sporene eksperter bruker for å fastslå hvor et teppe kommer fra. På engelsk betegner «overcasting» den samme kanten, og ordet dukker også opp i lister over vanlige teppereparasjoner., som veves inn ved at innslaget vikles rundt den ytterste renningstråden under vevingen, og ikke en påført kastesting. På håndlagde tepper er en jevn kastesting et raskt tegn på hvor omhyggelig avslutningen er utført.
Antall knuter per kvadrattomme i et håndknyttetEn teppekonstruksjon der veveren knytter hver knute av luvgarn i ull eller silke for hånd rundt tilstøtende renningstråder i en vevstol, før en innslagstråd føres gjennom raden og slås ned. De avkuttede knuteendene danner luven, renning og innslag danner grunnveven, og renningsendene blir til frynser. Et teppe kan ta måneder eller til og med år å lage, og arbeidet etterlater små uregelmessigheter: mønstre som ikke er helt symmetriske, motstående kanter som er noen centimeter forskjellige i lengde, ujevne frynser. Ekte persiske, orientalske og tyrkiske tepper er håndknyttet, i motsetning til håndtuftede tepper (som av og til selges som «håndlaget») og maskinvevde tepper, der baksiden kjennes stiv og helt jevnt oppstilt. teppe (KPSI, fra engelsk «knots per square inch»; 1 KPSI tilsvarer om lag 15,5 knuter per 10 × 10 cm), telt på baksiden med linjal som knuter per tomme i høyden ganger knuter per tomme i bredden, og som et snitt av to eller tre områder. Flere knuter gir skarpere detaljer og, alt annet likt, noe bedre holdbarhet og høyere pris, men tettheten alene avgjør ikke kvaliteten: HerizKraftfulle landsbytepper fra Heriz-området i det nordvestlige Iran, nær Tabriz, og de mest kjente av alle persiske landsbytepper. En grov og slitesterk luv av ull på en bunn av bomull, som regel med dobbelt innslag for ekstra tykkelse, og en lav til middels knutetetthet (ofte oppgitt til rundt 1 900 til 2 600 knuter per 10 × 10 cm, omtrent 120 til 170 KPSI) gjør dem svært holdbare; ullens styrke tilskrives tradisjonelt kobberholdig fjellvann. Det klassiske mønsteret er en stor, kantete medaljong med fire hjørnestykker, iblant et gjennomgående allovermønster, i en rustrød farge som tradisjonelt tilskrives kobbermineraler i elven på stedet, sammen med mørk marineblått og krem. Bakshaish og Serapi, de sistnevnte nå over hundre år gamle, er de eldre formene. og BijarTepper fra byen Bijar i provinsen Kurdistan i nordvestlige Iran og landsbyene rundt; navnet dekker både fine og grove stykker med dobbelt innslag, vevd av kurdiske stammer og, i verkstedene, av afshar-vevere. De kalles Irans «jerntepper» og er blant de tyngste teppene i forhold til størrelsen: dobbelt innslag, symmetriske (tyrkiske) knuter og rader som bankes hardt ned, ofte mens ullen holdes våt, gir en tykk og tett luv. Mønstrene spenner fra blomstrede mønstre, herati- og medaljongmønstre til geometriske, med forbilder i Isfahan og Kashan og i russiske, kaukasiske og europeiske kilder (blant dem en rosebukett i fransk stil), i edelsteinsfarger som rust, rødt, beige og marineblått. Bijar-tepper er ofte små tepper eller gangtepper, store størrelser er sjeldne, og de flatvevde endene og frynsene er som regel flettet. er slitesterke med lav til middels tetthetEt mål på hvor tett et teppe er. I maskinlagde tepper beskriver det fibrene i luven og beregnes ved å gange luvvekten med 36 og dele på luvhøyden; høyere tetthet betyr generelt bedre slitestyrke og bedre egenskaper. I håndknyttede tepper betyr det knutetetthet (KPSI, fra engelsk knots per square inch, «knuter per kvadrattomme»), som telles på baksiden og regnes som et gjennomsnitt over flere områder (150 KPSI tilsvarer omtrent 23 knuter per cm²). Som oppløsningen i et bilde gir høyere tetthet rom for finere kurver og skarpere mønstre, vanligvis med kortere klippet luv og mer arbeid, men den er ikke det eneste målet på kvalitet: landsbytepper med kraftige geometriske mønstre lages med lav til middels tetthet., mens kurvede blomstermønstre flyter ut uten nok knuter. Omtrentlige tall: under rundt 80 for grove nomadevever som GabbehEt teppe fra Fars-provinsen i Iran, første gang dokumentert på 1600-tallet, for rundt 400 år siden, og vevd av regionens nomadestammer og fastboende landsbyfolk på en renning av ull eller geitehår (sjelden bomull), med en lang, tykk og tett luv av ull som ikke klippes kort. Den lave knutetettheten gir enkle, kraftfulle mønstre der trær, dyr og mennesker blir til abstrakte geometriske former. Farget Gabbeh farges i alle nyanser, ofte sterkt, mens naturlig Gabbeh bruker ufarget hvit og svart ull i kremhvite, brune, grå og svarte toner, vanligvis på kremhvit bunn. Typiske størrelser er omtrent 0,9–1,2 × 1,8–2,1 