En type teppe uten luvEn kategori tepper med svært lav eller ingen luvhøyde, blant annet flatvevde tepper og visse lavprofilerte tepper for næringsbygg. Disse gulvbeleggene er slitesterke, lette å vedlikeholde og gir fordeler for tilgjengelighet, samtidig som de demper lyd og er behagelige å gå på. De er populære i næringslokaler med mye trafikk, i helseinstitusjoner og i moderne boliginteriør der man ønsker en minimal profil., der renning og innslagDe to trådsystemene som utgjør grunnveven i et teppe: renningen, de loddrette trådene som spennes opp i veven først, og innslaget, de vannrette trådene som føres gjennom renningen mellom radene med knuter. Grunnveven er vanligvis av bomull, men ull er vanlig i nomadetepper og eldre tepper, og silke i svært fine tepper. Tepper med enkelt innslag, som er standard i det større Hamadan-området, viser sikksakkrader av hvite renningsprikker på baksiden og har tynnere luv. Dobbelt innslag er standard i fine, tettvevde tepper og i Bijar og Heriz. Det skjuler renningen og gir en tykkere og tettere luv. Renningsendene danner frynsene, og ekstra innslag i hver ende danner den flatvevde kelimkanten som holder luven på plass. veves sammen til en flat overflate. Eksempler er kelimtepper, dhurrier og sumak. Flatvevde tepper er som regel vendbare, lette og enklere å rengjøre enn luvtepper, og er derfor populære i uformelle rom og i varmere klima.
En animalsk fiber som nomadevevere iblant bruker i stedet for ullEn naturlig animalsk fiber som brukes til luven, og i noen tepper også til grunnveven, i tepper av høy kvalitet. Den er slitesterk, spenstig, flekkavvisende og brannhemmende, føles myk og fjærende under føttene, isolerer mot kulde, tar lett opp farge og holder på den i mange år. Den binder også støvpartikler, noe som bidrar til å redusere allergiske reaksjoner. Kvaliteten avhenger fremfor alt av hvor sauene beiter: høytliggende beiter og godt fôr gir tykkere og fetere ull, og ull fra Manchester, New Zealand og Ghazni er de best kjente eksemplene på høyt verdsatt ull. Klipping tidlig på våren og håndspinning (som gir tynnere og mykere tråd enn maskinspinning) gjør den enda bedre, mens tynn, tørr ull fra døde sauer havner i billigere tepper. i teppets grunnvev, som i GabbehEt teppe fra Fars-provinsen i Iran, første gang dokumentert på 1600-tallet, for rundt 400 år siden, og vevd av regionens nomadestammer og fastboende landsbyfolk på en renning av ull eller geitehår (sjelden bomull), med en lang, tykk og tett luv av ull som ikke klippes kort. Den lave knutetettheten gir enkle, kraftfulle mønstre der trær, dyr og mennesker blir til abstrakte geometriske former. Farget Gabbeh farges i alle nyanser, ofte sterkt, mens naturlig Gabbeh bruker ufarget hvit og svart ull i kremhvite, brune, grå og svarte toner, vanligvis på kremhvit bunn. Typiske størrelser er omtrent 0,9–1,2 × 1,8–2,1 m (3–4 × 6–7 fot). Finere byvevde varianter kommer fra Shiraz, og svært fine, tunge tepper kalles iblant Qashqai, selv om de ikke er ekte Qashqai-tepper.- og Quchan-tepper, mens selve luven forblir ull. Sammen med mohairDet lange, silkeaktige og skinnende håret fra angorageiten. I persiske tepper er det en av flere animalske fibre, sammen med geitehår, kamelhår og kuhår, som kan brukes som materiale, men som er langt mindre vanlige enn de vanlige materialene ull, bomull og silke. Denne gruppen ses mest i nomadetepper., kamelhårEn animalsk fiber fra kameler, som brukes sjeldnere i tepper enn ull, bomull eller silke og mest finnes i persiske nomadetepper. Den naturlig varme, lysebrune tonen har også blitt et fargenavn: kamelhår er en gjentakende farge i midtfeltet på Mehraban-tepper, sammen med mørkeblått, mørkerødt, krem og fersken, så uttrykket kan vise til fiberen eller bare til nyansen. og kuhår hører den til de mindre vanlige teppematerialene, mest å se i nomadearbeider, og den dukker også opp i enkelte flatvevde kelimtepper.
