Fiskene i herati-mønsteret, sypressen i en botehEt dråpeformet motiv med buet øvre spiss, som i århundrer har vært allestedsnærværende i persisk og kashmirsk veving. Det persiske ordet betyr busk eller kratt (noen ganger forklart som «knoppskytende blomst eller plante»), og motivet står for vekst og fornyelse. Det tolkes også som en sypress som bøyer seg i vinden, men sjelden knekker, eller som en flamme, et frø, en kongle eller en stilisert mandel. Da vevere i den skotske byen Paisley begynte å etterligne kashmirsjal tidlig på 1800-tallet, ble boteh kjent i Vesten som «paisley», etter byen. I tepper gjentas motivet som regel over hele feltet, særlig i stykker fra Tabriz, Sarough, Kerman, Mashhad og Malayer., moskékuppelen i en medaljongEt stort motiv midt i teppets bunnfelt som resten av mønsteret er bygget opp rundt; den store midtmedaljongen sies å ha blitt innført i safavidetiden (1500- og 1600-tallet). Blomstermedaljonger, typiske for byttepper som Tabriz, Kashan og Sarough, leses ofte som en lotusblomst, og motivet har også blitt tolket som et speilbilde av kuppelen inne i en moské; geometriske medaljonger, ofte sekskantede eller rombeformede, kjennetegner landsby- og nomadetepper som Heriz og Zanjan. En medaljong kan stå alene, ha fire hjørnestykker, flankeres av mindre medaljonger over og under, eller gjentas nedover et gangteppe. Tepper uten midtmotiv kalles allover. I et godt laget teppe sitter medaljongen i midten, og hjørnene speiler hverandre så nøyaktig som håndarbeid tillater.: mange motiver i persiske tepper kommer med tolkninger som er gått i arv gjennom generasjoner. Det er tradisjoner, ikke en kode. Ett motiv kan leses på flere måter, og en landsbyvever kan ha hatt sin egen historie i tankene. Likevel forteller et mønster mye om hvor og hvordan et teppe ble laget, og når du vet hva det sies å bety, kommer du nærmere teppet du lever med.
Tre familier av persiske teppemønstre: blomstrete, geometriske og herati
De fleste mønstrene i persiske tepper hører til én av tre familier. Blomstermønstre, med flytende kurver av blomster, blader og ranker, dominerer byverkstedene i Tabriz, Kashan, Isfahan og Kerman. Geometriske mønstre, bygget av rette linjer til romber, sekskanter og trappeformer, er eldre og er fortsatt språket i landsbyenes og stammenes vevstoler, der mange former sies å bære betydninger fra vevernes eget liv. Den tredje familien er herati-mønsteret, ett gjentatt motiv som er så utbredt at det utgjør en klasse for seg.
Alle tre kan ordnes rundt en sentral medaljongEt stort motiv midt i teppets bunnfelt som resten av mønsteret er bygget opp rundt; den store midtmedaljongen sies å ha blitt innført i safavidetiden (1500- og 1600-tallet). Blomstermedaljonger, typiske for byttepper som Tabriz, Kashan og Sarough, leses ofte som en lotusblomst, og motivet har også blitt tolket som et speilbilde av kuppelen inne i en moské; geometriske medaljonger, ofte sekskantede eller rombeformede, kjennetegner landsby- og nomadetepper som Heriz og Zanjan. En medaljong kan stå alene, ha fire hjørnestykker, flankeres av mindre medaljonger over og under, eller gjentas nedover et gangteppe. Tepper uten midtmotiv kalles allover. I et godt laget teppe sitter medaljongen i midten, og hjørnene speiler hverandre så nøyaktig som håndarbeid tillater. eller spres over hele bunnen. Tegningen gir også et hint om knutetettheten: et fint tegnet blomstermønster trenger nok knuter til å holde seg skarpt, mens kraftig geometri trer tydelig fram selv med et moderat knutetall.
Medaljong: midtpunktet i mønsteret
Medaljongen er det store motivet midt i bunnen, og resten av mønsteret er ordnet rundt den. I et blomstrete teppe ser tradisjonen den som en lotusblomstEt stilisert blomstermotiv som i den persiske tepptradisjonen regnes som en hellig blomst og forbindes med langt liv. Midtmedaljongen i et teppe med blomstermedaljong leses som en lotus, tegnet enten som én stor blomst eller som flere små. Lotusen er også et hovedelement i Shah Abbasi-mønsteret, og i Herati-mønsteret sies de fiskeformede bladene å kretse rundt en lotus. Lotusblomster hører til motivene som tilskrives mongoltiden, da mønstre fra kinesisk kunst fant veien inn i persiske tepper., hellig i persisk teppetradisjon; en annen tolkning finner i den den indre kuppelen i en moské.
