Et teppe som er rundt 100 år eller eldre – alderen der et gammelt teppe kalles antikt og ikke vintage eller semiantikt. Alderen er en prisfaktor i seg selv, siden et 200 år gammelt teppe koster mer enn et ellers likeverdig teppe på 100 år, og den virker sammen med kunstnerisk kvalitet, sjeldenhet (for eksempel produksjonen fra et verksted som ikke lenger finnes) og tilstand. Svært gamle tepper har ofte blitt reparert på et eller annet tidspunkt, noe som ses tydeligst fra baksiden, så tilstanden krever nøye inspeksjon.
Laget på undersiden av et tuftet eller maskinlaget teppe som gir det stabilitet og struktur. Den primære baksiden holder teppefibrene, mens den sekundære gir ekstra styrke og formstabilitet. Baksiden på slike tepper er som regel stiv og plastaktig fordi den er syntetisk (polypropylenEn syntetisk fiber som brukes i teppeproduksjon, kjent for å motstå flekker og fukt svært godt, for fargeekte farger og for en rimelig pris., polyesterSyntetisk teppefiber som kan lages av resirkulerte plastflasker. Den er kjent for å være myk og flekkavvisende og for sin miljøvennlige profil. eller nylonEn syntetisk fiber som ofte brukes i teppeproduksjon, kjent for å være slitesterk og spenstig og for å motstå flekker når den er riktig behandlet.), og den viser ikke mønsteret på forsiden. Et håndknyttetEn teppekonstruksjon der veveren knytter hver knute av luvgarn i ull eller silke for hånd rundt tilstøtende renningstråder i en vevstol, før en innslagstråd føres gjennom raden og slås ned. De avkuttede knuteendene danner luven, renning og innslag danner grunnveven, og renningsendene blir til frynser. Et teppe kan ta måneder eller til og med år å lage, og arbeidet etterlater små uregelmessigheter: mønstre som ikke er helt symmetriske, motstående kanter som er noen centimeter forskjellige i lengde, ujevne frynser. Ekte persiske, orientalske og tyrkiske tepper er håndknyttet, i motsetning til håndtuftede tepper (som av og til selges som «håndlaget») og maskinvevde tepper, der baksiden kjennes stiv og helt jevnt oppstilt. teppe har ingen egen bakside og verken lerret eller lateks: baksiden er selve den vevde grunnveven, som regel av bomull, med knutene synlige. Den er mykere å ta på og viser mønsteret fra forsiden.
Førstehjelp ved ferskt søl av væske på et gulvteppe. Den demper flekken, men fjerner den ikke helt. Overflødig væske skrapes opp med en skje eller dupes opp med en ren, hvit klut, og det gnis aldri. Deretter dekkes flekken med skum av oppvaskmiddel, som suges opp med et hvitt bomullshåndkle. Flekken dupes tørr med et nytt håndkle, børstes med luven og løftes opp slik at luften kommer til på baksiden. Sterke kjemikalier unngås, og det som blir igjen, overlates til et profesjonelt renseri.
Det å anslå hvor gammelt et håndlaget teppe er ved å veie flere ledetråder mot hverandre, siden ingen av dem alene avgjør saken. Eksperter ser på slitasjen, hvor blankslitt baksiden er, hvordan fargen blekner fra luvspissen mot roten, grunnveven (tepper vevd etter 1930-tallet har som regel bomull og ikke ullEn naturlig animalsk fiber som brukes til luven, og i noen tepper også til grunnveven, i tepper av høy kvalitet. Den er slitesterk, spenstig, flekkavvisende og brannhemmende, føles myk og fjærende under føttene, isolerer mot kulde, tar lett opp farge og holder på den i mange år. Den binder også støvpartikler, noe som bidrar til å redusere allergiske reaksjoner. Kvaliteten avhenger fremfor alt av hvor sauene beiter: høytliggende beiter og godt fôr gir tykkere og fetere ull, og ull fra Manchester, New Zealand og Ghazni er de best kjente eksemplene på høyt verdsatt ull. Klipping tidlig på våren og håndspinning (som gir tynnere og mykere tråd enn maskinspinning) gjør den enda bedre, mens tynn, tørr ull fra døde sauer havner i billigere tepper.), om mønsteret passer til en bestemt epoke eller et trinn i stedets stilutvikling gjennom omtrent 150 år, og om et angivelig svært gammelt teppe har noen reparasjoner. Gamle mønstre kopieres fortsatt i dag, så mønsteret alene er ikke nok.
En konstruksjon der to innslagstråder i stedet for én føres gjennom renningen mellom hver knuterad. Det doble innslaget dekker grunnveven, så på baksiden av et fint og tett knyttet teppe ses bare knuter og innslag, uten de hvite renningsprikkene som avslører et teppe med enkelt innslagEn konstruksjon der veveren fører bare én innslagstråd mellom hver rad med knuter. Fordi renningen ikke dekkes helt, viser baksiden av teppet et sikksakkmønster av små hvite prikker fra bunnen, en enkel måte å kjenne den igjen på, og luven blir gjerne tynnere og lavere enn ved veving med dobbelt innslag. Enkelt innslag er standard i det store Hamadan-området, fra Hamadan-, Karaja- og Mehraban-tepper til Senneh og mange kurdiske stammetepper, og i den Hamadan-påvirkede typen Malayer-teppe., og teppet blir tykkere, tettere og tyngre. BijarTepper fra byen Bijar i provinsen Kurdistan i nordvestlige Iran og landsbyene rundt; navnet dekker både fine og grove stykker med dobbelt innslag, vevd av kurdiske stammer og, i verkstedene, av afshar-vevere. De kalles Irans «jerntepper» og er blant de tyngste teppene i forhold til størrelsen: dobbelt innslag, symmetriske (tyrkiske) knuter og rader som bankes hardt ned, ofte mens ullen holdes våt, gir en tykk og tett luv. Mønstrene spenner fra blomstrede mønstre, herati- og medaljongmønstre til geometriske, med forbilder i Isfahan og Kashan og i russiske, kaukasiske og europeiske kilder (blant dem en rosebukett i fransk stil), i edelsteinsfarger som rust, rødt, beige og marineblått. Bijar-tepper er ofte små tepper eller gangtepper, store størrelser er sjeldne, og de flatvevde endene og frynsene er som regel flettet. og HerizKraftfulle landsbytepper fra Heriz-området i det nordvestlige Iran, nær Tabriz, og de mest kjente av alle persiske landsbytepper. En grov og slitesterk luv av ull på en bunn av bomull, som regel med dobbelt innslag for ekstra tykkelse, og en lav til middels knutetetthet (ofte oppgitt til rundt 1 900 til 2 600 knuter per 10 × 10 cm, omtrent 120 til 170 KPSI) gjør dem svært holdbare; ullens styrke tilskrives tradisjonelt kobberholdig fjellvann. Det klassiske mønsteret er en stor, kantete medaljong med fire hjørnestykker, iblant et gjennomgående allovermønster, i en rustrød farge som tradisjonelt tilskrives kobbermineraler i elven på stedet, sammen med mørk marineblått og krem. Bakshaish og Serapi, de sistnevnte nå over hundre år gamle, er de eldre formene. er typiske tepper med dobbelt innslag, slik fint knyttede persiske tepper generelt også er.