m (3–4 × 6–7 fot). Finere byvevde varianter kommer fra Shiraz, og svært fine, tunge tepper kalles iblant Qashqai, selv om de ikke er ekte Qashqai-tepper. og QashqaiNomadetepper knyttet av qashqaiene, en nomadestamme i det sørvestlige Iran som samler tyrkiske, arabiske, kurdiske og lurske grupper og har levd i regionen siden minst 1500-tallet. Mønstrene kommer fra hukommelsen og ikke fra skrevne tegninger, og de kombinerer geometriske komposisjoner og medaljongkomposisjoner, av og til i en enklere og sparsomt detaljert form, med dyr, planter og husholdningsgjenstander, i juveltoner av rødt, safrangull og indigo, ofte på dyprød eller mørk marineblå bunn. Den tykke, fastvevde ullen fra stammens egne flokker er slitesterk og likevel myk, og den danner en tett luv av middels høyde på en grunnvev av bomull eller ull, noe som passer godt i rom med mye trafikk. Kompakte vevstoler holder størrelsene små, vanligvis 1,2 × 1,8 m (4 × 6 fot) eller 1,5 × 2,1 m (5 × 7 fot), i tillegg til gangtepper., 120 til 225 for mange landsbytepper, 300 til 700 for fine bytepper som Nain og Isfahan, og 600 til 1 000 eller mer for QumPersiske tepper fra byen Qom (Ghom), et forholdsvis ungt vevesenter. Teppene herfra er kjent for den høyeste knutetettheten av alle persiske typer. Omtrent ni av ti er av ren silke på grunnvev av silke, med rundt 93 til 155 knuter per cm² (600 til 1 000 knuter per kvadrattomme, KPSI). Resten har luv av korkull eller av silke og ull, med rundt 47 til 108 knuter per cm² (300 til 700 KPSI). Mønstrene er blomstermedaljonger, jaktscener og billedmotiver, mest i myke pastelltoner, elfenben, gull og grønt (et pistasjgrønt felt er ettertraktet) på lys eller mørk bunn. Nyere tepper har som regel verkstedets signatur, mens eldre ofte mangler den. Vannet der sies å gjøre silken mykere og klarere, og silketepper fra hele Iran sendes derfor dit for å vaskes. i ren silke.
Overflaten på et gulvteppe eller teppegulv, laget av opprettstående fibrer i oppskårne dotter eller løkker. I et håndknyttetEn teppekonstruksjon der veveren knytter hver knute av luvgarn i ull eller silke for hånd rundt tilstøtende renningstråder i en vevstol, før en innslagstråd føres gjennom raden og slås ned. De avkuttede knuteendene danner luven, renning og innslag danner grunnveven, og renningsendene blir til frynser. Et teppe kan ta måneder eller til og med år å lage, og arbeidet etterlater små uregelmessigheter: mønstre som ikke er helt symmetriske, motstående kanter som er noen centimeter forskjellige i lengde, ujevne frynser. Ekte persiske, orientalske og tyrkiske tepper er håndknyttet, i motsetning til håndtuftede tepper (som av og til selges som «håndlaget») og maskinvevde tepper, der baksiden kjennes stiv og helt jevnt oppstilt. teppe dannes den av de avskårne endene på tusenvis av knuter i ullEn naturlig animalsk fiber som brukes til luven, og i noen tepper også til grunnveven, i tepper av høy kvalitet. Den er slitesterk, spenstig, flekkavvisende og brannhemmende, føles myk og fjærende under føttene, isolerer mot kulde, tar lett opp farge og holder på den i mange år. Den binder også støvpartikler, noe som bidrar til å redusere allergiske reaksjoner. Kvaliteten avhenger fremfor alt av hvor sauene beiter: høytliggende beiter og godt fôr gir tykkere og fetere ull, og ull fra Manchester, New Zealand og Ghazni er de best kjente eksemplene på høyt verdsatt ull. Klipping tidlig på våren og håndspinning (som gir tynnere og mykere tråd enn maskinspinning) gjør den enda bedre, mens tynn, tørr ull fra døde sauer havner i billigere tepper. eller silke som knyttes på renningen rad for rad. Under vevingen trimmes de lett, og den endelige høyden får luven ved klipping når teppet ferdigstilles. Luvtykkelsen måles fra teppets baksideLaget på undersiden av et tuftet eller maskinlaget teppe som gir det stabilitet og struktur. Den primære baksiden holder teppefibrene, mens den sekundære gir ekstra styrke og formstabilitet. Baksiden på slike tepper er som regel stiv og plastaktig fordi den er syntetisk (polypropylen, polyester eller nylon), og den viser ikke mønsteret på forsiden. Et håndknyttet teppe har ingen egen bakside og verken lerret eller lateks: baksiden er selve den vevde grunnveven, som regel av bomull, med knutene synlige. Den er mykere å ta på og viser mønsteret fra forsiden. til toppen av luven. Den går vanligvis fra lav, omtrent 3 til 6 mm (1/8 til 1/4 tomme), til høy, omtrent 13 til 16 mm (1/2 til 5/8 tomme). Fine, tette mønstre klippes kort for at mønsteret skal holde seg skarpt. Høyere luv tåler mye ferdsel og tunge møbler, mens lavere luv passer der det er liten klaring under dører og i fuktige rom.