Blomstrete medaljonger, omkranset av fine grener og mindre medaljonger, er typiske for byverkstedene; kantete, ofte sekskantede medaljonger hører til landsby- og stammevevingen, som i HerizKraftfulle landsbytepper fra Heriz-området i det nordvestlige Iran, nær Tabriz, og de mest kjente av alle persiske landsbytepper. En grov og slitesterk luv av ull på en bunn av bomull, som regel med dobbelt innslag for ekstra tykkelse, og en lav til middels knutetetthet (ofte oppgitt til rundt 1 900 til 2 600 knuter per 10 × 10 cm, omtrent 120 til 170 KPSI) gjør dem svært holdbare; ullens styrke tilskrives tradisjonelt kobberholdig fjellvann. Det klassiske mønsteret er en stor, kantete medaljong med fire hjørnestykker, iblant et gjennomgående allovermønster, i en rustrød farge som tradisjonelt tilskrives kobbermineraler i elven på stedet, sammen med mørk marineblått og krem. Bakshaish og Serapi, de sistnevnte nå over hundre år gamle, er de eldre formene.. Mange har matchende hjørnestykkerOrnamentet i hvert av feltets fire hjørner rundt en sentral medaljong, som oftest gjentar medaljongens motiver eller farge; i Tabriz-tepper lages hjørnene ofte ved å dele medaljongmønsteret i fire og bruke én del i hvert hjørne. Hjørnefeltene fullfører en komposisjon med medaljong og hjørner, og i et godt laget teppe er hjørnestykkene like og symmetrisk plassert., og på et gangteppe kan medaljongen gjentas langs hele lengden, med en indre tegning som endrer seg hver gang. Et medaljongteppe vil helst sentreres: etter rommet, sittegruppen eller spisebordet.
Gjennomgående mønster: uten ett midtpunkt
Et gjennomgående mønster dekker bunnen uten ett enkelt midtpunkt, selv om et svakt midtpunkt ofte antydes. Blomstrete varianter forener store blomster på kraftige grener med et nett av ranker der en fugl kan sitte; Mina KhaniEt gjentatt mønster over hele feltet med runde blomster bundet sammen av et rombeformet gitter av ranker, vanligvis med blomstene i hvitt eller gult på mørkeblå eller rød bunn. Mønsteret er høyt elsket i kurdisk, baluchisk og nordvestpersisk veving og ser på avstand ut som et felt av stjerner. Navnet føres i folkemunne tilbake til en legendarisk velgjører, Mina Khan. setter små runde blomster i et rombegitter. Geometriske varianter gjentar én form rad etter rad, som gulen i turkmenske tepper, eller lar den endre seg underveis. Når ingenting skal rettes inn, passer et teppe med gjennomgående mønster hvor som helst i rommet.
Herati-mønsteret: fisker rundt en lotus
Herati-mønsteret dekker bunnen med små gjentatte romber, hver med en blomst i midten og et buet blad på hver side. Tradisjonen ser bladene som fisker som svømmer rundt en lotus, derav de andre navnene, fiskemønsteret eller Mahi-mønsteret (mahi er persisk for fisk). Navnet viser til HeratTepper fra Herat, en historisk by vest i Afghanistan som var blant de største teppesentrene i safavidetiden (fra 1500-tallet til tidlig på 1700-tallet), sammen med Tabriz, Kashan og Kerman. Byen har også gitt navn til herati-mønsteret, en gjentatt rombe med en liten blomst eller blader inni og buede blader på sidene, som sies å stamme derfra og fortsatt veves i mange persiske tepper., i dag i Afghanistan, som regnes som mønsterets fødested. Det fyller bunnen alene eller omgir en medaljongEt stort motiv midt i teppets bunnfelt som resten av mønsteret er bygget opp rundt; den store midtmedaljongen sies å ha blitt innført i safavidetiden (1500- og 1600-tallet). Blomstermedaljonger, typiske for byttepper som Tabriz, Kashan og Sarough, leses ofte som en lotusblomst, og motivet har også blitt tolket som et speilbilde av kuppelen inne i en moské; geometriske medaljonger, ofte sekskantede eller rombeformede, kjennetegner landsby- og nomadetepper som Heriz og Zanjan. En medaljong kan stå alene, ha fire hjørnestykker, flankeres av mindre medaljonger over og under, eller gjentas nedover et gangteppe. Tepper uten midtmotiv kalles allover. I et godt laget teppe sitter medaljongen i midten, og hjørnene speiler hverandre så nøyaktig som håndarbeid tillater..