En konstruksjon der veveren fører bare én innslagstråd mellom hver rad med knuter. Fordi renningen ikke dekkes helt, viser baksiden av teppet et sikksakkmønster av små hvite prikker fra bunnen, en enkel måte å kjenne den igjen på, og luven blir gjerne tynnere og lavere enn ved veving med dobbelt innslagEn konstruksjon der to innslagstråder i stedet for én føres gjennom renningen mellom hver knuterad. Det doble innslaget dekker grunnveven, så på baksiden av et fint og tett knyttet teppe ses bare knuter og innslag, uten de hvite renningsprikkene som avslører et teppe med enkelt innslag, og teppet blir tykkere, tettere og tyngre. Bijar og Heriz er typiske tepper med dobbelt innslag, slik fint knyttede persiske tepper generelt også er.. Enkelt innslag er standard i det store Hamadan-området, fra Hamadan-, KarajaLandsbytepper fra en gruppe landsbyer i den iranske provinsen Aserbajdsjan, i vestkanten av vevområdet rundt Heriz, oppkalt etter landsbyen Karaja midt blant dem. Luv av ull på en bunn av bomull (svært gamle stykker kan ha bunn av ull), tyrkisk knute og enkelt innslag, slik at luven blir tynnere og mykere enn på Heriz-tepper, som vanligvis har dobbelt innslag, og knutetettheten er lav til middels. To kraftige geometriske medaljonger med krokformede kanter veksler typisk nedover et gangteppe, ofte på en ny bunnfarge for hver gjentakelse, og på brede tepper leses de gjentatte medaljongene som et geometrisk allover-mønster, i oransjerøde, blå, kremfargede og brune toner. Den myke, tynne luven og de store lengdene, noen over 6 m (20 fot), gjør dem populære som gangtepper i entré og trapp.- og Mehraban-tepper til SennehFint vevde små og mellomstore tepper og gangtepper fra de kurdiske vevelandsbyene rundt Senneh (dagens Sanandaj) i det vestlige Iran, kjent for en omhyggelig, tynn og tett konstruksjon med enkelt innslag på en grunnvev av bomull med luv av ull. Mønstrene er for det meste geometriske medaljonger og heldekkende mønstre, men også boteh og herati blir vevd, i mørkerødt, marineblått og brunt, iblant beige, med detaljer i gult, rødt, lysegrønt, oransje og hvitt. Byen har gitt navn til «sennehknuten», et annet navn på den asymmetriske persiske knuten, men veverne der bruker faktisk den symmetriske tyrkiske knuten. og mange kurdiske stammetepper, og i den Hamadan-påvirkede typen Malayer-teppeLandsbytepper fra byen Malayer og nabolandsbyene mellom Arak og Hamadan, som regel datert til rundt 1800-tallet og vevd langs en gammel handelsrute som førte inn mønstre utenfra. Bunn av bomull, luv av ull og den symmetriske tyrkiske knuten gir en finere knytting enn i de fleste landsbytepper, og luven er klippet nokså lavt for å få fram detaljene. Rombeformede eller sekskantede medaljonger, små hvite prikker i borden som omkranser medaljongen, og en tauaktig løkkeeffekt i teppets egen bord er typiske kjennetegn. Den sørøstlige, Sarough-lignende stilen har dobbelt innslag og er tykkere, med blomstermedaljonger eller livets tre-mønstre; den nordvestlige, Hamadan-lignende stilen har enkelt innslag, er geometrisk og har lysere farger. Små tepper og gangtepper dominerer, for det meste på marineblå, dyp rød eller kremhvit bunn..
Et baksidesystem i ett lag som påføres teppet, vanligvis av lateks eller syntetiske materialer. I motsetning til tradisjonelle tepper med primær og sekundær baksideLaget på undersiden av et tuftet eller maskinlaget teppe som gir det stabilitet og struktur. Den primære baksiden holder teppefibrene, mens den sekundære gir ekstra styrke og formstabilitet. Baksiden på slike tepper er som regel stiv og plastaktig fordi den er syntetisk (polypropylen, polyester eller nylon), og den viser ikke mønsteret på forsiden. Et håndknyttet teppe har ingen egen bakside og verken lerret eller lateks: baksiden er selve den vevde grunnveven, som regel av bomull, med knutene synlige. Den er mykere å ta på og viser mønsteret fra forsiden. har tepper med enlags bakside ett enkelt, kraftigere baksidelag som gir stabilitet og formfasthet.
En type gulv som kombinerer flere lag av ulike materialer for bedre stabilitet og ytelse. Når det gjelder teppegulv, kan det vise til teppefliserKvadratiske teppestykker (vanligvis 50 × 50 cm i Europa) som legges enkeltvis og kan byttes ut ved behov. Populære i næringslokaler fordi de er fleksible, enkle å legge og gir mindre svinn ved utskifting. med tekniske baksidesystemer utviklet for bestemte bruksegenskaper.
Endene av renningstrådene som stikker ut i begge kortendene av et teppe. I et håndknyttetEn teppekonstruksjon der veveren knytter hver knute av luvgarn i ull eller silke for hånd rundt tilstøtende renningstråder i en vevstol, før en innslagstråd føres gjennom raden og slås ned. De avkuttede knuteendene danner luven, renning og innslag danner grunnveven, og renningsendene blir til frynser. Et teppe kan ta måneder eller til og med år å lage, og arbeidet etterlater små uregelmessigheter: mønstre som ikke er helt symmetriske, motstående kanter som er noen centimeter forskjellige i lengde, ujevne frynser. Ekte persiske, orientalske og tyrkiske tepper er håndknyttet, i motsetning til håndtuftede tepper (som av og til selges som «håndlaget») og maskinvevde tepper, der baksiden kjennes stiv og helt jevnt oppstilt. teppe er frynsene ikke en kant som sys på til slutt, men den synlige fortsettelsen av grunnveven. Renningstrådene kan følges gjennom hele teppet på baksiden, og fiberen i frynsene (bomull, ullEn naturlig animalsk fiber som brukes til luven, og i noen tepper også til grunnveven, i tepper av høy kvalitet. Den er slitesterk, spenstig, flekkavvisende og brannhemmende, føles myk og fjærende under føttene, isolerer mot kulde, tar lett opp farge og holder på den i mange år. Den binder også støvpartikler, noe som bidrar til å redusere allergiske reaksjoner. Kvaliteten avhenger fremfor alt av hvor sauene beiter: høytliggende beiter og godt fôr gir tykkere og fetere ull, og ull fra Manchester, New Zealand og Ghazni er de best kjente eksemplene på høyt verdsatt ull. Klipping tidlig på våren og håndspinning (som gir tynnere og mykere tråd enn maskinspinning) gjør den enda bedre, mens tynn, tørr ull fra døde sauer havner i billigere tepper. eller silke) viser derfor hva grunnveven er laget av. Frynsene skal ikke klippes av. Må de skjules, kan de brettes inn og festes mot baksiden. Veverne klipper, knytter, fletter eller pynter dem, og flettede eller pyntede ender er særlig vanlige i nomade- og landsbytepper. Avslutningen bidrar til å fastslå opprinnelsen. Frynsene er sjelden helt jevne, og den ene enden er ofte lengre enn den andre. Frynser som er festet i ettertid, eller ingen frynser i det hele tatt, tyder på et maskinvevd teppe.
