Gratis frakt
Ressurser og guider
Hva som ligger bak et håndknyttet teppe, og hvordan du kan lese i det ferdige teppet hvordan det ble laget.
Alle teppene i butikken vår er laget for hånd, og de håndknyttede knyttes én knute om gangen: et stort teppe kan romme nesten to millioner knuter og ta rundt et år å lage. Denne guiden følger et håndknyttet persisk teppe gjennom hvert trinn av fremstillingen, og viser deretter hvordan det er bygd opp, hvilken knute som holder det sammen, og hva knutetallet forteller deg – og hva det ikke forteller. Kelimtepper og sumaktepper, våre flatvevde tepper, lages på en annen måte: i dem er det selve innslaget som danner mønsteret.
Fire trinn gjør rå ull til farget garn; knyttingen tar lengst tid, og etterbehandlingen gjør det som kommer ut av veven, til et teppe.
Først kommer saueklippingen, tradisjonelt om våren, da ullen regnes for å være på sitt beste til tepper. Ull fra høytliggende beiter er som regel tykkere og fetere, mens død ull – nappet fra slaktede sauer i stedet for klippet – er tynn og tørr og gjerne havner i billigere tepper.
Vaskingen fjerner skitten fra den nyklipte ullen, karboniseringen gjør fiberen mykere og hvitere, og kardingen grer fibrene i samme retning og plukker ut de siste urenhetene.
Spinningen, for hånd eller på en manuell rokk, gjør den rene ullen til garn, og deretter tvinnes enkelttrådene sammen til tykkere og sterkere tråder. Håndspunnet garn blir finere og mykere enn maskinspunnet.
Garnet farges før den første knuten knyttes, med naturlige fargestoffer – mest fra røtter, blader, skall og blomster – eller med syntetiske farger, alt etter hva fargene krever. Naturlige farger lages i små partier, og ingen to fargebad blir helt like, så der veveren gikk over til nytt garn, kan det oppstå svake bånd i tonen, kalt abrash; forskjeller mellom ullpartiene kan gjøre dem tydeligere etter hvert som teppet eldes.
I teppeveving spennes renningen opp i veven først. Rad for rad knytter veveren hver knute, persisk eller tyrkisk, rundt renningstrådene og skjærer garnet av; når raden er ferdig, føres et innslag tvers over, og raden slås ned. Byverkstedene følger en mønstertegning, en tegnet plan over designet; vevere i landsbyer og nomadestammer arbeider stort sett etter hukommelsen. For hver 5–10 cm klippes luven lett, slik at mønsteret holder seg lesbart. Arbeidet tar fra måneder til år, avhengig av størrelse og detaljrikdom, og i løpet av den tiden varierer både knutestrammingen og hvor hardt radene slås ned – en av grunnene til at intet håndknyttet teppe er helt symmetrisk.
Når teppet er tatt ned fra veven, klippes det jevnt, og dette siste klippet bestemmer luvhøyden: lav på fintknyttede tepper der tegningen må holde seg skarp, høyere på grovere tepper med kraftigere mønster. Deretter vaskes det profesjonelt, legges noen ganger i direkte sol for å dempe farger som ble for sterke, renses for løse fibre og kontrolleres for feil.
Et håndknyttet teppe består av to lag: et fundament av renning og innslag som du sjelden ser, og luven du går på.
Baksiden viser hvor mange innslagstråder som går mellom knuteradene. Med enkelt innslag dekkes ikke renningen helt, så små hvite prikker av den titter fram i sikksakk, og luven er som regel tynnere og kortere. Enkelt innslag er standard i tepper fra Hamadan og Mehraban og i hele det store Hamadan-området, i naboteppene fra Senneh og i mange kurdiske nomadetepper, og i Karaja-tepper fra den vestlige utkanten av Heriz-området.
Med dobbelt innslag går to innslagstråder mellom hver knuterad. I en fin, tett vev skjuler de renningen helt, så bare knuter og innslag synes på baksiden, og teppet blir tyngre, tettere og tykkere. Bijar- og Heriz-tepper er typiske eksempler, i likhet med de fleste finvevde persiske tepper.