Boteh: paisleymotivet
BotehEt dråpeformet motiv med buet øvre spiss, som i århundrer har vært allestedsnærværende i persisk og kashmirsk veving. Det persiske ordet betyr busk eller kratt (noen ganger forklart som «knoppskytende blomst eller plante»), og motivet står for vekst og fornyelse. Det tolkes også som en sypress som bøyer seg i vinden, men sjelden knekker, eller som en flamme, et frø, en kongle eller en stilisert mandel. Da vevere i den skotske byen Paisley begynte å etterligne kashmirsjal tidlig på 1800-tallet, ble boteh kjent i Vesten som «paisley», etter byen. I tepper gjentas motivet som regel over hele feltet, særlig i stykker fra Tabriz, Sarough, Kerman, Mashhad og Malayer. er en avrundet dråpe som smalner av mot en bøyd spiss, oftest gjentatt i rader. Det persiske ordet forstås gjerne som en spirende plante eller blomst, og tradisjonen gjør formen til et symbol på vekst og fornyelse. Den tolkes også som en flamme eller en sypress, et tre som bøyer seg for vinden, men sjelden knekker: et bilde på motstandskraft. I Vesten kalles den paisley, etter den skotske byen der veveriene på 1800-tallet kopierte sjalene fra Kashmir.
Livets tre: ett stort tre
Et teppe med livets treEt mønster der ett stort og forseggjort tre vokser opp gjennom det meste av feltet, omgitt av planteornamentikk og med fugler, dyr og blomster spredt mellom grenene. Treet kan også fylle ett enkelt felt i et hagefeltteppe eller brukes som bordmønster. I persisk tradisjon står det for forbindelsen mellom jorden og omgivelsene. Det leses også som et bånd mellom himmel og jord, og det symboliserer styrke, visdom og livets kontinuitet. Mønsteret veves i tepper fra Tabriz, Kashan, Isfahan, Kerman og Malayer og i beluch-tepper. gir det meste av bunnen til ett stort tre, med fugler, dyr og blomster blant grenene. Det sies å stå for båndet mellom jorden og alt som lever på den, og å bygge bro mellom himmel og jord: et tegn på styrke, visdom og langt liv. Det samme treet dukker også opp i ett felt av et hagefeltmønster, eller langs en bord.
Hagefeltmønster: et rutenett av hager
Hagefeltmønsteret deler bunnen inn i et rutenett av innrammede felt, derav det persiske navnet kheshtiEn komposisjon der midtfeltet er delt inn i et rutenett av innrammede, for det meste kvadratiske felt, hvert med sin egen forestilte hage av blomster, planter, trær og fugler, vanligvis på en egen ensfarget bunn. Motivene varierer, fra sypresser og villaer til sjøer, hjort i en skog eller et livets tre, og i noen tepper viser feltene de fire årstidene. Veverne ser hvert felt som et vindu mot paradiset og et tegn på håp om en lys fremtid. Mønsteret er best kjent fra bakhtiari-tepper, men veves også i Tabriz, Sarough, Kashmar, Kerman og Qom. Det persiske navnet Kheshti kommer av khesht («murstein»), etter de kvadratiske rammene., fra khesht, murstein. Hvert felt rommer en tenkt hage med blomster, sypresser og fugler på sin egen bunnfarge, og veverne sies å se hvert felt som et glimt av paradis. BakhtiariFargerike tepper fra bakhtiari-folket, en stamme i Zagrosfjellene som var nomadisk til store deler av den slo seg ned sørvest for Isfahan på 1800-tallet, og hvis veving i dag er spredt over mer enn 200 landsbyer; mindre stykker er gjerne stammearbeid, mens større stykker kommer fra landsbyene i regionen. Grunnveven er vanligvis bomull under en luv av ull fra stammens egne sauer, selv om noen små stammestykker er helt i ull, og hver rad bankes så hardt ned at luven blir tett og slitesterk. De karakteristiske komposisjonene er hagefeltmønsteret (Khesti, også skrevet Kheshti), et rutenett av innrammede kvadrater som hvert viser en hagescene ment som et blikk inn i paradiset, og medaljong- og hjørnemønsteret med en halvgeometrisk midtmedaljong. Dyp rød og mørk marineblå er de vanlige bunnfargene i feltet.-tepper er de mest kjente eksemplene. Blomstrete bunner kan bære den samme ideen uten rammene: rankene deres sies å bringe paradisets hager innendørs i et tørt land.