Et teppe produsert med industrimaskiner, som regel i mekaniske vevstoler, i stedet for å bli knyttet for hånd, vanligvis av syntetfibre som polyesterSyntetisk teppefiber som kan lages av resirkulerte plastflasker. Den er kjent for å være myk og flekkavvisende og for sin miljøvennlige profil., polypropylenEn syntetisk fiber som brukes i teppeproduksjon, kjent for å motstå flekker og fukt svært godt, for fargeekte farger og for en rimelig pris. eller nylonEn syntetisk fiber som ofte brukes i teppeproduksjon, kjent for å være slitesterk og spenstig og for å motstå flekker når den er riktig behandlet., og ferdig på timer i stedet for måneder. Mønsteret ser helt symmetrisk, men litt uskarpt ut, og kantene er nesten nøyaktig like lange. Baksiden kjennes stiv og plastaktig, med en jevn vaffelstruktur der mønsteret ikke kan leses. Eventuelle frynser er en ensartet syntetisk kant som festes til slutt i produksjonen, og noen tepper har ingen, i motsetning til et håndknyttetEn teppekonstruksjon der veveren knytter hver knute av luvgarn i ull eller silke for hånd rundt tilstøtende renningstråder i en vevstol, før en innslagstråd føres gjennom raden og slås ned. De avkuttede knuteendene danner luven, renning og innslag danner grunnveven, og renningsendene blir til frynser. Et teppe kan ta måneder eller til og med år å lage, og arbeidet etterlater små uregelmessigheter: mønstre som ikke er helt symmetriske, motstående kanter som er noen centimeter forskjellige i lengde, ujevne frynser. Ekte persiske, orientalske og tyrkiske tepper er håndknyttet, i motsetning til håndtuftede tepper (som av og til selges som «håndlaget») og maskinvevde tepper, der baksiden kjennes stiv og helt jevnt oppstilt. teppe, der frynsene er teppets egne renningstråder. Maskinlagde tepper er billigere, av lavere kvalitet og slites fortere, og de er ikke ekte persiske eller orientalske tepper.
En industriell vevstolRammen der de loddrette renningstrådene spennes opp først og holdes stramme, slik at det vannrette innslaget kan flettes gjennom dem og knutene knyttes på dem. Håndknyttede tepper lages på enkle vevstoler, fra dem som står i vevernes hjem, til nomadenes kompakte, flyttbare vevstoler. Vevstolens størrelse bestemmer teppets størrelse: Nomadenes små vevstoler gir vanligvis tepper på høyst rundt 1,2 × 1,8 m eller 1,5 × 2,1 m (4 × 6 eller 5 × 7 fot), byverksteder med svært store vevstoler vever palassformater, og antallet vevstoler et verksted har i drift, viser hvor stort det er. Trevevstoler i nomade- og landsbyveving utvider seg og trekker seg sammen over tid, noe som er en av årsakene til skjeve tepper. Mekaniske vevstoler som Wilton, Axminster og Jacquard, de industrielle etterkommerne, lager maskinvevd teppegulv. som drives av maskiner, ikke av veverens hender. Maskinvevde tepper lages på den i en automatisert prosess, vanligvis av syntetisk eller maskinspunnet garn. Ingen knytter knutene for hånd, så mønsteret blir helt rett og symmetrisk, og baksiden føles stiv og plastaktig. På baksiden kan man heller ikke lese mønsteret og fargene slik man kan på et håndknyttetEn teppekonstruksjon der veveren knytter hver knute av luvgarn i ull eller silke for hånd rundt tilstøtende renningstråder i en vevstol, før en innslagstråd føres gjennom raden og slås ned. De avkuttede knuteendene danner luven, renning og innslag danner grunnveven, og renningsendene blir til frynser. Et teppe kan ta måneder eller til og med år å lage, og arbeidet etterlater små uregelmessigheter: mønstre som ikke er helt symmetriske, motstående kanter som er noen centimeter forskjellige i lengde, ujevne frynser. Ekte persiske, orientalske og tyrkiske tepper er håndknyttet, i motsetning til håndtuftede tepper (som av og til selges som «håndlaget») og maskinvevde tepper, der baksiden kjennes stiv og helt jevnt oppstilt. teppe. Prosessen går raskere og krever mindre arbeid enn håndknyting, og resultatet er et rimeligere teppe av lavere kvalitet.
Den avrundede størrelsen i fot og tommer som et håndknyttetEn teppekonstruksjon der veveren knytter hver knute av luvgarn i ull eller silke for hånd rundt tilstøtende renningstråder i en vevstol, før en innslagstråd føres gjennom raden og slås ned. De avkuttede knuteendene danner luven, renning og innslag danner grunnveven, og renningsendene blir til frynser. Et teppe kan ta måneder eller til og med år å lage, og arbeidet etterlater små uregelmessigheter: mønstre som ikke er helt symmetriske, motstående kanter som er noen centimeter forskjellige i lengde, ujevne frynser. Ekte persiske, orientalske og tyrkiske tepper er håndknyttet, i motsetning til håndtuftede tepper (som av og til selges som «håndlaget») og maskinvevde tepper, der baksiden kjennes stiv og helt jevnt oppstilt. teppe oppføres under, for eksempel 9 x 12 fot (omtrent 2,7 x 3,7 m), og som bare tilnærmet gjengir de faktiske målene. Persiske og mange andre orientalske tepper lages etter metriske mål og varierer litt fordi de veves for hånd, så etter omregning ligger den faktiske størrelsen gjerne noen tommer (omtrent 5–10 cm) over eller under; et teppe oppført som 9 x 12 fot kan måle 9 fot 2 tommer ganger 12 fot 5 tommer (omtrent 279 x 378 cm). Størrelser oppgis med bredden først, og frynsene regnes vanligvis ikke med i lengden.