Nesten alle håndknyttede tepper bygges med en av to knuter. Den tyrkiske knuten, eller den symmetriske knuten, slynger seg rundt to renningstråder som ligger ved siden av hverandre, med begge endene opp mellom dem. Den knytes ofte med en knyttekrok og viser seg på baksiden som ryddige, firkantede knutehoder. Den persiske knuten, eller den asymmetriske knuten, omslutter én renningstråd og går under den neste. Den knytes vanligvis bare med fingrene, gir en forskjøvet bakside og egner seg for svært fine detaljer.
Opprinnelsen forteller deg som regel hvilken knute du kan vente deg: den tyrkiske i nordvestlige og vestlige Iran (Tabriz, Bijar, Heriz, landsbytepper fra Hamadan), i Tyrkia og i Kaukasus, og den persiske i sentrale, østlige og sørlige Iran (Kashan, Isfahan, Nain, Kerman). Kartet viser en tendens, ikke en regel, og ingen av knutene setter et tak for finheten: Tabriz-tepper er knyttet med tyrkisk knute, men når godt inn i tallene for fine bytepper som er oppgitt nedenfor.
Jufti-knuten er en snarvei: den slynges rundt fire renningstråder i stedet for to. Den går raskere å knytte, men gir en løs vev. Et jufti-teppe kan veie omtrent halvparten så mye som et vanlig teppe i samme størrelse, tåler slitasje dårligere og har en uskarp tegning. Vekten og uskarpheten avslører det bedre enn baksiden gjør.
Persisk knute
Tyrkisk knute
Knutetettheten er finheten i et håndknyttet teppe, oppgitt i knuter per kvadrattomme (KPSI). Metrisk tilsvarer én KPSI omtrent 15,5 knuter per 10 × 10 cm, eller 1550 per kvadratmeter. Som med piksler i et bilde gir flere knuter rom for finere kurver og mindre detaljer.
Tettheten telles på baksiden med en linjal: knutene langs én tomme av teppets lengde ganges med knutene langs én tomme av bredden, så 12 ganger 14 gir 168 KPSI. Man teller på to eller tre steder og tar gjennomsnittet, fordi detaljerte partier er litt tettere enn ensfarget bunn. På svært fine vever er et forstørrelsesglass til hjelp.
Grove nomadevever, blant dem Gabbeh og qashqai, holder seg som regel under omtrent 80. Mange landsbytepper ligger omtrent mellom 120 og 225. Fine bytepper som Nain og Isfahan ligger på 300 til 700, og Qom i ren silke på 600 til 1000 eller mer. Navnet alene bestemmer ikke spennet: Tabriz-tepper alene strekker seg fra rundt 50 til rundt 500, og enda høyere med grunnvev i silke.
Tallet måler altså finhet. Alene sier det ikke noe om kvaliteten. Et kurvet blomstermønster trenger et høyt tall, ellers blir det utydelig, mens en kraftig geometrisk tegning står klart med et moderat tall. Er alt annet likt, tåler et tettere teppe slitasje litt bedre. Det krever også mer og mer faglært arbeid, og koster derfor mer å lage. Likevel er Heriz- og Bijar-tepper kjent for å være svært slitesterke med lave til middels tall. En antikk Kashan med rundt 240 KPSI, som er et middels tall etter disse spennene, kan gjengi det kurvede mønsteret sitt mesterlig. Tallet bør leses sammen med ullen, fargene, tegningen, symmetrien og tilstanden.
Alt ovenfor kan sjekkes på et ferdig teppe: knutene på baksiden, frynsene som er selve renningen, og de små ujevnhetene som håndarbeid gir. Et maskinvevd teppe består ikke disse prøvene. Baksiden er et stivt, jevnt rutenett, som regel syntetisk. Frynsene, hvis det har noen, er festet på etterpå. Bredden varierer heller ikke, mens bredden på et håndknyttet teppe ofte varierer litt. Et håndtuftet teppe, der garnet er skutt gjennom en duk med en tuftepistol, har duk og lim på baksiden og ingen knuter.
Mange av produktsidene i kolleksjonen vår av håndlagde tepper viser baksiden, så du kan sjekke dette før du kjøper. Teppeordboken forklarer begrepene som brukes her, guiden vår til persiske teppemønstre tar for seg mønstrene på forsiden, og guiden til tepperensing tar for seg stell av frynser og luv. Der står det også at et håndknyttet teppe bør vaskes profesjonelt omtrent hvert 5. år, hvert 3.–4. år i en gang eller entré og opptil hvert 10. år i et rolig rom.