Tradisjonell flatvevd tekstil fra Iran og Kaukasus, beslektet med kelimFlatvevd teppe uten luv, tradisjonelt laget i Tyrkia, Iran, Afghanistan og på Balkan. Fargede innslagstråder flettes inn i renningen uten knuter, slik at begge sider ser like ut. Fibrene er som regel ull, bomull eller geitehår, og naturfarger gir ofte små nyanseforskjeller som er normale, ikke feil. Den lave høyden gjør at dører lett går klar, og teppet kan henges opp som veggkunst. I et knyttet teppe betegner «kelim» også det flatvevde båndet i hver ende, der ekstra innslagsrader sikrer endene ved frynsene., men som regel vevd i smale striper som sys sammen. Jajimer har fargerike striper og enkle geometriske mønstre, ofte i klare blå, røde og gule toner. Nomadestammer brukte dem historisk som gulvteppe, sengeteppe eller innpakningsklede; i dag verdsettes de som dekorative tekstiler og veggtepper.
Flatvevd teppeEn type teppe uten luv, der renning og innslag veves sammen til en flat overflate. Eksempler er kelimtepper, dhurrier og sumak. Flatvevde tepper er som regel vendbare, lette og enklere å rengjøre enn luvtepper, og er derfor populære i uformelle rom og i varmere klima. uten luvOverflaten på et gulvteppe eller teppegulv, laget av opprettstående fibrer i oppskårne dotter eller løkker. I et håndknyttet teppe dannes den av de avskårne endene på tusenvis av knuter i ull eller silke som knyttes på renningen rad for rad. Under vevingen trimmes de lett, og den endelige høyden får luven ved klipping når teppet ferdigstilles. Luvtykkelsen måles fra teppets bakside til toppen av luven. Den går vanligvis fra lav, omtrent 3 til 6 mm (1/8 til 1/4 tomme), til høy, omtrent 13 til 16 mm (1/2 til 5/8 tomme). Fine, tette mønstre klippes kort for at mønsteret skal holde seg skarpt. Høyere luv tåler mye ferdsel og tunge møbler, mens lavere luv passer der det er liten klaring under dører og i fuktige rom., tradisjonelt laget i Tyrkia, Iran, Afghanistan og på Balkan. Fargede innslagstråder flettes inn i renningen uten knuter, slik at begge sider ser like ut. Fibrene er som regel ullEn naturlig animalsk fiber som brukes til luven, og i noen tepper også til grunnveven, i tepper av høy kvalitet. Den er slitesterk, spenstig, flekkavvisende og brannhemmende, føles myk og fjærende under føttene, isolerer mot kulde, tar lett opp farge og holder på den i mange år. Den binder også støvpartikler, noe som bidrar til å redusere allergiske reaksjoner. Kvaliteten avhenger fremfor alt av hvor sauene beiter: høytliggende beiter og godt fôr gir tykkere og fetere ull, og ull fra Manchester, New Zealand og Ghazni er de best kjente eksemplene på høyt verdsatt ull. Klipping tidlig på våren og håndspinning (som gir tynnere og mykere tråd enn maskinspinning) gjør den enda bedre, mens tynn, tørr ull fra døde sauer havner i billigere tepper., bomull eller geitehårEn animalsk fiber som nomadevevere iblant bruker i stedet for ull i teppets grunnvev, som i Gabbeh- og Quchan-tepper, mens selve luven forblir ull. Sammen med mohair, kamelhår og kuhår hører den til de mindre vanlige teppematerialene, mest å se i nomadearbeider, og den dukker også opp i enkelte flatvevde kelimtepper., og naturfarger gir ofte små nyanseforskjeller som er normale, ikke feil. Den lave høyden gjør at dører lett går klar, og teppet kan henges opp som veggkunst. I et knyttet teppe betegner «kelim» også det flatvevde båndet i hver ende, der ekstra innslagsrader sikrer endene ved frynsene.