Det høyeste luvnivået i en forhandlers inndeling i fire nivåer, omtrent 12,7 til 15,9 mm (1/2 til 5/8 tomme) målt fra teppets baksideLaget på undersiden av et tuftet eller maskinlaget teppe som gir det stabilitet og struktur. Den primære baksiden holder teppefibrene, mens den sekundære gir ekstra styrke og formstabilitet. Baksiden på slike tepper er som regel stiv og plastaktig fordi den er syntetisk (polypropylen, polyester eller nylon), og den viser ikke mønsteret på forsiden. Et håndknyttet teppe har ingen egen bakside og verken lerret eller lateks: baksiden er selve den vevde grunnveven, som regel av bomull, med knutene synlige. Den er mykere å ta på og viser mønsteret fra forsiden. til toppen av luven. Den føles myk og koselig under føttene og har som regel større og dristigere mønstre, fordi tepper med lavere knutetetthetAntall knuter per kvadrattomme i et håndknyttet teppe (KPSI, fra engelsk «knots per square inch»; 1 KPSI tilsvarer om lag 15,5 knuter per 10 × 10 cm), telt på baksiden med linjal som knuter per tomme i høyden ganger knuter per tomme i bredden, og som et snitt av to eller tre områder. Flere knuter gir skarpere detaljer og, alt annet likt, noe bedre holdbarhet og høyere pris, men tettheten alene avgjør ikke kvaliteten: Heriz og Bijar er slitesterke med lav til middels tetthet, mens kurvede blomstermønstre flyter ut uten nok knuter. Omtrentlige tall: under rundt 80 for grove nomadevever som Gabbeh og Qashqai, 120 til 225 for mange landsbytepper, 300 til 700 for fine bytepper som Nain og Isfahan, og 600 til 1 000 eller mer for Qum i ren silke. ikke trenger å klippes tett for at mønsteret skal stå skarpt. Sammen med middels luvOverflaten på et gulvteppe eller teppegulv, laget av opprettstående fibrer i oppskårne dotter eller løkker. I et håndknyttet teppe dannes den av de avskårne endene på tusenvis av knuter i ull eller silke som knyttes på renningen rad for rad. Under vevingen trimmes de lett, og den endelige høyden får luven ved klipping når teppet ferdigstilles. Luvtykkelsen måles fra teppets bakside til toppen av luven. Den går vanligvis fra lav, omtrent 3 til 6 mm (1/8 til 1/4 tomme), til høy, omtrent 13 til 16 mm (1/2 til 5/8 tomme). Fine, tette mønstre klippes kort for at mønsteret skal holde seg skarpt. Høyere luv tåler mye ferdsel og tunge møbler, mens lavere luv passer der det er liten klaring under dører og i fuktige rom. anbefales den for stuer med mye trafikk, ganger, entreer og tunge møbler, men den krever mer klaring under dører og tørker langsommere i fuktige rom. HerizKraftfulle landsbytepper fra Heriz-området i det nordvestlige Iran, nær Tabriz, og de mest kjente av alle persiske landsbytepper. En grov og slitesterk luv av ull på en bunn av bomull, som regel med dobbelt innslag for ekstra tykkelse, og en lav til middels knutetetthet (ofte oppgitt til rundt 1 900 til 2 600 knuter per 10 × 10 cm, omtrent 120 til 170 KPSI) gjør dem svært holdbare; ullens styrke tilskrives tradisjonelt kobberholdig fjellvann. Det klassiske mønsteret er en stor, kantete medaljong med fire hjørnestykker, iblant et gjennomgående allovermønster, i en rustrød farge som tradisjonelt tilskrives kobbermineraler i elven på stedet, sammen med mørk marineblått og krem. Bakshaish og Serapi, de sistnevnte nå over hundre år gamle, er de eldre formene.-, Mashhad-, SaroughPopulære og slitesterke persiske bytepper fra Sarouk, en by sentralt i Iran omtrent 50 km nord for Arak. De ble kjent fra 1800-tallet og ble eksportert til Europa og Amerika. På en grunnvev av bomull sitter en middels til tykk luv av ull, iblant med innslag av silke, som regel knyttet med den persiske knuten (enkelte eldre stykker har den tyrkiske) og med middels til høy tetthet på opptil rundt 50 knuter per cm² (omtrent 320 per kvadrattomme). Mønstrene er florale, med medaljong eller heldekkende (allover), med enkelte herati-, boteh- og billedmønstre, på bunner i beige, elfenben, krem, marineblått eller rødt – et rødt som drar mot oransje eller rust – vanligvis med en smal sekundærbord. «Amerikanske Sarough», vevd hovedsakelig på 1920- og 1930-tallet, tilpasset mønstre og farger til amerikansk smak, og mange ble omfarget til den rosarøde fargen som var populær der.-, BijarTepper fra byen Bijar i provinsen Kurdistan i nordvestlige Iran og landsbyene rundt; navnet dekker både fine og grove stykker med dobbelt innslag, vevd av kurdiske stammer og, i verkstedene, av afshar-vevere. De kalles Irans «jerntepper» og er blant de tyngste teppene i forhold til størrelsen: dobbelt innslag, symmetriske (tyrkiske) knuter og rader som bankes hardt ned, ofte mens ullen holdes våt, gir en tykk og tett luv. Mønstrene spenner fra blomstrede mønstre, herati- og medaljongmønstre til geometriske, med forbilder i Isfahan og Kashan og i russiske, kaukasiske og europeiske kilder (blant dem en rosebukett i fransk stil), i edelsteinsfarger som rust, rødt, beige og marineblått. Bijar-tepper er ofte små tepper eller gangtepper, store størrelser er sjeldne, og de flatvevde endene og frynsene er som regel flettet.- og Zanjan-tepper og GabbehEt teppe fra Fars-provinsen i Iran, første gang dokumentert på 1600-tallet, for rundt 400 år siden, og vevd av regionens nomadestammer og fastboende landsbyfolk på en renning av ull eller geitehår (sjelden bomull), med en lang, tykk og tett luv av ull som ikke klippes kort. Den lave knutetettheten gir enkle, kraftfulle mønstre der trær, dyr og mennesker blir til abstrakte geometriske former. Farget Gabbeh farges i alle nyanser, ofte sterkt, mens naturlig Gabbeh bruker ufarget hvit og svart ull i kremhvite, brune, grå og svarte toner, vanligvis på kremhvit bunn. Typiske størrelser er omtrent 0,9–1,2 × 1,8–2,1 m (3–4 × 6–7 fot). Finere byvevde varianter kommer fra Shiraz, og svært fine, tunge tepper kalles iblant Qashqai, selv om de ikke er ekte Qashqai-tepper.-tepper har den som regel.
En teppekonstruksjon der veveren knytter hver knute av luvgarn i ullEn naturlig animalsk fiber som brukes til luven, og i noen tepper også til grunnveven, i tepper av høy kvalitet. Den er slitesterk, spenstig, flekkavvisende og brannhemmende, føles myk og fjærende under føttene, isolerer mot kulde, tar lett opp farge og holder på den i mange år. Den binder også støvpartikler, noe som bidrar til å redusere allergiske reaksjoner. Kvaliteten avhenger fremfor alt av hvor sauene beiter: høytliggende beiter og godt fôr gir tykkere og fetere ull, og ull fra Manchester, New Zealand og Ghazni er de best kjente eksemplene på høyt verdsatt ull. Klipping tidlig på våren og håndspinning (som gir tynnere og mykere tråd enn maskinspinning) gjør den enda bedre, mens tynn, tørr ull fra døde sauer havner i billigere tepper. eller silke for hånd rundt tilstøtende renningstråder i en vevstolRammen der de loddrette renningstrådene spennes opp først og holdes stramme, slik at det vannrette innslaget kan flettes gjennom dem og knutene knyttes på dem. Håndknyttede tepper lages på enkle vevstoler, fra dem som står i vevernes hjem, til nomadenes kompakte, flyttbare vevstoler. Vevstolens størrelse bestemmer teppets størrelse: Nomadenes små vevstoler gir vanligvis tepper på høyst rundt 1,2 × 1,8 m eller 1,5 × 2,1 m (4 × 6 eller 5 × 7 fot), byverksteder med svært store vevstoler vever palassformater, og antallet vevstoler et verksted har i drift, viser hvor stort det er. Trevevstoler i nomade- og landsbyveving utvider seg og trekker seg sammen over tid, noe som er en av årsakene til skjeve tepper. Mekaniske vevstoler som Wilton, Axminster og Jacquard, de industrielle etterkommerne, lager maskinvevd teppegulv., før en innslagstråd føres gjennom raden og slås ned. De avkuttede knuteendene danner luven, renning og innslagDe to trådsystemene som utgjør grunnveven i et teppe: renningen, de loddrette trådene som spennes opp i veven først, og innslaget, de vannrette trådene som føres gjennom renningen mellom radene med knuter. Grunnveven er vanligvis av bomull, men ull er vanlig i nomadetepper og eldre tepper, og silke i svært fine tepper. Tepper med enkelt innslag, som er standard i det større Hamadan-området, viser sikksakkrader av hvite renningsprikker på baksiden og har tynnere luv. Dobbelt innslag er standard i fine, tettvevde tepper og i Bijar og Heriz. Det skjuler renningen og gir en tykkere og tettere luv. Renningsendene danner frynsene, og ekstra innslag i hver ende danner den flatvevde kelimkanten som holder luven på plass. danner grunnveven, og renningsendene blir til frynser. Et teppe kan ta måneder eller til og med år å lage, og arbeidet etterlater små uregelmessigheter: mønstre som ikke er helt symmetriske, motstående kanter som er noen centimeter forskjellige i lengde, ujevne frynser. Ekte persiske, orientalske og tyrkiske tepper er håndknyttet, i motsetning til håndtuftede tepper (som av og til selges som «håndlaget») og maskinvevde tepper, der baksiden kjennes stiv og helt jevnt oppstilt.