Et håndknyttetEn teppekonstruksjon der veveren knytter hver knute av luvgarn i ull eller silke for hånd rundt tilstøtende renningstråder i en vevstol, før en innslagstråd føres gjennom raden og slås ned. De avkuttede knuteendene danner luven, renning og innslag danner grunnveven, og renningsendene blir til frynser. Et teppe kan ta måneder eller til og med år å lage, og arbeidet etterlater små uregelmessigheter: mønstre som ikke er helt symmetriske, motstående kanter som er noen centimeter forskjellige i lengde, ujevne frynser. Ekte persiske, orientalske og tyrkiske tepper er håndknyttet, i motsetning til håndtuftede tepper (som av og til selges som «håndlaget») og maskinvevde tepper, der baksiden kjennes stiv og helt jevnt oppstilt. teppe fra vevelandene i Asia og Midtøsten, som regel oppkalt etter byen eller regionen det kommer fra, og kjent for intrikate mønstre. I bransjeuttrykket «persiske og orientalske tepper» betyr persisk laget i Iran, mens orientalsk dekker de andre opprinnelseslandene, som Tyrkia, Pakistan, India, Afghanistan og Kina – for eksempel Kazak-tepper, tepper med OushakTeppe i den klassiske stilen fra Ushak (Uşak), en tyrkisk teppeby med lang tradisjon for klassiske mønstre. Tepper som selges under dette navnet i dag, er som regel håndknyttet i Pakistan, i verksteder som ifølge bransjen ble startet på 1970-tallet av eiere som forlot Iran etter en embargo. De gjengir tyrkiske og gamle persiske mønstre, for det meste myke blomstermønstre over hele feltet eller medaljongkomposisjoner med lite geometrisk tegning, i ull fra Ghazni og New Zealand på en bunn av bomull. Plantefarger, en antikkvask, flere nyanser av samme farge og en kort, lav luv gir et dempet, aldret uttrykk, mens designerne velger fargepaletter som følger fargetrendene. Avhengig av mønster og knutetetthet selges den samme familien også som Peshawar, Chobi, Ziegler eller Ferahan.-mønster og bokharaTepper som i dag hovedsakelig veves i pakistanske verksteder av pakistanske og afghanske vevere. De bearbeider eldre persisk-turkmenske mønstre med røtter i Sentral-Asia, og i bransjen regnes teppene som orientalske, ikke persiske. Kjennetegnet er guler som gjentas over hele feltet. Gulene er stiliserte blomstermotiver, åttekantede eller noen ganger rombeformede. Feltet er oftest rødt, deretter kremhvitt, noen ganger blått eller grønt og i senere tid også svart, med detaljer i svart, fersken, blått og grønt, alt farget med plantebaserte fargestoffer. Luven er av 100 prosent ull, myk og silkeaktig å se på og middels høy, på en grunnvev av bomull. Enkelte stykker finnes i ekstra store formater. En finere kvalitet har høyere knutetetthet, mer detaljert tegning og førsteklasses Ghazni-ull. tepper laget i Pakistan, eller afghanske Khal MohammadiTepper av afghansk opprinnelse og design som, uvanlig nok, er oppkalt etter en person og ikke et sted: ifølge bransjelegenden en mesterteppeknytter og farger som ble værende i Nord-Afghanistan under den sovjetiske invasjonen og begynte å lage dem der. De er kjent for dype, naturfargede røde og blå toner med aksenter i oransje, svart og rust, og for geometriske komposisjoner med fine blomsterdetaljer inspirert av Bokhara-mønstre og turkmenske mønstre; med naturfarger er en liten variasjon i fargetonen normalt. Luven er av 100 prosent ull fra fjellsau, hvis fettrike ull har en myk glans, på en bunn av bomull, og har middels høyde. Noen klassifiseres som laget i Pakistan. En finere og tettere kvalitet, ofte merket Belgique, tegner det samme mønsteret skarpere.-tepper. Brukt i vid forstand omfatter ordet også persiske tepper. Etterligninger fra Pakistan, India eller Kina er ikke persiske. Bare håndknyttede tepper er ekte; håndtuftede tepper, som noen ganger selges som «håndlagde», og maskinlagde tepper rangerer lavere. Teppets opprinnelsesland og -by forteller kjøperen hva hen kan vente seg av typiske farger og kvalitet.