Vasemønster: blomstrende vaser
I vasemønsteret står vaser med blomster utover bunnen. Ofte har én stor vase midten, plassen en medaljongEt stort motiv midt i teppets bunnfelt som resten av mønsteret er bygget opp rundt; den store midtmedaljongen sies å ha blitt innført i safavidetiden (1500- og 1600-tallet). Blomstermedaljonger, typiske for byttepper som Tabriz, Kashan og Sarough, leses ofte som en lotusblomst, og motivet har også blitt tolket som et speilbilde av kuppelen inne i en moské; geometriske medaljonger, ofte sekskantede eller rombeformede, kjennetegner landsby- og nomadetepper som Heriz og Zanjan. En medaljong kan stå alene, ha fire hjørnestykker, flankeres av mindre medaljonger over og under, eller gjentas nedover et gangteppe. Tepper uten midtmotiv kalles allover. I et godt laget teppe sitter medaljongen i midten, og hjørnene speiler hverandre så nøyaktig som håndarbeid tillater. ellers ville tatt, med mindre vaser rundt, og gruppen kan gjentas som et gjennomgående mønster. Den blomstrende vasen tolkes som et symbol på vekst og muligheter, og på overflod; i likhet med hagefeltene forbindes den også med paradis. KashmarTepper fra Kashmar, en by nordøst i Iran nær Mashhad, der veverne bringer de ferdige stykkene til markedet i Mashhad. De er mindre kjent enn tepper fra Tabriz, Mashhad eller Kashan og blir ofte undervurdert i forhold til kvaliteten: god ull, ofte høy knutetetthet og plantefarger til en moderat pris. Fargene er dempede jordtoner: brunlig krem, lys- og mørkeblått, oransje, brunt og en særegen rosa. Typiske mønstre er en medaljong med hjørnefelt og bord, noen ganger med vaser i stedet for blomster, og hagemønstre i felter som hver viser en scene, for eksempel en innsjø med trær, et livets tre eller hjort i en skog. Luven er tynn til middels. Må ikke forveksles med Kashmir.-tepper er kjent for dette mønsteret.
Shah Abbasi: hoffets mønster
Shah AbbasiEn klassisk persisk blomsterstil oppkalt etter den safavidiske herskeren Shah Abbas og knyttet til teppene fra hans regjeringstid for rundt 400 år siden. De viktigste kjennetegnene er stiliserte, fjærlignende palmettblader og lotusblomster – lotusen er et eldgammelt symbol på langt liv – ordnet i streng symmetri med rankeornamentikk rundt en midtmedaljong, ofte en roset. De tidlige eksemplarene foretrakk dype røde og blå toner, mens senere tepper i denne stilen ofte går over til dempede, nøytrale toner. Mønsteret finnes i tepper fra Kashan, Nain og Tabriz. er oppkalt etter shah Abbas, safavidisk hersker fra 1588 til 1629, og begynte som et mønster ved hans hoff. Fjæraktige palmettblader og lotusblomster, etter tradisjonen et symbol på langt liv, balanseres rundt en medaljongEt stort motiv midt i teppets bunnfelt som resten av mønsteret er bygget opp rundt; den store midtmedaljongen sies å ha blitt innført i safavidetiden (1500- og 1600-tallet). Blomstermedaljonger, typiske for byttepper som Tabriz, Kashan og Sarough, leses ofte som en lotusblomst, og motivet har også blitt tolket som et speilbilde av kuppelen inne i en moské; geometriske medaljonger, ofte sekskantede eller rombeformede, kjennetegner landsby- og nomadetepper som Heriz og Zanjan. En medaljong kan stå alene, ha fire hjørnestykker, flankeres av mindre medaljonger over og under, eller gjentas nedover et gangteppe. Tepper uten midtmotiv kalles allover. I et godt laget teppe sitter medaljongen i midten, og hjørnene speiler hverandre så nøyaktig som håndarbeid tillater. i midten, ofte en rosettEt rundt, blomsterlignende ornament der kronbladene stråler jevnt ut fra et sentrum, som en blomst sett ovenfra. Fra omkring 1500-tallet, da blomstermønstre fant veien inn i persiske tepper, begynte veverne å plassere en rosett midt i feltet, og av den vokste den sentrale medaljongen i de blomstrede byteppene, slik som den sirkelrunde rosettmedaljongen med slyngede linjer på et rundt Tabriz-teppe i Shah Abbasi-mønster. På Abadeh-tepper markerer en liten rosett i marineblått, rødt eller krem midten av medaljongen, ett av kjennetegnene på typen. Rosetter gjentas også langs bordene, som i tabriz og bakhtiari tepper, og mellom rankene og palmettene i Sultanabad-tepper., slik at hver halvdel speiler den andre. Mange blomstrete tepper låner fra det, og lotusen, den samme blomsten tradisjonen ser i en blomstrete medaljong, sies å stamme fra den tidligere ilkhanidiske perioden.