Et teppe som lages ved at luvgarnet skytes gjennom en oppspent stoffbunn med et håndholdt tuftingverktøy og løkkene festes med en limt baksideLaget på undersiden av et tuftet eller maskinlaget teppe som gir det stabilitet og struktur. Den primære baksiden holder teppefibrene, mens den sekundære gir ekstra styrke og formstabilitet. Baksiden på slike tepper er som regel stiv og plastaktig fordi den er syntetisk (polypropylen, polyester eller nylon), og den viser ikke mønsteret på forsiden. Et håndknyttet teppe har ingen egen bakside og verken lerret eller lateks: baksiden er selve den vevde grunnveven, som regel av bomull, med knutene synlige. Den er mykere å ta på og viser mønsteret fra forsiden., i stedet for at knuter knyttes for hånd rundt renning og innslagDe to trådsystemene som utgjør grunnveven i et teppe: renningen, de loddrette trådene som spennes opp i veven først, og innslaget, de vannrette trådene som føres gjennom renningen mellom radene med knuter. Grunnveven er vanligvis av bomull, men ull er vanlig i nomadetepper og eldre tepper, og silke i svært fine tepper. Tepper med enkelt innslag, som er standard i det større Hamadan-området, viser sikksakkrader av hvite renningsprikker på baksiden og har tynnere luv. Dobbelt innslag er standard i fine, tettvevde tepper og i Bijar og Heriz. Det skjuler renningen og gir en tykkere og tettere luv. Renningsendene danner frynsene, og ekstra innslag i hver ende danner den flatvevde kelimkanten som holder luven på plass.. Baksiden viser stoff og lim i stedet for enkeltknuter og kjennes mindre myk enn på et knyttet teppe. Det rangeres under håndknyttede og over maskinvevde tepper, varer ikke like lenge som et knyttet teppe og regnes ikke som et ekte persisk eller orientalsk teppeEt håndknyttet teppe fra vevelandene i Asia og Midtøsten, som regel oppkalt etter byen eller regionen det kommer fra, og kjent for intrikate mønstre. I bransjeuttrykket «persiske og orientalske tepper» betyr persisk laget i Iran, mens orientalsk dekker de andre opprinnelseslandene, som Tyrkia, Pakistan, India, Afghanistan og Kina – for eksempel Kazak-tepper, tepper med Oushak-mønster og bokhara tepper laget i Pakistan, eller afghanske Khal Mohammadi-tepper. Brukt i vid forstand omfatter ordet også persiske tepper. Etterligninger fra Pakistan, India eller Kina er ikke persiske. Bare håndknyttede tepper er ekte; håndtuftede tepper, som noen ganger selges som «håndlagde», og maskinlagde tepper rangerer lavere. Teppets opprinnelsesland og -by forteller kjøperen hva hen kan vente seg av typiske farger og kvalitet.. Fordi det av og til selges ganske enkelt som «håndlaget», er det betegnelsen «håndknyttetEn teppekonstruksjon der veveren knytter hver knute av luvgarn i ull eller silke for hånd rundt tilstøtende renningstråder i en vevstol, før en innslagstråd føres gjennom raden og slås ned. De avkuttede knuteendene danner luven, renning og innslag danner grunnveven, og renningsendene blir til frynser. Et teppe kan ta måneder eller til og med år å lage, og arbeidet etterlater små uregelmessigheter: mønstre som ikke er helt symmetriske, motstående kanter som er noen centimeter forskjellige i lengde, ujevne frynser. Ekte persiske, orientalske og tyrkiske tepper er håndknyttet, i motsetning til håndtuftede tepper (som av og til selges som «håndlaget») og maskinvevde tepper, der baksiden kjennes stiv og helt jevnt oppstilt.» som identifiserer et knyttet teppe.
En billig snarvei i håndknyttingen der hver knute slås rundt fire renningstråder i stedet for de to som den symmetriske (tyrkiske) og den asymmetriske (persiske) knuten omfatter. Det gjør vevingen raskere, men gir en langt løsere og glissere vev: et jufti-teppe kan veie omtrent halvparten så mye som et vanlig knyttet teppe i samme størrelse, og mønstrene ser uklare, pikselerte og mindre detaljerte ut, som regel enkle med åpne flater. Knuten er vanskelig å oppdage fra baksiden, så vekten og hvor skarpt mønsteret står frem, er de beste ledetrådene; teppene tåler slitasje dårligere og er billigere. Den dukker blant annet opp i Kerman-tepper av enklere kvalitet.
Båndet i hver kortende av et knyttet teppe, mellom den siste luvraden og frynsene, vevd bare med innslag. Veveren fører der ekstra innslag gjennom renningen flere ganger, uten knuter, for å feste luven og gi endene en tettere og sterkere avslutning. Det er en avslutningsdetalj på et luvteppe, ikke et kelimteppe i seg selv; frynser som skal skjules, kan brettes bakover og knyttes fast mot båndet på baksiden. I BijarTepper fra byen Bijar i provinsen Kurdistan i nordvestlige Iran og landsbyene rundt; navnet dekker både fine og grove stykker med dobbelt innslag, vevd av kurdiske stammer og, i verkstedene, av afshar-vevere. De kalles Irans «jerntepper» og er blant de tyngste teppene i forhold til størrelsen: dobbelt innslag, symmetriske (tyrkiske) knuter og rader som bankes hardt ned, ofte mens ullen holdes våt, gir en tykk og tett luv. Mønstrene spenner fra blomstrede mønstre, herati- og medaljongmønstre til geometriske, med forbilder i Isfahan og Kashan og i russiske, kaukasiske og europeiske kilder (blant dem en rosebukett i fransk stil), i edelsteinsfarger som rust, rødt, beige og marineblått. Bijar-tepper er ofte små tepper eller gangtepper, store størrelser er sjeldne, og de flatvevde endene og frynsene er som regel flettet.-tepper er frynsene i denne enden ofte flettet.
Antall knuter per kvadrattomme i et håndknyttetEn teppekonstruksjon der veveren knytter hver knute av luvgarn i ull eller silke for hånd rundt tilstøtende renningstråder i en vevstol, før en innslagstråd føres gjennom raden og slås ned. De avkuttede knuteendene danner luven, renning og innslag danner grunnveven, og renningsendene blir til frynser. Et teppe kan ta måneder eller til og med år å lage, og arbeidet etterlater små uregelmessigheter: mønstre som ikke er helt symmetriske, motstående kanter som er noen centimeter forskjellige i lengde, ujevne frynser. Ekte persiske, orientalske og tyrkiske tepper er håndknyttet, i motsetning til håndtuftede tepper (som av og til selges som «håndlaget») og maskinvevde tepper, der baksiden kjennes stiv og helt jevnt oppstilt. teppe (KPSI, fra engelsk «knots per square inch»; 1 KPSI tilsvarer om lag 15,5 knuter per 10 × 10 cm), telt på baksiden med linjal som knuter per tomme i høyden ganger knuter per tomme i bredden, og som et snitt av to eller tre områder. Flere knuter gir skarpere detaljer og, alt annet likt, noe bedre holdbarhet og høyere pris, men tettheten alene avgjør ikke kvaliteten: HerizKraftfulle landsbytepper fra Heriz-området i det nordvestlige Iran, nær Tabriz, og de mest kjente av alle persiske landsbytepper. En grov og slitesterk luv av ull på en bunn av bomull, som regel med dobbelt innslag for ekstra tykkelse, og en lav til middels knutetetthet (ofte oppgitt til rundt 1 900 til 2 600 knuter per 10 × 10 cm, omtrent 120 til 170 KPSI) gjør dem svært holdbare; ullens styrke tilskrives tradisjonelt kobberholdig fjellvann. Det klassiske mønsteret er en stor, kantete medaljong med fire hjørnestykker, iblant et gjennomgående allovermønster, i en rustrød farge som tradisjonelt tilskrives kobbermineraler i elven på stedet, sammen med mørk marineblått og krem. Bakshaish og Serapi, de sistnevnte nå over hundre år gamle, er de eldre formene. og BijarTepper fra byen Bijar i provinsen Kurdistan i nordvestlige Iran og landsbyene rundt; navnet dekker både fine og grove stykker med dobbelt innslag, vevd av kurdiske stammer og, i verkstedene, av afshar-vevere. De kalles Irans «jerntepper» og er blant de