Teppe i den klassiske stilen fra Ushak (Uşak), en tyrkisk teppeby med lang tradisjon for klassiske mønstre. Tepper som selges under dette navnet i dag, er som regel håndknyttetEn teppekonstruksjon der veveren knytter hver knute av luvgarn i ull eller silke for hånd rundt tilstøtende renningstråder i en vevstol, før en innslagstråd føres gjennom raden og slås ned. De avkuttede knuteendene danner luven, renning og innslag danner grunnveven, og renningsendene blir til frynser. Et teppe kan ta måneder eller til og med år å lage, og arbeidet etterlater små uregelmessigheter: mønstre som ikke er helt symmetriske, motstående kanter som er noen centimeter forskjellige i lengde, ujevne frynser. Ekte persiske, orientalske og tyrkiske tepper er håndknyttet, i motsetning til håndtuftede tepper (som av og til selges som «håndlaget») og maskinvevde tepper, der baksiden kjennes stiv og helt jevnt oppstilt. i Pakistan, i verksteder som ifølge bransjen ble startet på 1970-tallet av eiere som forlot Iran etter en embargo. De gjengir tyrkiske og gamle persiske mønstre, for det meste myke blomstermønstre over hele feltet eller medaljongkomposisjoner med lite geometrisk tegning, i ullEn naturlig animalsk fiber som brukes til luven, og i noen tepper også til grunnveven, i tepper av høy kvalitet. Den er slitesterk, spenstig, flekkavvisende og brannhemmende, føles myk og fjærende under føttene, isolerer mot kulde, tar lett opp farge og holder på den i mange år. Den binder også støvpartikler, noe som bidrar til å redusere allergiske reaksjoner. Kvaliteten avhenger fremfor alt av hvor sauene beiter: høytliggende beiter og godt fôr gir tykkere og fetere ull, og ull fra Manchester, New Zealand og Ghazni er de best kjente eksemplene på høyt verdsatt ull. Klipping tidlig på våren og håndspinning (som gir tynnere og mykere tråd enn maskinspinning) gjør den enda bedre, mens tynn, tørr ull fra døde sauer havner i billigere tepper. fra Ghazni og New Zealand på en bunn av bomull. Plantefarger, en antikkvaskEn etterbehandling som får nylagde tepper til å se antikke ut, best kjent fra Peshawar-tepper (chobi) og Kazak-tepper som veves i dag. Det nyvevde teppet, der fargene i utgangspunktet er mørke, steinvaskes (Peshawar-tepper legges også ut i sterkt sollys) slik at fargene mykes opp og blekner, og luven klippes kort. Derfor føles disse teppene tynne og lave, men de holder seg likevel slitesterke. Oushak-tepper fra de samme verkstedene får en tilsvarende antikkvask. Farger som er behandlet for å se gamle ut, får gjerne et bleket preg og et skarpt fargebånd midt på hver fiber, i motsetning til den jevne falmingen som kommer med naturlig aldring., flere nyanser av samme farge og en kort, lav luvOverflaten på et gulvteppe eller teppegulv, laget av opprettstående fibrer i oppskårne dotter eller løkker. I et håndknyttet teppe dannes den av de avskårne endene på tusenvis av knuter i ull eller silke som knyttes på renningen rad for rad. Under vevingen trimmes de lett, og den endelige høyden får luven ved klipping når teppet ferdigstilles. Luvtykkelsen måles fra teppets bakside til toppen av luven. Den går vanligvis fra lav, omtrent 3 til 6 mm (1/8 til 1/4 tomme), til høy, omtrent 13 til 16 mm (1/2 til 5/8 tomme). Fine, tette mønstre klippes kort for at mønsteret skal holde seg skarpt. Høyere luv tåler mye ferdsel og tunge møbler, mens lavere luv passer der det er liten klaring under dører og i fuktige rom. gir et dempet, aldret uttrykk, mens designerne velger fargepaletter som følger fargetrendene. Avhengig av mønster og knutetetthetAntall knuter per kvadrattomme i et håndknyttet teppe (KPSI, fra engelsk «knots per square inch»; 1 KPSI tilsvarer om lag 15,5 knuter per 10 × 10 cm), telt på baksiden med linjal som knuter per tomme i høyden ganger knuter per tomme i bredden, og som et snitt av to eller tre områder. Flere knuter gir skarpere detaljer og, alt annet likt, noe bedre holdbarhet og høyere pris, men tettheten alene avgjør ikke kvaliteten: Heriz og Bijar er slitesterke med lav til middels tetthet, mens kurvede blomstermønstre flyter ut uten nok knuter. Omtrentlige tall: under rundt 80 for grove nomadevever som Gabbeh og Qashqai, 120 til 225 for mange landsbytepper, 300 til 700 for fine bytepper som Nain og Isfahan, og 600 til 1 000 eller mer for Qum i ren silke. selges den samme familien også som Peshawar, ChobiHåndknyttede tepper fra Pakistan, laget i byen Peshawar nord i landet og også kalt Chobi. De kopierer gamle persiske og tyrkiske mønstre, for det meste heldekkende blomstermønstre eller gjentatte motiver (medaljonger er sjeldne, fordi heldekkende mønstre passer i flere rom), med håndspunnet ull og plantefarger. Teppene veves i mørkere toner, blir deretter steinvasket og lagt ut i sterkt sollys, og luven klippes kort slik at mønsteret kommer fram, noe som gir et nytt teppe et antikt preg. Fargene er myke og avdempede, ofte med beige som grunntone, med bevisste variasjoner mellom lyst og mørkt som etterligner eldre tepper; teppene føles tynne, men tåler slitasje godt. Samme uttrykk selges også som Oushak, Ziegler eller Ferahan., ZieglerEn type persisk teppe som først ble laget på slutten av 1800-tallet for det europeiske markedet av firmaet Ziegler & Co., med forstørrede og bearbeidede tradisjonelle persiske mønstre i mykere, dempede farger tilpasset vestlig smak. Et Ziegler Mahal-mønster kjennetegner en bestemt produksjonsperiode, men gamle Ziegler-mønstre gjengis fortsatt i dag, så mønsteret alene kan ikke datere et teppe. Navnet er også ett av flere handelsnavn, ved siden av Oushak, Peshawar, Chobi og Farahan, som brukes om verkstedtepper laget i Pakistan siden omkring 1970-tallet i tradisjonelle persiske og tyrkiske mønstre, med luv av ull på et underlag av bomull; hvilket navn som brukes, avhenger av mønster og knutetetthet. eller Ferahan.