Mihrab: bønnebuen
Et bønneteppeSmå gulvtepper laget for islamsk bønn, hvert med en mihrab (også skrevet «mehrab»), en buet portal som symboliserer nisjen i en moské og minner den som ber, om at man står på et hellig sted; buen viser også retningen mot Mekka. Mønsteret er enveisrettet, ment å ses fra den ene enden, og buen kan være en enkel kontur eller en forseggjort arkitektonisk ramme med søyler. Bønnetepper er ofte ikke større enn ca. 90 × 150 cm (3 × 5 fot), sies å gå tilbake til de aller tidligste stadiene av teppeknytting i muslimske land, og veves blant annet av turkmenske og baluchiske vevere og av vevere i Qom, Isfahan og Malayer. Ethvert lite teppe kan brukes til bønn, men et ekte bønneteppe har buen som sitt blikkfang. er bygget opp rundt mihraben, en buet portåpning i den ene enden av feltet som gjenspeiler nisjen i moskeens vegg mot Mekka. Buen kan være en enkel kontur eller en hel arkitektur med søyler. Den skal minne den som kneler der, om at man står på hellig grunn. Slike tepper er små, ofte ikke større enn rundt 0,9 × 1,5 m, og mønsteret er tegnet for å vende én vei. Ethvert lite teppe kan brukes til bønn, men bare et teppe med buen er et bønneteppe i fagets forstand.
Åpent felt: en ensfarget bunn
Mønsteret med åpent felt lar mesteparten av feltet stå i én ren farge, med noen få blomster på buede stilker. Det skal etter sigende være inspirert av omslaget på en Koran. Det finnes med én enkelt medaljongEt stort motiv midt i teppets bunnfelt som resten av mønsteret er bygget opp rundt; den store midtmedaljongen sies å ha blitt innført i safavidetiden (1500- og 1600-tallet). Blomstermedaljonger, typiske for byttepper som Tabriz, Kashan og Sarough, leses ofte som en lotusblomst, og motivet har også blitt tolket som et speilbilde av kuppelen inne i en moské; geometriske medaljonger, ofte sekskantede eller rombeformede, kjennetegner landsby- og nomadetepper som Heriz og Zanjan. En medaljong kan stå alene, ha fire hjørnestykker, flankeres av mindre medaljonger over og under, eller gjentas nedover et gangteppe. Tepper uten midtmotiv kalles allover. I et godt laget teppe sitter medaljongen i midten, og hjørnene speiler hverandre så nøyaktig som håndarbeid tillater., med gjentatte medaljonger eller med motiver spredt med god avstand over hele flaten. Det er først og fremst et bymønster, og det skjuler ingenting: Enhver ujevnhet i ulla eller fargen viser seg straks, og det samme gjør abrashSubtile fargeskiftninger i et håndlaget teppe, ofte synlige som vannrette bånd tvers over feltet. De oppstår fordi fargebad etter hverandre aldri blir helt like, fordi ulik mengde fett og olje i ulla gjør at fargene endrer seg ujevnt med årene, og – i kremfargede partier knyttet av ufarget ull – fordi fiberen skifter tone når den eldes. Abrash blir ofte tydeligere med alderen, og i et eldre teppe regnes det derfor som et tegn på naturfarger og håndarbeid snarere enn som en feil, mens et nyere teppe fortsatt kontrolleres for jevn farge. Maskinlagde og enkelte nye håndknyttede tepper etterligner det med vilje., et naturlig trekk ved et eldre teppe.