tyngste teppene i forhold til størrelsen: dobbelt innslag, symmetriske (tyrkiske) knuter og rader som bankes hardt ned, ofte mens ullen holdes våt, gir en tykk og tett luv. Mønstrene spenner fra blomstrede mønstre, herati- og medaljongmønstre til geometriske, med forbilder i Isfahan og Kashan og i russiske, kaukasiske og europeiske kilder (blant dem en rosebukett i fransk stil), i edelsteinsfarger som rust, rødt, beige og marineblått. Bijar-tepper er ofte små tepper eller gangtepper, store størrelser er sjeldne, og de flatvevde endene og frynsene er som regel flettet. er slitesterke med lav til middels tetthetEt mål på hvor tett et teppe er. I maskinlagde tepper beskriver det fibrene i luven og beregnes ved å gange luvvekten med 36 og dele på luvhøyden; høyere tetthet betyr generelt bedre slitestyrke og bedre egenskaper. I håndknyttede tepper betyr det knutetetthet (KPSI, fra engelsk knots per square inch, «knuter per kvadrattomme»), som telles på baksiden og regnes som et gjennomsnitt over flere områder (150 KPSI tilsvarer omtrent 23 knuter per cm²). Som oppløsningen i et bilde gir høyere tetthet rom for finere kurver og skarpere mønstre, vanligvis med kortere klippet luv og mer arbeid, men den er ikke det eneste målet på kvalitet: landsbytepper med kraftige geometriske mønstre lages med lav til middels tetthet., mens kurvede blomstermønstre flyter ut uten nok knuter. Omtrentlige tall: under rundt 80 for grove nomadevever som GabbehEt teppe fra Fars-provinsen i Iran, første gang dokumentert på 1600-tallet, for rundt 400 år siden, og vevd av regionens nomadestammer og fastboende landsbyfolk på en renning av ull eller geitehår (sjelden bomull), med en lang, tykk og tett luv av ull som ikke klippes kort. Den lave knutetettheten gir enkle, kraftfulle mønstre der trær, dyr og mennesker blir til abstrakte geometriske former. Farget Gabbeh farges i alle nyanser, ofte sterkt, mens naturlig Gabbeh bruker ufarget hvit og svart ull i kremhvite, brune, grå og svarte toner, vanligvis på kremhvit bunn. Typiske størrelser er omtrent 0,9–1,2 × 1,8–2,1 m (3–4 × 6–7 fot). Finere byvevde varianter kommer fra Shiraz, og svært fine, tunge tepper kalles iblant Qashqai, selv om de ikke er ekte Qashqai-tepper. og QashqaiNomadetepper knyttet av qashqaiene, en nomadestamme i det sørvestlige Iran som samler tyrkiske, arabiske, kurdiske og lurske grupper og har levd i regionen siden minst 1500-tallet. Mønstrene kommer fra hukommelsen og ikke fra skrevne tegninger, og de kombinerer geometriske komposisjoner og medaljongkomposisjoner, av og til i en enklere og sparsomt detaljert form, med dyr, planter og husholdningsgjenstander, i juveltoner av rødt, safrangull og indigo, ofte på dyprød eller mørk marineblå bunn. Den tykke, fastvevde ullen fra stammens egne flokker er slitesterk og likevel myk, og den danner en tett luv av middels høyde på en grunnvev av bomull eller ull, noe som passer godt i rom med mye trafikk. Kompakte vevstoler holder størrelsene små, vanligvis 1,2 × 1,8 m (4 × 6 fot) eller 1,5 × 2,1 m (5 × 7 fot), i tillegg til gangtepper., 120 til 225 for mange landsbytepper, 300 til 700 for fine bytepper som Nain og Isfahan, og 600 til 1 000 eller mer for QumPersiske tepper fra byen Qom (Ghom), et forholdsvis ungt vevesenter. Teppene herfra er kjent for den høyeste knutetettheten av alle persiske typer. Omtrent ni av ti er av ren silke på grunnvev av silke, med rundt 93 til 155 knuter per cm² (600 til 1 000 knuter per kvadrattomme, KPSI). Resten har luv av korkull eller av silke og ull, med rundt 47 til 108 knuter per cm² (300 til 700 KPSI). Mønstrene er blomstermedaljonger, jaktscener og billedmotiver, mest i myke pastelltoner, elfenben, gull og grønt (et pistasjgrønt felt er ettertraktet) på lys eller mørk bunn. Nyere tepper har som regel verkstedets signatur, mens eldre ofte mangler den. Vannet der sies å gjøre silken mykere og klarere, og silketepper fra hele Iran sendes derfor dit for å vaskes. i ren silke.
En syntetisk gummiblanding som påføres baksiden av teppegulv for å feste luvtuftene og gi dimensjonsstabilitet. Den finnes i flere sammensetninger, blant annet SBR (styren-butadiengummi) og syntetisk lateks, med ulik grad av fleksibilitet og slitestyrke.
Det laveste luvnivået i én forhandlers inndeling i fire nivåer, omtrent 3,2 til 6,4 mm (1/8 til 1/4 tomme) målt fra teppets baksideLaget på undersiden av et tuftet eller maskinlaget teppe som gir det stabilitet og struktur. Den primære baksiden holder teppefibrene, mens den sekundære gir ekstra styrke og formstabilitet. Baksiden på slike tepper er som regel stiv og plastaktig fordi den er syntetisk (polypropylen, polyester eller nylon), og den viser ikke mønsteret på forsiden. Et håndknyttet teppe har ingen egen bakside og verken lerret eller lateks: baksiden er selve den vevde grunnveven, som regel av bomull, med knutene synlige. Den er mykere å ta på og viser mønsteret fra forsiden. til toppen av luven; neste nivå, lav til middels, går opp til 8,5 mm (1/3 tomme). Luven kjennes glatt og gir et skarpt mønster med høy oppløsning, og derfor klippes fint knyttede tepper, Tabriz i silke og andre tepper i ren silke lavt, det samme gjelder antikke tepper som er slitt ned av alder, og OushakTeppe i den klassiske stilen fra Ushak (Uşak), en tyrkisk teppeby med lang tradisjon for klassiske mønstre. Tepper som selges under dette navnet i dag, er som regel håndknyttet i Pakistan, i verksteder som ifølge bransjen ble startet på 1970-tallet av eiere som forlot Iran etter en embargo. De gjengir tyrkiske og gamle persiske mønstre, for det meste myke blomstermønstre over hele feltet eller medaljongkomposisjoner med lite geometrisk tegning, i ull fra Ghazni og New Zealand på en bunn av bomull. Plantefarger, en antikkvask, flere nyanser av samme farge og en kort, lav luv gir et dempet, aldret uttrykk, mens designerne velger fargepaletter som følger fargetrendene. Avhengig av mønster og knutetetthet selges den samme familien også som Peshawar, Chobi, Ziegler eller Ferahan.- og Kazak-tepper med antikkvaskEn etterbehandling som får nylagde tepper til å se antikke ut, best kjent fra Peshawar-tepper (chobi) og Kazak-tepper som veves i dag. Det nyvevde teppet, der fargene i utgangspunktet er mørke, steinvaskes (Peshawar-tepper legges også ut i sterkt sollys) slik at fargene mykes opp og blekner, og luven klippes kort. Derfor føles disse teppene tynne og lave, men de holder seg likevel slitesterke. Oushak-tepper fra de samme verkstedene får en tilsvarende antikkvask. Farger som er behandlet for å se gamle ut, får gjerne et bleket preg og et skarpt fargebånd midt på hver fiber, i motsetning til den jevne falmingen som kommer med naturlig aldring.. Dører kan slå over teppet uten å ta borti, det tar opp mindre fuktighet og støv og er lettere å støvsuge, men tåler tung trafikk og møbler dårligere enn en høyere luvOverflaten på et gulvteppe eller teppegulv, laget av opprettstående fibrer i oppskårne dotter eller løkker. I et håndknyttet teppe dannes den av de avskårne endene på tusenvis av knuter i ull eller silke som knyttes på renningen rad for rad. Under vevingen trimmes de lett, og den endelige høyden får luven ved klipping når teppet ferdigstilles. Luvtykkelsen måles fra teppets bakside til toppen av luven. Den går vanligvis fra lav, omtrent 3 til 6 mm (1/8 til 1/4 tomme), til høy, omtrent 13 til 16 mm (1/2 til 5/8 tomme). Fine, tette mønstre klippes kort for at mønsteret skal holde seg skarpt. Høyere luv tåler mye ferdsel og tunge møbler, mens lavere luv passer der det er liten klaring under dører og i fuktige rom..