Et håndknyttetEn teppekonstruksjon der veveren knytter hver knute av luvgarn i ull eller silke for hånd rundt tilstøtende renningstråder i en vevstol, før en innslagstråd føres gjennom raden og slås ned. De avkuttede knuteendene danner luven, renning og innslag danner grunnveven, og renningsendene blir til frynser. Et teppe kan ta måneder eller til og med år å lage, og arbeidet etterlater små uregelmessigheter: mønstre som ikke er helt symmetriske, motstående kanter som er noen centimeter forskjellige i lengde, ujevne frynser. Ekte persiske, orientalske og tyrkiske tepper er håndknyttet, i motsetning til håndtuftede tepper (som av og til selges som «håndlaget») og maskinvevde tepper, der baksiden kjennes stiv og helt jevnt oppstilt. teppe vevd i Iran, landet som i Vesten ble kalt Persia fram til 1935, i en tradisjon som sies å strekke seg rundt 2500 år tilbake. Teppet er oppkalt etter byen, stedet, regionen eller stammen der det ble laget (Tabriz, Keshan, HerizKraftfulle landsbytepper fra Heriz-området i det nordvestlige Iran, nær Tabriz, og de mest kjente av alle persiske landsbytepper. En grov og slitesterk luv av ull på en bunn av bomull, som regel med dobbelt innslag for ekstra tykkelse, og en lav til middels knutetetthet (ofte oppgitt til rundt 1 900 til 2 600 knuter per 10 × 10 cm, omtrent 120 til 170 KPSI) gjør dem svært holdbare; ullens styrke tilskrives tradisjonelt kobberholdig fjellvann. Det klassiske mønsteret er en stor, kantete medaljong med fire hjørnestykker, iblant et gjennomgående allovermønster, i en rustrød farge som tradisjonelt tilskrives kobbermineraler i elven på stedet, sammen med mørk marineblått og krem. Bakshaish og Serapi, de sistnevnte nå over hundre år gamle, er de eldre formene., Baluch), og tilhører én av tre grupper: bytepper, vevd i verksteder etter en mønstertegning, landsbytepper og nomadetepperTepper vevd av nomadestammer i Midtøsten, Sentral-Asia og Nord-Afrika, som flytter med flokkene sine gjennom vår, sommer og høst og slår seg ned om vinteren for å veve. På kompakte, flyttbare vevstoler lager de som regel små tepper (for eksempel 1,2 × 1,8 eller 1,5 × 2,1 m, omtrent 4 × 6 eller 5 × 7 fot), noen ganger gangtepper, av ull fra egne flokker – ofte både til bunnen og luven – tradisjonelt farget med lokale planter. De kraftige, for det meste geometriske mønstrene går i arv gjennom generasjoner uten skrevne forelegg og minner iblant om bytepper. I motsetning til by- og verkstedtepper har de ofte asymmetrier, fargevariasjoner og mønstre som ikke går pent opp i hjørnene., de to siste i stor grad vevd etter hukommelsen. Luven er av ullEn naturlig animalsk fiber som brukes til luven, og i noen tepper også til grunnveven, i tepper av høy kvalitet. Den er slitesterk, spenstig, flekkavvisende og brannhemmende, føles myk og fjærende under føttene, isolerer mot kulde, tar lett opp farge og holder på den i mange år. Den binder også støvpartikler, noe som bidrar til å redusere allergiske reaksjoner. Kvaliteten avhenger fremfor alt av hvor sauene beiter: høytliggende beiter og godt fôr gir tykkere og fetere ull, og ull fra Manchester, New Zealand og Ghazni er de best kjente eksemplene på høyt verdsatt ull. Klipping tidlig på våren og håndspinning (som gir tynnere og mykere tråd enn maskinspinning) gjør den enda bedre, mens tynn, tørr ull fra døde sauer havner i billigere tepper., silke eller en blanding, på en bunn av bomull, ull eller silke. Lignende tepper vevd i Pakistan, India eller Kina er ikke persiske tepper.
Spesialvasken av et håndknyttetEn teppekonstruksjon der veveren knytter hver knute av luvgarn i ull eller silke for hånd rundt tilstøtende renningstråder i en vevstol, før en innslagstråd føres gjennom raden og slås ned. De avkuttede knuteendene danner luven, renning og innslag danner grunnveven, og renningsendene blir til frynser. Et teppe kan ta måneder eller til og med år å lage, og arbeidet etterlater små uregelmessigheter: mønstre som ikke er helt symmetriske, motstående kanter som er noen centimeter forskjellige i lengde, ujevne frynser. Ekte persiske, orientalske og tyrkiske tepper er håndknyttet, i motsetning til håndtuftede tepper (som av og til selges som «håndlaget») og maskinvevde tepper, der baksiden kjennes stiv og helt jevnt oppstilt. teppe. Den gjøres når vevingen er ferdig, igjen når en forhandler gjør nye eller brukte tepper klare for salg, og med jevne mellomrom så lenge teppet er i bruk. En dyktig vask fjerner smuss og løse fibre og gir et skarpt og harmonisk mønster. En skjødesløs vask gjør mønsteret uklart og kan få fargene til å blø, så kvaliteten på vasken har mye å si for hvordan teppet til slutt ser ut. De fleste eiere lar teppet vaskes omtrent hvert tredje til femte år. Et teppe som holder seg rent, kan klare seg i rundt ti år, mens mye trafikk eller raskt smuss krever vask oftere. Teppet bør også vaskes før det lagres i ett år eller mer, og det skal aldri leveres til et vanlig renseri.