Bildeteppe: et vevd bilde
Et bildeteppe er vevd som et bilde. Det kan vise et landskap, et øyeblikk fra historien eller en fortelling som Layla og MajnunEt billedmotiv på tepper hentet fra den klassiske persiske kjærlighetshistorien om to unge mennesker som familiene deres forbyr å gifte seg. Mannen, kjent som Majnun («den gale»), mister forstanden av lengsel og streifer rundt i ørkenen mens han dikter poesi og sanger; kvinnen, Layla, blir giftet bort til en rik adelsmann for å verne familiens ære og dør av sorg, og han gråter seg i hjel på graven hennes. Den mest kjente persiske versjonen er Nizamis versroman (1188), og historien finnes på billedtepper, for eksempel fra Tabriz., og det er komponert slik en maler planlegger et lerret. Slike tepper hører til de vanskeligste prøvene for en mestervever og kommer fra byverksteder, fremfor alt i Tabriz. Jaktmønsteret, med et felt fullt av dyr på jakt, er en nær slektning.
Hvem tegner mønsteret
Fram til safavidenes tid var veveren som regel også den som tegnet mønsteret. Etter hvert som mønstrene ble mer intrikate, begynte egne mønstertegnere å tegne hvert mønster opp som en vevekartong som veverne skulle følge. Mange av dem var miniatyrmalere. Byverkstedene arbeider fortsatt slik, og derfor er symmetrien deres nesten perfekt: Hver knute havner der kartongen plasserer den.
Landsby- og stammevevere, blant dem bakhtiarier og qashqaier, vever for det meste etter hukommelsen. Mønstrene deres går i arv i familien og henter motivene fra omgivelsene. Det synes på et motiv som skifter størrelse, eller på en bord som ikke helt kommer seg rundt hjørnet. Det er spor av hånden, ikke feil.
En kort historie om persiske teppemønstre
De første teppene ble vevd mot kulde og fukt, og mønstrene kom etter. På 400-tallet f.Kr. var de godt etablert: Pazyryk-teppetVerdens eldste kjente luvteppe, vevd rundt 400-tallet f.Kr. og funnet i 1949 i den frosne graven til en skytisk stormann i Altaifjellene i Sibir. Gravrøvere lot gravhaugen stå åpen, slik at kulde og fuktighet frøs kammeret og forseglet teppet i is i rundt 2500 år. De symmetriske knutene, omtrent 36 per kvadratcentimeter (rundt 230 per kvadrattomme), viser at teppeknytting allerede var en moden kunst i antikken. Det beskrives ofte som det eldste persiske teppet og som et tidlig vitnesbyrd om nomadevevingen, et håndverk som begynte som vern mot kulde og fukt. Teppet er utstilt i Eremitasjen i St. Petersburg., det eldste knyttede teppet man kjenner, rammer inn feltet med border av hjorter og ryttere. Mye senere kom ilkhanidenes tid, perioden med mongolsk styre. Den får æren for å ha forent kinesisk og islamsk kunst i persisk design, og med dem kom lotusen, skybåndet, føniksen og dragen.
SafavidedynastietDet persiske herskerhuset som regjerte fra 1501, med sjah Ismail, og inn i 1730-årene, og hvis mesenat ved hoffet for maleri, kalligrafi og veving gjorde perioden til det persiske teppets gullalder. Mange mesterverk i museer og på de største auksjonene stammer fra denne tiden, og de største sentrene var Tabriz, Herat, Kashan og Kerman. Etter hvert som mønstrene ble mer komplekse, ble designerne – ofte miniatyrmalere – skilt fra veverne, som arbeidet etter tegningene deres; den store sentrale medaljongen, buede og geometriske komposisjoner og rikere blomster og ranker ble kjennetegn, og mønstrene ble standardisert for eksport til asiatiske og europeiske markeder. Den afghanske invasjonen av Isfahan i 1722 avbrøt vevingen i de viktigste produksjonssentrene i flere år, selv om nomadestammer og landsbyer vevde videre., fra 1501 og inn i 1730-årene, var gullalderen. Kongelig mesenvirksomhet ga den store sentralmedaljongen, de buede blomstertegningene og rikere ranker, og mønstrene ble standardisert for eksport. På 1800-tallet, under qajardynastiet, nådde produksjonen toppen. Verkstedmønstrene ble da så ensartede at man kunne se et teppes opprinnelse ved første øyekast.