Overflaten på et gulvteppe eller teppegulv, laget av opprettstående fibrer i oppskårne dotter eller løkker. I et håndknyttetEn teppekonstruksjon der veveren knytter hver knute av luvgarn i ull eller silke for hånd rundt tilstøtende renningstråder i en vevstol, før en innslagstråd føres gjennom raden og slås ned. De avkuttede knuteendene danner luven, renning og innslag danner grunnveven, og renningsendene blir til frynser. Et teppe kan ta måneder eller til og med år å lage, og arbeidet etterlater små uregelmessigheter: mønstre som ikke er helt symmetriske, motstående kanter som er noen centimeter forskjellige i lengde, ujevne frynser. Ekte persiske, orientalske og tyrkiske tepper er håndknyttet, i motsetning til håndtuftede tepper (som av og til selges som «håndlaget») og maskinvevde tepper, der baksiden kjennes stiv og helt jevnt oppstilt. teppe dannes den av de avskårne endene på tusenvis av knuter i ullEn naturlig animalsk fiber som brukes til luven, og i noen tepper også til grunnveven, i tepper av høy kvalitet. Den er slitesterk, spenstig, flekkavvisende og brannhemmende, føles myk og fjærende under føttene, isolerer mot kulde, tar lett opp farge og holder på den i mange år. Den binder også støvpartikler, noe som bidrar til å redusere allergiske reaksjoner. Kvaliteten avhenger fremfor alt av hvor sauene beiter: høytliggende beiter og godt fôr gir tykkere og fetere ull, og ull fra Manchester, New Zealand og Ghazni er de best kjente eksemplene på høyt verdsatt ull. Klipping tidlig på våren og håndspinning (som gir tynnere og mykere tråd enn maskinspinning) gjør den enda bedre, mens tynn, tørr ull fra døde sauer havner i billigere tepper. eller silke som knyttes på renningen rad for rad. Under vevingen trimmes de lett, og den endelige høyden får luven ved klipping når teppet ferdigstilles. Luvtykkelsen måles fra teppets baksideLaget på undersiden av et tuftet eller maskinlaget teppe som gir det stabilitet og struktur. Den primære baksiden holder teppefibrene, mens den sekundære gir ekstra styrke og formstabilitet. Baksiden på slike tepper er som regel stiv og plastaktig fordi den er syntetisk (polypropylen, polyester eller nylon), og den viser ikke mønsteret på forsiden. Et håndknyttet teppe har ingen egen bakside og verken lerret eller lateks: baksiden er selve den vevde grunnveven, som regel av bomull, med knutene synlige. Den er mykere å ta på og viser mønsteret fra forsiden. til toppen av luven. Den går vanligvis fra lav, omtrent 3 til 6 mm (1/8 til 1/4 tomme), til høy, omtrent 13 til 16 mm (1/2 til 5/8 tomme). Fine, tette mønstre klippes kort for at mønsteret skal holde seg skarpt. Høyere luv tåler mye ferdsel og tunge møbler, mens lavere luv passer der det er liten klaring under dører og i fuktige rom.
Høyden på luven i et knyttet teppe, målt med linjal eller skyvelære fra teppets baksideLaget på undersiden av et tuftet eller maskinlaget teppe som gir det stabilitet og struktur. Den primære baksiden holder teppefibrene, mens den sekundære gir ekstra styrke og formstabilitet. Baksiden på slike tepper er som regel stiv og plastaktig fordi den er syntetisk (polypropylen, polyester eller nylon), og den viser ikke mønsteret på forsiden. Et håndknyttet teppe har ingen egen bakside og verken lerret eller lateks: baksiden er selve den vevde grunnveven, som regel av bomull, med knutene synlige. Den er mykere å ta på og viser mønsteret fra forsiden. til luvspissene, grunnveven medregnet. Én forhandler deler den inn i lav (3,2 til 6,4 mm, eller 1/8 til 1/4 tomme), lav til middels (6,4 til 8,5 mm, eller 1/4 til 1/3 tomme), middels (8,5 til 9,5 mm, eller 1/3 til 3/8 tomme) og høy (12,7 til 15,9 mm, eller 1/2 til 5/8 tomme). Det er den siste klippingen som bestemmer høyden. Tettknyttede tepper med skarpe detaljer klippes lavt, også silketepper og tepper i silke og ullEn naturlig animalsk fiber som brukes til luven, og i noen tepper også til grunnveven, i tepper av høy kvalitet. Den er slitesterk, spenstig, flekkavvisende og brannhemmende, føles myk og fjærende under føttene, isolerer mot kulde, tar lett opp farge og holder på den i mange år. Den binder også støvpartikler, noe som bidrar til å redusere allergiske reaksjoner. Kvaliteten avhenger fremfor alt av hvor sauene beiter: høytliggende beiter og godt fôr gir tykkere og fetere ull, og ull fra Manchester, New Zealand og Ghazni er de best kjente eksemplene på høyt verdsatt ull. Klipping tidlig på våren og håndspinning (som gir tynnere og mykere tråd enn maskinspinning) gjør den enda bedre, mens tynn, tørr ull fra døde sauer havner i billigere tepper.. Grove tepper med store mønstre, som HerizKraftfulle landsbytepper fra Heriz-området i det nordvestlige Iran, nær Tabriz, og de mest kjente av alle persiske landsbytepper. En grov og slitesterk luv av ull på en bunn av bomull, som regel med dobbelt innslag for ekstra tykkelse, og en lav til middels knutetetthet (ofte oppgitt til rundt 1 900 til 2 600 knuter per 10 × 10 cm, omtrent 120 til 170 KPSI) gjør dem svært holdbare; ullens styrke tilskrives tradisjonelt kobberholdig fjellvann. Det klassiske mønsteret er en stor, kantete medaljong med fire hjørnestykker, iblant et gjennomgående allovermønster, i en rustrød farge som tradisjonelt tilskrives kobbermineraler i elven på stedet, sammen med mørk marineblått og krem. Bakshaish og Serapi, de sistnevnte nå over hundre år gamle, er de eldre formene. og GabbehEt teppe fra Fars-provinsen i Iran, første gang dokumentert på 1600-tallet, for rundt 400 år siden, og vevd av regionens nomadestammer og fastboende landsbyfolk på en renning av ull eller geitehår (sjelden bomull), med en lang, tykk og tett luv av ull som ikke klippes kort. Den lave knutetettheten gir enkle, kraftfulle mønstre der trær, dyr og mennesker blir til abstrakte geometriske former. Farget Gabbeh farges i alle nyanser, ofte sterkt, mens naturlig Gabbeh bruker ufarget hvit og svart ull i kremhvite, brune, grå og svarte toner, vanligvis på kremhvit bunn. Typiske størrelser er omtrent 0,9–1,2 × 1,8–2,1 m (3–4 × 6–7 fot). Finere byvevde varianter kommer fra Shiraz, og svært fine, tunge tepper kalles iblant Qashqai, selv om de ikke er ekte Qashqai-tepper., beholder en høyere luvOverflaten på et gulvteppe eller teppegulv, laget av opprettstående fibrer i oppskårne dotter eller løkker. I et håndknyttet teppe dannes den av de avskårne endene på tusenvis av knuter i ull eller silke som knyttes på renningen rad for rad. Under vevingen trimmes de lett, og den endelige høyden får luven ved klipping når teppet ferdigstilles. Luvtykkelsen måles fra teppets bakside til toppen av luven. Den går vanligvis fra lav, omtrent 3 til 6 mm (1/8 til 1/4 tomme), til høy, omtrent 13 til 16 mm (1/2 til 5/8 tomme). Fine, tette mønstre klippes kort for at mønsteret skal holde seg skarpt. Høyere luv tåler mye ferdsel og tunge møbler, mens lavere luv passer der det er liten klaring under dører og i fuktige rom.. En høyere luv føles mykere, og en middels til høy luv tåler områder med mye trafikk og tunge møbler. En lavere luv går klar av dører, tar opp mindre fuktighet, samler mindre støv og er lettere å støvsuge.
Et teppe produsert med industrimaskiner, som regel i mekaniske vevstoler, i stedet for å bli knyttet for hånd, vanligvis av syntetfibre som polyesterSyntetisk teppefiber som kan lages av resirkulerte plastflasker. Den er kjent for å være myk og flekkavvisende og for sin miljøvennlige profil., polypropylenEn syntetisk fiber som brukes i teppeproduksjon, kjent for å motstå flekker og fukt svært godt, for fargeekte farger og for en rimelig pris. eller nylonEn syntetisk fiber som ofte brukes i teppeproduksjon, kjent for å være slitesterk og spenstig og for å motstå flekker når den er riktig behandlet., og ferdig på timer i stedet for måneder. Mønsteret ser helt symmetrisk, men litt uskarpt ut, og kantene er nesten nøyaktig like lange. Baksiden kjennes stiv og plastaktig, med en jevn vaffelstruktur der mønsteret ikke kan leses. Eventuelle frynser er en ensartet syntetisk kant som festes til slutt i produksjonen, og noen tepper har ingen, i motsetning til et håndknyttetEn teppekonstruksjon der veveren knytter hver knute av luvgarn i ull eller silke for hånd rundt tilstøtende renningstråder i en vevstol, før en innslagstråd føres gjennom raden og slås ned. De avkuttede knuteendene danner luven, renning og innslag danner grunnveven, og renningsendene blir til frynser. Et teppe kan ta måneder eller til og med år å lage, og arbeidet etterlater små uregelmessigheter: mønstre som ikke er helt symmetriske, motstående kanter som er noen centimeter forskjellige i lengde, ujevne frynser. Ekte persiske, orientalske og tyrkiske tepper er håndknyttet, i motsetning til håndtuftede tepper (som av og til selges som «håndlaget») og maskinvevde tepper, der baksiden kjennes stiv og helt jevnt oppstilt. teppe, der frynsene er teppets egne renningstråder. Maskinlagde tepper er billigere, av lavere kvalitet og slites fortere, og de er ikke ekte persiske eller orientalske tepper.