Hvor godt et håndknyttetEn teppekonstruksjon der veveren knytter hver knute av luvgarn i ull eller silke for hånd rundt tilstøtende renningstråder i en vevstol, før en innslagstråd føres gjennom raden og slås ned. De avkuttede knuteendene danner luven, renning og innslag danner grunnveven, og renningsendene blir til frynser. Et teppe kan ta måneder eller til og med år å lage, og arbeidet etterlater små uregelmessigheter: mønstre som ikke er helt symmetriske, motstående kanter som er noen centimeter forskjellige i lengde, ujevne frynser. Ekte persiske, orientalske og tyrkiske tepper er håndknyttet, i motsetning til håndtuftede tepper (som av og til selges som «håndlaget») og maskinvevde tepper, der baksiden kjennes stiv og helt jevnt oppstilt. teppe holder rette, parallelle kanter og en bredde som er nesten den samme øverst, på midten og nederst. Et maskinlaget teppe måler nesten alltid det samme overalt, men et håndlaget teppe gjør aldri helt det. Vevstoler av tre utvider seg og trekker seg sammen over tid, og grunnvev av ullEn naturlig animalsk fiber som brukes til luven, og i noen tepper også til grunnveven, i tepper av høy kvalitet. Den er slitesterk, spenstig, flekkavvisende og brannhemmende, føles myk og fjærende under føttene, isolerer mot kulde, tar lett opp farge og holder på den i mange år. Den binder også støvpartikler, noe som bidrar til å redusere allergiske reaksjoner. Kvaliteten avhenger fremfor alt av hvor sauene beiter: høytliggende beiter og godt fôr gir tykkere og fetere ull, og ull fra Manchester, New Zealand og Ghazni er de best kjente eksemplene på høyt verdsatt ull. Klipping tidlig på våren og håndspinning (som gir tynnere og mykere tråd enn maskinspinning) gjør den enda bedre, mens tynn, tørr ull fra døde sauer havner i billigere tepper., som også reagerer på fuktighet, gjør det mer enn grunnvev av bomull; landsbytepper og nomadetepperTepper vevd av nomadestammer i Midtøsten, Sentral-Asia og Nord-Afrika, som flytter med flokkene sine gjennom vår, sommer og høst og slår seg ned om vinteren for å veve. På kompakte, flyttbare vevstoler lager de som regel små tepper (for eksempel 1,2 × 1,8 eller 1,5 × 2,1 m, omtrent 4 × 6 eller 5 × 7 fot), noen ganger gangtepper, av ull fra egne flokker – ofte både til bunnen og luven – tradisjonelt farget med lokale planter. De kraftige, for det meste geometriske mønstrene går i arv gjennom generasjoner uten skrevne forelegg og minner iblant om bytepper. I motsetning til by- og verkstedtepper har de ofte asymmetrier, fargevariasjoner og mønstre som ikke går pent opp i hjørnene. blir særlig ofte skjeve. En forskjell på 2,5 til 5 cm (en tomme eller to) er akseptabel, mens store forskjeller regnes som en feil som senker kvaliteten og verdien. Man kontrollerer det med øyet på avstand, mot linjene i et hardt gulv, eller ved å måle øverst, på midten og nederst med målebånd.
En lett gjør-det-selv-rens av et håndknyttetEn teppekonstruksjon der veveren knytter hver knute av luvgarn i ull eller silke for hånd rundt tilstøtende renningstråder i en vevstol, før en innslagstråd føres gjennom raden og slås ned. De avkuttede knuteendene danner luven, renning og innslag danner grunnveven, og renningsendene blir til frynser. Et teppe kan ta måneder eller til og med år å lage, og arbeidet etterlater små uregelmessigheter: mønstre som ikke er helt symmetriske, motstående kanter som er noen centimeter forskjellige i lengde, ujevne frynser. Ekte persiske, orientalske og tyrkiske tepper er håndknyttet, i motsetning til håndtuftede tepper (som av og til selges som «håndlaget») og maskinvevde tepper, der baksiden kjennes stiv og helt jevnt oppstilt. teppe som frisker det opp og utsetter neste profesjonelle vask, men ikke erstatter den. Først støvsuges forsiden fra side til side, men ikke frynsene. Deretter tørkes luven del for del med et rent bomullshåndkle, helst hvitt, dyppet i skum av fortynnet oppvaskmiddel uten klor. Tørk i luvens retningRetningen luvfibrene ligger i, som du finner ved å kjenne over teppet med hånden. Teppet ser lysere eller mørkere ut, avhengig av hvilken retning du ser det fra i forhold til luvretningen. Når du tørker eller børster, følger du luvretningen, fordi du ellers presser væsken dypere ned i luven. Støvsug fra side til side, ikke rett mot luvretningen, så du ikke drar i fibrene., slik at teppet bare blir fuktig og tørker i løpet av 30 til 60 minutter. Skitne frynser legges over en trelist og børstes med den samme blandingen, fra teppet og utover.