Kan mønsteret datere et teppe?
Et mønster forteller lettere hvor et teppe kommer fra enn når det ble laget. Noen få mønstre hører riktignok til en bestemt periode. Ziegler MahalEn type persisk teppe som først ble laget på slutten av 1800-tallet for det europeiske markedet av firmaet Ziegler & Co., med forstørrede og bearbeidede tradisjonelle persiske mønstre i mykere, dempede farger tilpasset vestlig smak. Et Ziegler Mahal-mønster kjennetegner en bestemt produksjonsperiode, men gamle Ziegler-mønstre gjengis fortsatt i dag, så mønsteret alene kan ikke datere et teppe. Navnet er også ett av flere handelsnavn, ved siden av Oushak, Peshawar, Chobi og Farahan, som brukes om verkstedtepper laget i Pakistan siden omkring 1970-tallet i tradisjonelle persiske og tyrkiske mønstre, med luv av ull på et underlag av bomull; hvilket navn som brukes, avhenger av mønster og knutetetthet. oppsto på slutten av 1800-tallet som et mønster for det europeiske markedet. Rundt HerizKraftfulle landsbytepper fra Heriz-området i det nordvestlige Iran, nær Tabriz, og de mest kjente av alle persiske landsbytepper. En grov og slitesterk luv av ull på en bunn av bomull, som regel med dobbelt innslag for ekstra tykkelse, og en lav til middels knutetetthet (ofte oppgitt til rundt 1 900 til 2 600 knuter per 10 × 10 cm, omtrent 120 til 170 KPSI) gjør dem svært holdbare; ullens styrke tilskrives tradisjonelt kobberholdig fjellvann. Det klassiske mønsteret er en stor, kantete medaljong med fire hjørnestykker, iblant et gjennomgående allovermønster, i en rustrød farge som tradisjonelt tilskrives kobbermineraler i elven på stedet, sammen med mørk marineblått og krem. Bakshaish og Serapi, de sistnevnte nå over hundre år gamle, er de eldre formene. utviklet den lokale stilen seg videre, fra BakshaishTepper fra den eldre og mer stammepregede fasen av vevingen i Heriz-området, laget på 1870-tallet og tidligere med åpne, løst ordnede komposisjoner. Spesialister plasserer dem før de mer strukturerte, men fortsatt åpne Serapi-teppene fra slutten av 1800-tallet til de første årene av 1900-tallet, og før de tettere Heriz-mønstrene som ble vevd etter 1910-tallet; hvor nært et mønster ligger denne fasen, hjelper dem å anslå alderen på et teppe fra Heriz-området. Navnet kommer fra Bakhshayesh, en by i Heriz-distriktet i nordvestlige Iran. og SerapiEt antikt persisk teppe fra Heriz-området i det nordvestlige Iran og mellomtrinnet i Heriz-designens utvikling: mer strukturert enn de nomadepregede, mer åpne Bakshaish-teppene fra 1870-årene og tidligere, men mindre fylt enn Heriz-teppene som ble vevd fra 1910-årene og fremover. Serapi-teppene ble vevd fra slutten av 1800-tallet til de aller første årene av 1900-tallet og har en åpen, luftig komposisjon med kraftig geometrisk tegning i en jordnær palett. Alle er i dag over hundre år gamle og ganske sjeldne, og samlere setter dem høyt for deres dekorative kvaliteter og holdbarhet. til de fyldigere mønstrene som er vevd siden 1910-årene. Men en kopi av et antikt teppe kan gjengi et gammelt mønster svært nøyaktig. Derfor kan et mønster peke mot en epoke uten å fastslå en datering. Eksperter vurderer det sammen med det baksiden viser, og med hvordan hver farge har eldet fra luvtuppen og ned til roten. Når vi gjør en verdivurdering av teppet ditt, vurderer vi alder og opprinnelse sammen med materialer, farger og knyting.
Utforsk videre
Se disse mønstrene på ekte tepper og slå opp motivene etter navn. Følg et persisk teppe fra råull til ferdig teppe, eller få et teppe du eier, verdivurdert.