En industriell vevstolRammen der de loddrette renningstrådene spennes opp først og holdes stramme, slik at det vannrette innslaget kan flettes gjennom dem og knutene knyttes på dem. Håndknyttede tepper lages på enkle vevstoler, fra dem som står i vevernes hjem, til nomadenes kompakte, flyttbare vevstoler. Vevstolens størrelse bestemmer teppets størrelse: Nomadenes små vevstoler gir vanligvis tepper på høyst rundt 1,2 × 1,8 m eller 1,5 × 2,1 m (4 × 6 eller 5 × 7 fot), byverksteder med svært store vevstoler vever palassformater, og antallet vevstoler et verksted har i drift, viser hvor stort det er. Trevevstoler i nomade- og landsbyveving utvider seg og trekker seg sammen over tid, noe som er en av årsakene til skjeve tepper. Mekaniske vevstoler som Wilton, Axminster og Jacquard, de industrielle etterkommerne, lager maskinvevd teppegulv. som drives av maskiner, ikke av veverens hender. Maskinvevde tepper lages på den i en automatisert prosess, vanligvis av syntetisk eller maskinspunnet garn. Ingen knytter knutene for hånd, så mønsteret blir helt rett og symmetrisk, og baksiden føles stiv og plastaktig. På baksiden kan man heller ikke lese mønsteret og fargene slik man kan på et håndknyttetEn teppekonstruksjon der veveren knytter hver knute av luvgarn i ull eller silke for hånd rundt tilstøtende renningstråder i en vevstol, før en innslagstråd føres gjennom raden og slås ned. De avkuttede knuteendene danner luven, renning og innslag danner grunnveven, og renningsendene blir til frynser. Et teppe kan ta måneder eller til og med år å lage, og arbeidet etterlater små uregelmessigheter: mønstre som ikke er helt symmetriske, motstående kanter som er noen centimeter forskjellige i lengde, ujevne frynser. Ekte persiske, orientalske og tyrkiske tepper er håndknyttet, i motsetning til håndtuftede tepper (som av og til selges som «håndlaget») og maskinvevde tepper, der baksiden kjennes stiv og helt jevnt oppstilt. teppe. Prosessen går raskere og krever mindre arbeid enn håndknyting, og resultatet er et rimeligere teppe av lavere kvalitet.
Hull og oppspiste partier som møllarver, eller andre skadedyr som mus, etterlater der de har spist av de naturlige fibrene i et teppe. Det er en av de største risikoene under lagring og kan ramme både brukte og nye tepper, så en inspeksjon omfatter både forsiden og baksiden, på jakt etter partier som ser ut som om noe har gnagd teppet bort. Fukt, smuss og mørke steder, som de delene av et teppe som dekkes av tunge møbler, tiltrekker seg skadedyrene; renslighet, god ventilasjon og tørr luft er den viktigste forebyggingen, sammen med å støvsuge under møblene en eller to ganger i måneden og se etter møll der, og å flytte møblene for å lufte teppet med noen måneders mellomrom.
En konstruksjonsteknikk der annenhver renningstråd trekkes ned til et lavere nivå inne i teppet, slik at knutene pakkes i to plan i stedet for ett. Dette er den skjulte ingeniørkunsten bak mange svært fintknyttede tepper: den nesten dobler den oppnåelige knutetettheten og gir et stivt og tungt teppe i hånden. Å stryke fingrene over baksiden av et teppe og kjenne ribbete, forskjøvne knutepunkter er en klassisk kjennertest for nedsenket renning.
Den asymmetriske knuten i håndknyttede tepper, motstykket til den symmetriske tyrkiske knuten (Ghiordes). Veveren legger garnet rundt én renningstråd og fører det under nabotråden, vanligvis for hånd og uten krok. På teppets baksideLaget på undersiden av et tuftet eller maskinlaget teppe som gir det stabilitet og struktur. Den primære baksiden holder teppefibrene, mens den sekundære gir ekstra styrke og formstabilitet. Baksiden på slike tepper er som regel stiv og plastaktig fordi den er syntetisk (polypropylen, polyester eller nylon), og den viser ikke mønsteret på forsiden. Et håndknyttet teppe har ingen egen bakside og verken lerret eller lateks: baksiden er selve den vevde grunnveven, som regel av bomull, med knutene synlige. Den er mykere å ta på og viser mønsteret fra forsiden. ser knutene forskjøvne eller diagonale ut i stedet for å danne ryddige ruter, og luven kjennes mykere. Knuten gir rom for finere detaljer og høyere knutetetthetAntall knuter per kvadrattomme i et håndknyttet teppe (KPSI, fra engelsk «knots per square inch»; 1 KPSI tilsvarer om lag 15,5 knuter per 10 × 10 cm), telt på baksiden med linjal som knuter per tomme i høyden ganger knuter per tomme i bredden, og som et snitt av to eller tre områder. Flere knuter gir skarpere detaljer og, alt annet likt, noe bedre holdbarhet og høyere pris, men tettheten alene avgjør ikke kvaliteten: Heriz og Bijar er slitesterke med lav til middels tetthet, mens kurvede blomstermønstre flyter ut uten nok knuter. Omtrentlige tall: under rundt 80 for grove nomadevever som Gabbeh og Qashqai, 120 til 225 for mange landsbytepper, 300 til 700 for fine bytepper som Nain og Isfahan, og 600 til 1 000 eller mer for Qum i ren silke.. En tommelfingerregel i Iran knytter den til teppene fra sentrum, øst og sør (Kashan, Isfahan, Nain, Kerman), mens nordvest og vest foretrekker den tyrkiske knuten, selv om det finnes unntak. Fine, buede blomstermønstre blir ofte tilskrevet den, men tepper med tyrkisk knuteEn av de to hovedknutene i håndknyttede tepper, også kalt den symmetriske knuten. Den andre er den asymmetriske persiske knuten, også kalt Senneh-knuten. Garnet legges rundt to nabotråder i renningen, og begge endene kommer ut mellom dem. Baksiden viser derfor små, jevne og nesten kvadratiske knutehoder. Veverne knytter den ofte med en krok. Knuten har navn etter byen Ghiordes (dagens Gördes) i Tyrkia og gir en slitesterk og presis luv. Den er typisk for Tyrkia, Kaukasus og det nordvestlige Iran (Tabriz, Bijar, Heriz og landsbytepper fra Hamadan). Ifølge tradisjonen var det seldsjukkiske tyrkere som førte den dit, men selve knuten er langt eldre. Den persiske knuten får ofte æren for finere detaljer, men knutetypen sier noe om en tendens, ikke om en grense: Tabriz-tepper knyttet med tyrkisk knute når rundt 78 knuter per cm² (omtrent 500 per kvadrattomme). kan være like detaljrike.
Generert illustrasjon: forstørret modell i snor av toskaftbinding.