Skjelettet i et håndknyttetEn teppekonstruksjon der veveren knytter hver knute av luvgarn i ull eller silke for hånd rundt tilstøtende renningstråder i en vevstol, før en innslagstråd føres gjennom raden og slås ned. De avkuttede knuteendene danner luven, renning og innslag danner grunnveven, og renningsendene blir til frynser. Et teppe kan ta måneder eller til og med år å lage, og arbeidet etterlater små uregelmessigheter: mønstre som ikke er helt symmetriske, motstående kanter som er noen centimeter forskjellige i lengde, ujevne frynser. Ekte persiske, orientalske og tyrkiske tepper er håndknyttet, i motsetning til håndtuftede tepper (som av og til selges som «håndlaget») og maskinvevde tepper, der baksiden kjennes stiv og helt jevnt oppstilt. teppe: renningstrådene og innslagstrådene som hver luvknute knyttes på. Bomull er det vanlige materialet i by- og landsbytepper fordi det knapt strekker seg eller krymper med luftfuktigheten, slik at teppet holder formen, og det er stivt nok til at det er lett å knytte på; den samme stivheten kan smitte over på mønsteret, som virker mindre flytende enn på en grunnvev av ullEn naturlig animalsk fiber som brukes til luven, og i noen tepper også til grunnveven, i tepper av høy kvalitet. Den er slitesterk, spenstig, flekkavvisende og brannhemmende, føles myk og fjærende under føttene, isolerer mot kulde, tar lett opp farge og holder på den i mange år. Den binder også støvpartikler, noe som bidrar til å redusere allergiske reaksjoner. Kvaliteten avhenger fremfor alt av hvor sauene beiter: høytliggende beiter og godt fôr gir tykkere og fetere ull, og ull fra Manchester, New Zealand og Ghazni er de best kjente eksemplene på høyt verdsatt ull. Klipping tidlig på våren og håndspinning (som gir tynnere og mykere tråd enn maskinspinning) gjør den enda bedre, mens tynn, tørr ull fra døde sauer havner i billigere tepper.. Ull, og noen ganger geitehårEn animalsk fiber som nomadevevere iblant bruker i stedet for ull i teppets grunnvev, som i Gabbeh- og Quchan-tepper, mens selve luven forblir ull. Sammen med mohair, kamelhår og kuhår hører den til de mindre vanlige teppematerialene, mest å se i nomadearbeider, og den dukker også opp i enkelte flatvevde kelimtepper., er typisk for nomadetepperTepper vevd av nomadestammer i Midtøsten, Sentral-Asia og Nord-Afrika, som flytter med flokkene sine gjennom vår, sommer og høst og slår seg ned om vinteren for å veve. På kompakte, flyttbare vevstoler lager de som regel små tepper (for eksempel 1,2 × 1,8 eller 1,5 × 2,1 m, omtrent 4 × 6 eller 5 × 7 fot), noen ganger gangtepper, av ull fra egne flokker – ofte både til bunnen og luven – tradisjonelt farget med lokale planter. De kraftige, for det meste geometriske mønstrene går i arv gjennom generasjoner uten skrevne forelegg og minner iblant om bytepper. I motsetning til by- og verkstedtepper har de ofte asymmetrier, fargevariasjoner og mønstre som ikke går pent opp i hjørnene., der veverne kan bruke samme materiale til både grunnvev og luvOverflaten på et gulvteppe eller teppegulv, laget av opprettstående fibrer i oppskårne dotter eller løkker. I et håndknyttet teppe dannes den av de avskårne endene på tusenvis av knuter i ull eller silke som knyttes på renningen rad for rad. Under vevingen trimmes de lett, og den endelige høyden får luven ved klipping når teppet ferdigstilles. Luvtykkelsen måles fra teppets bakside til toppen av luven. Den går vanligvis fra lav, omtrent 3 til 6 mm (1/8 til 1/4 tomme), til høy, omtrent 13 til 16 mm (1/2 til 5/8 tomme). Fine, tette mønstre klippes kort for at mønsteret skal holde seg skarpt. Høyere luv tåler mye ferdsel og tunge møbler, mens lavere luv passer der det er liten klaring under dører og i fuktige rom.; det gir mer karakter, men en mindre rett form. Silke er finere og gir rom for svært høy knutetetthetAntall knuter per kvadrattomme i et håndknyttet teppe (KPSI, fra engelsk «knots per square inch»; 1 KPSI tilsvarer om lag 15,5 knuter per 10 × 10 cm), telt på baksiden med linjal som knuter per tomme i høyden ganger knuter per tomme i bredden, og som et snitt av to eller tre områder. Flere knuter gir skarpere detaljer og, alt annet likt, noe bedre holdbarhet og høyere pris, men tettheten alene avgjør ikke kvaliteten: Heriz og Bijar er slitesterke med lav til middels tetthet, mens kurvede blomstermønstre flyter ut uten nok knuter. Omtrentlige tall: under rundt 80 for grove nomadevever som Gabbeh og Qashqai, 120 til 225 for mange landsbytepper, 300 til 700 for fine bytepper som Nain og Isfahan, og 600 til 1 000 eller mer for Qum i ren silke.. Frynsene i hver ende er grunnvevens frilagte renningsender, så de avslører hvilket materiale den er laget av.