Båndet i hver kortende av et knyttet teppe, mellom den siste luvraden og frynsene, vevd bare med innslag. Veveren fører der ekstra innslag gjennom renningen flere ganger, uten knuter, for å feste luven og gi endene en tettere og sterkere avslutning. Det er en avslutningsdetalj på et luvteppe, ikke et kelimteppe i seg selv; frynser som skal skjules, kan brettes bakover og knyttes fast mot båndet på baksiden. I BijarTepper fra byen Bijar i provinsen Kurdistan i nordvestlige Iran og landsbyene rundt; navnet dekker både fine og grove stykker med dobbelt innslag, vevd av kurdiske stammer og, i verkstedene, av afshar-vevere. De kalles Irans «jerntepper» og er blant de tyngste teppene i forhold til størrelsen: dobbelt innslag, symmetriske (tyrkiske) knuter og rader som bankes hardt ned, ofte mens ullen holdes våt, gir en tykk og tett luv. Mønstrene spenner fra blomstrede mønstre, herati- og medaljongmønstre til geometriske, med forbilder i Isfahan og Kashan og i russiske, kaukasiske og europeiske kilder (blant dem en rosebukett i fransk stil), i edelsteinsfarger som rust, rødt, beige og marineblått. Bijar-tepper er ofte små tepper eller gangtepper, store størrelser er sjeldne, og de flatvevde endene og frynsene er som regel flettet.-tepper er frynsene i denne enden ofte flettet.
En rektangulær vevd kisteveske – nomadenes bagasje – som stammene i Persia og Kaukasus brukte til å oppbevare og frakte sengetøy under flyttingene. Mafrash-panelene ble vevd flate i kelimFlatvevd teppe uten luv, tradisjonelt laget i Tyrkia, Iran, Afghanistan og på Balkan. Fargede innslagstråder flettes inn i renningen uten knuter, slik at begge sider ser like ut. Fibrene er som regel ull, bomull eller geitehår, og naturfarger gir ofte små nyanseforskjeller som er normale, ikke feil. Den lave høyden gjør at dører lett går klar, og teppet kan henges opp som veggkunst. I et knyttet teppe betegner «kelim» også det flatvevde båndet i hver ende, der ekstra innslagsrader sikrer endene ved frynsene.-, soumakEn flatvevd teknikk som gir en strukturert overflate som minner om fletting eller broderi. I motsetning til kelim har soumak et opphøyd mønster, som oppstår når innslagstrådene vikles rundt renningstrådene. Teknikken gir slitesterke tepper med karakteristiske geometriske mønstre og en strukturert overflate, og har tradisjonelt blitt laget i Kaukasus, Iran og Tyrkia.- eller blandingsteknikk og deretter satt sammen, og de viser noe av den dristigste mønsterkunsten blant nomadene; mange antikke eksemplarer er sprettet opp og gjort om til slående flatvevde tepper eller puter.
Generert illustrasjon: forstørret modell i snor av toskaftbinding.
De to trådsystemene som utgjør grunnveven i et teppe: renningen, de loddrette trådene som spennes opp i veven først, og innslaget, de vannrette trådene som føres gjennom renningen mellom radene med knuter. Grunnveven er vanligvis av bomull, men ullEn naturlig animalsk fiber som brukes til luven, og i noen tepper også til grunnveven, i tepper av høy kvalitet. Den er slitesterk, spenstig, flekkavvisende og brannhemmende, føles myk og fjærende under føttene, isolerer mot kulde, tar lett opp farge og holder på den i mange år. Den binder også støvpartikler, noe som bidrar til å redusere allergiske reaksjoner. Kvaliteten avhenger fremfor alt av hvor sauene beiter: høytliggende beiter og godt fôr gir tykkere og fetere ull, og ull fra Manchester, New Zealand og Ghazni er de best kjente eksemplene på høyt verdsatt ull. Klipping tidlig på våren og håndspinning (som gir tynnere og mykere tråd enn maskinspinning) gjør den enda bedre, mens tynn, tørr ull fra døde sauer havner i billigere tepper. er vanlig i nomadetepperTepper vevd av nomadestammer i Midtøsten, Sentral-Asia og Nord-Afrika, som flytter med flokkene sine gjennom vår, sommer og høst og slår seg ned om vinteren for å veve. På kompakte, flyttbare vevstoler lager de som regel små tepper (for eksempel 1,2 × 1,8 eller 1,5 × 2,1 m, omtrent 4 × 6 eller 5 × 7 fot), noen ganger gangtepper, av ull fra egne flokker – ofte både til bunnen og luven – tradisjonelt farget med lokale planter. De kraftige, for det meste geometriske mønstrene går i arv gjennom generasjoner uten skrevne forelegg og minner iblant om bytepper. I motsetning til by- og verkstedtepper har de ofte asymmetrier, fargevariasjoner og mønstre som ikke går pent opp i hjørnene. og eldre tepper, og silke i svært fine tepper. Tepper med enkelt innslagEn konstruksjon der veveren fører bare én innslagstråd mellom hver rad med knuter. Fordi renningen ikke dekkes helt, viser baksiden av teppet et sikksakkmønster av små hvite prikker fra bunnen, en enkel måte å kjenne den igjen på, og luven blir gjerne tynnere og lavere enn ved veving med dobbelt innslag. Enkelt innslag er standard i det store Hamadan-området, fra Hamadan-, Karaja- og Mehraban-tepper til Senneh og mange kurdiske stammetepper, og i den Hamadan-påvirkede typen Malayer-teppe., som er standard i det større Hamadan-området, viser sikksakkrader av hvite renningsprikker på baksiden og har tynnere luvOverflaten på et gulvteppe eller teppegulv, laget av opprettstående fibrer i oppskårne dotter eller løkker. I et håndknyttet teppe dannes den av de avskårne endene på tusenvis av knuter i ull eller silke som knyttes på renningen rad for rad. Under vevingen trimmes de lett, og den endelige høyden får luven ved klipping når teppet ferdigstilles. Luvtykkelsen måles fra teppets bakside til toppen av luven. Den går vanligvis fra lav, omtrent 3 til 6 mm (1/8 til 1/4 tomme), til høy, omtrent 13 til 16 mm (1/2 til 5/8 tomme). Fine, tette mønstre klippes kort for at mønsteret skal holde seg skarpt. Høyere luv tåler mye ferdsel og tunge møbler, mens lavere luv passer der det er liten klaring under dører og i fuktige rom.. Dobbelt innslagEn konstruksjon der to innslagstråder i stedet for én føres gjennom renningen mellom hver knuterad. Det doble innslaget dekker grunnveven, så på baksiden av et fint og tett knyttet teppe ses bare knuter og innslag, uten de hvite renningsprikkene som avslører et teppe med enkelt innslag, og teppet blir tykkere, tettere og tyngre. Bijar og Heriz er typiske tepper med dobbelt innslag, slik fint knyttede persiske tepper generelt også er. er standard i fine, tettvevde tepper og i BijarTepper fra byen Bijar i provinsen Kurdistan i nordvestlige Iran og landsbyene rundt; navnet dekker både fine og grove stykker med dobbelt innslag, vevd av kurdiske stammer og, i verkstedene, av afshar-vevere. De kalles Irans «jerntepper» og er blant de tyngste teppene i forhold til størrelsen: dobbelt innslag, symmetriske (tyrkiske) knuter og rader som bankes hardt ned, ofte mens ullen holdes våt, gir en tykk og tett luv. Mønstrene spenner fra blomstrede mønstre, herati- og medaljongmønstre til geometriske, med forbilder i Isfahan og Kashan og i russiske, kaukasiske og europeiske kilder (blant dem en rosebukett i fransk stil), i edelsteinsfarger som rust, rødt, beige og marineblått. Bijar-tepper er ofte små tepper eller gangtepper, store størrelser er sjeldne, og de flatvevde endene og frynsene er som regel flettet. og HerizKraftfulle landsbytepper fra Heriz-området i det nordvestlige Iran, nær Tabriz, og de mest kjente av alle persiske landsbytepper. En grov og slitesterk luv av ull på en bunn av bomull, som regel med dobbelt innslag for ekstra tykkelse, og en lav til middels knutetetthet (ofte oppgitt til rundt 1 900 til 2 600 knuter per 10 × 10 cm, omtrent 120 til 170 KPSI) gjør dem svært holdbare; ullens styrke tilskrives tradisjonelt kobberholdig fjellvann. Det klassiske mønsteret er en stor, kantete medaljong med fire hjørnestykker, iblant et gjennomgående allovermønster, i en rustrød farge som tradisjonelt tilskrives kobbermineraler i elven på stedet, sammen med mørk marineblått og krem. Bakshaish og Serapi, de sistnevnte nå over hundre år gamle, er de eldre formene.. Det skjuler renningen og gir en tykkere og tettere luv. Renningsendene danner frynsene, og ekstra innslag i hver ende danner den flatvevde kelimkanten som holder luven på plass.
En flatvevd teknikk som gir en strukturert overflate som minner om fletting eller broderi. I motsetning til kelimFlatvevd teppe uten luv, tradisjonelt laget i Tyrkia, Iran, Afghanistan og på Balkan. Fargede innslagstråder flettes inn i renningen uten knuter, slik at begge sider ser like ut. Fibrene er som regel ull, bomull eller geitehår, og naturfarger gir ofte små nyanseforskjeller som er normale, ikke feil. Den lave høyden gjør at dører lett går klar, og teppet kan henges opp som veggkunst. I et knyttet teppe betegner «kelim» også det flatvevde båndet i hver ende, der ekstra innslagsrader sikrer endene ved frynsene. har soumak et opphøyd mønster, som oppstår når innslagstrådene vikles rundt renningstrådene. Teknikken gir slitesterke tepper med karakteristiske geometriske mønstre og en strukturert overflate, og har tradisjonelt blitt laget i Kaukasus, Iran og Tyrkia.
En måte å stille ut et teppe på veggen som et kunstverk; alle stilarter kan henges opp, nomadetepperTepper vevd av nomadestammer i Midtøsten, Sentral-Asia og Nord-Afrika, som flytter med flokkene sine gjennom vår, sommer og høst og slår seg ned om vinteren for å veve. På kompakte, flyttbare vevstoler lager de som regel små tepper (for eksempel 1,2 × 1,8 eller 1,5 × 2,1 m, omtrent 4 × 6 eller 5 × 7 fot), noen ganger gangtepper, av ull fra egne flokker – ofte både til bunnen og luven – tradisjonelt farget med lokale planter. De kraftige, for det meste geometriske mønstrene går i arv gjennom generasjoner uten skrevne forelegg og minner iblant om bytepper. I motsetning til by- og verkstedtepper har de ofte asymmetrier, fargevariasjoner og mønstre som ikke går pent opp i hjørnene. og blomstermønstrede tepper like gjerne som billedtepper. Strimler av kraftig bomullsstoff uten lim (til et bredt teppe for eksempel tre på omtrent 61 × 10 cm, eller 24 × 4 tommer; til et lite teppe én strimmel som slutter omtrent 2,5 cm, eller 1 tomme, fra hver ende) sys for hånd fast på baksiden omtrent 5 cm (2 tommer) under overkanten, klar av frynsene eller kelimavslutningen, med sting for hver 1,3–2,5 cm (1/2 til 1 tomme), og brettes til en lomme. En rundstokk av tre eller metall tres gjennom lommen og hviler på veggkroker som er kraftige nok til å bære vekten, slik at teppet ikke tar skade.