De to trådsystemene som utgjør grunnveven i et teppe: renningen, de loddrette trådene som spennes opp i veven først, og innslaget, de vannrette trådene som føres gjennom renningen mellom radene med knuter. Grunnveven er vanligvis av bomull, men ullEn naturlig animalsk fiber som brukes til luven, og i noen tepper også til grunnveven, i tepper av høy kvalitet. Den er slitesterk, spenstig, flekkavvisende og brannhemmende, føles myk og fjærende under føttene, isolerer mot kulde, tar lett opp farge og holder på den i mange år. Den binder også støvpartikler, noe som bidrar til å redusere allergiske reaksjoner. Kvaliteten avhenger fremfor alt av hvor sauene beiter: høytliggende beiter og godt fôr gir tykkere og fetere ull, og ull fra Manchester, New Zealand og Ghazni er de best kjente eksemplene på høyt verdsatt ull. Klipping tidlig på våren og håndspinning (som gir tynnere og mykere tråd enn maskinspinning) gjør den enda bedre, mens tynn, tørr ull fra døde sauer havner i billigere tepper. er vanlig i nomadetepperTepper vevd av nomadestammer i Midtøsten, Sentral-Asia og Nord-Afrika, som flytter med flokkene sine gjennom vår, sommer og høst og slår seg ned om vinteren for å veve. På kompakte, flyttbare vevstoler lager de som regel små tepper (for eksempel 1,2 × 1,8 eller 1,5 × 2,1 m, omtrent 4 × 6 eller 5 × 7 fot), noen ganger gangtepper, av ull fra egne flokker – ofte både til bunnen og luven – tradisjonelt farget med lokale planter. De kraftige, for det meste geometriske mønstrene går i arv gjennom generasjoner uten skrevne forelegg og minner iblant om bytepper. I motsetning til by- og verkstedtepper har de ofte asymmetrier, fargevariasjoner og mønstre som ikke går pent opp i hjørnene. og eldre tepper, og silke i svært fine tepper. Tepper med enkelt innslagEn konstruksjon der veveren fører bare én innslagstråd mellom hver rad med knuter. Fordi renningen ikke dekkes helt, viser baksiden av teppet et sikksakkmønster av små hvite prikker fra bunnen, en enkel måte å kjenne den igjen på, og luven blir gjerne tynnere og lavere enn ved veving med dobbelt innslag. Enkelt innslag er standard i det store Hamadan-området, fra Hamadan-, Karaja- og Mehraban-tepper til Senneh og mange kurdiske stammetepper, og i den Hamadan-påvirkede typen Malayer-teppe., som er standard i det større Hamadan-området, viser sikksakkrader av hvite renningsprikker på baksiden og har tynnere luvOverflaten på et gulvteppe eller teppegulv, laget av opprettstående fibrer i oppskårne dotter eller løkker. I et håndknyttet teppe dannes den av de avskårne endene på tusenvis av knuter i ull eller silke som knyttes på renningen rad for rad. Under vevingen trimmes de lett, og den endelige høyden får luven ved klipping når teppet ferdigstilles. Luvtykkelsen måles fra teppets bakside til toppen av luven. Den går vanligvis fra lav, omtrent 3 til 6 mm (1/8 til 1/4 tomme), til høy, omtrent 13 til 16 mm (1/2 til 5/8 tomme). Fine, tette mønstre klippes kort for at mønsteret skal holde seg skarpt. Høyere luv tåler mye ferdsel og tunge møbler, mens lavere luv passer der det er liten klaring under dører og i fuktige rom.. Dobbelt innslagEn konstruksjon der to innslagstråder i stedet for én føres gjennom renningen mellom hver knuterad. Det doble innslaget dekker grunnveven, så på baksiden av et fint og tett knyttet teppe ses bare knuter og innslag, uten de hvite renningsprikkene som avslører et teppe med enkelt innslag, og teppet blir tykkere, tettere og tyngre. Bijar og Heriz er typiske tepper med dobbelt innslag, slik fint knyttede persiske tepper generelt også er. er standard i fine, tettvevde tepper og i BijarTepper fra byen Bijar i provinsen Kurdistan i nordvestlige Iran og landsbyene rundt; navnet dekker både fine og grove stykker med dobbelt innslag, vevd av kurdiske stammer og, i verkstedene, av afshar-vevere. De kalles Irans «jerntepper» og er blant de tyngste teppene i forhold til størrelsen: dobbelt innslag, symmetriske (tyrkiske) knuter og rader som bankes hardt ned, ofte mens ullen holdes våt, gir en tykk og tett luv. Mønstrene spenner fra blomstrede mønstre, herati- og medaljongmønstre til geometriske, med forbilder i Isfahan og Kashan og i russiske, kaukasiske og europeiske kilder (blant dem en rosebukett i fransk stil), i edelsteinsfarger som rust, rødt, beige og marineblått. Bijar-tepper er ofte små tepper eller gangtepper, store størrelser er sjeldne, og de flatvevde endene og frynsene er som regel flettet. og HerizKraftfulle landsbytepper fra Heriz-området i det nordvestlige Iran, nær Tabriz, og de mest kjente av alle persiske landsbytepper. En grov og slitesterk luv av ull på en bunn av bomull, som regel med dobbelt innslag for ekstra tykkelse, og en lav til middels knutetetthet (ofte oppgitt til rundt 1 900 til 2 600 knuter per 10 × 10 cm, omtrent 120 til 170 KPSI) gjør dem svært holdbare; ullens styrke tilskrives tradisjonelt kobberholdig fjellvann. Det klassiske mønsteret er en stor, kantete medaljong med fire hjørnestykker, iblant et gjennomgående allovermønster, i en rustrød farge som tradisjonelt tilskrives kobbermineraler i elven på stedet, sammen med mørk marineblått og krem. Bakshaish og Serapi, de sistnevnte nå over hundre år gamle, er de eldre formene.. Det skjuler renningen og gir en tykkere og tettere luv. Renningsendene danner frynsene, og ekstra innslag i hver ende danner den flatvevde kelimkanten som holder luven på plass.
Spesialistarbeid som utbedrer skadde tepper, blant annet ny knytting eller ny veving av slitte partier, lapping, overkasting (ny innfatning av kanten), strekking, utskifting av frynser og fargerestaurering. Små, fagmessige reparasjoner som er vanskelige å se, godtas som regel på et eldre teppe, og et teppe uten reparasjoner oppnår den høyeste prisen. Synlige lapper, sømmer eller sting, som er lettest å oppdage fra baksiden, og utskiftede frynser (frynsene er teppets egne renningsender, ikke en påsydd bord) regnes derimot som store reparasjoner som forkorter teppets levetid og senker verdien betydelig. Svært gamle tepper har ofte en eller annen reparasjon, så et angivelig antikt teppe uten noen kan være en nyere gjenskapning, selv om dette tegnet alene ikke er avgjørende.
Tepper og vegg til vegg-tepper laget av resirkulerte materialer fra forbruker eller industri. De kan inneholde fibre laget av resirkulerte plastflasker (PETSyntetisk teppefiber som kan lages av resirkulerte plastflasker. Den er kjent for å være myk og flekkavvisende og for sin miljøvennlige profil.), gjenvunnet nylonEn syntetisk fiber som ofte brukes i teppeproduksjon, kjent for å være slitesterk og spenstig og for å motstå flekker når den er riktig behandlet. fra brukte tepper eller resirkulerte baksidematerialer.
Et regelmessig pleietrinn der teppet snus, eller der halve teppet brettes tilbake om gangen slik at hele stykket aldri må vendes, og baksiden støvsuges for å løsne støv og smuss som har arbeidet seg ned gjennom luven; det som har samlet seg under teppet, kan deretter feies opp. Det anbefales omtrent hver eller annenhver måned, i tillegg til at luvsiden støvsuges på tvers av teppets bredde hver eller annenhver uke (omtrent en gang i måneden i et rom som brukes lite), og det er valgfritt snarere enn nødvendig.
Metoden der støvsugeren føres på tvers av teppet i stedet for på langs, slik at sugekraften verken drar luven i den retningen den ligger eller går mot den. Den hører sammen med en lett støvsuger uten roterende børsteDen roterende børstevalsen i munnstykket på mange stående støvsugere og støvsugere med motorisert munnstykke, som banker og rister luven for å løsne smuss. På et håndknyttet teppe er den for hard: den banker luven flat og kan gripe tak i og flerre opp frynsene, som ikke skal støvsuges i det hele tatt. Det anbefalte alternativet er bare sug fra en lett, vanlig støvsuger uten børstevalse i munnstykket, ført fra side til side på tvers av teppets bredde i stedet for på langs mot luven; har du bare en maskin med børstevalse, bør valsen slås av., og med å holde frynsene unna maskinen: den kan gjerne komme nær dem, men må ikke suge dem inn. Forsiden støvsuges hver eller annenhver uke (en gang i måneden i et lite brukt rom) og baksiden hver eller annenhver måned, ved at man vender halve teppet om gangen.
En måte å stille ut et teppe på veggen som et kunstverk; alle stilarter kan henges opp, nomadetepperTepper vevd av nomadestammer i Midtøsten, Sentral-Asia og Nord-Afrika, som flytter med flokkene sine gjennom vår, sommer og høst og slår seg ned om vinteren for å veve. På kompakte, flyttbare vevstoler lager de som regel små tepper (for eksempel 1,2 × 1,8 eller 1,5 × 2,1 m, omtrent 4 × 6 eller 5 × 7 fot), noen ganger gangtepper, av ull fra egne flokker – ofte både til bunnen og luven – tradisjonelt farget med lokale planter. De kraftige, for det meste geometriske mønstrene går i arv gjennom generasjoner uten skrevne forelegg og minner iblant om bytepper. I motsetning til by- og verkstedtepper har de ofte asymmetrier, fargevariasjoner og mønstre som ikke går pent opp i hjørnene. og blomstermønstrede tepper like gjerne som billedtepper. Strimler av kraftig bomullsstoff uten lim (til et bredt teppe for eksempel tre på omtrent 61 × 10 cm, eller 24 × 4 tommer; til et lite teppe én strimmel som slutter omtrent 2,5 cm, eller 1 tomme, fra hver ende) sys for hånd fast på baksiden omtrent 5 cm (2 tommer) under overkanten, klar av frynsene eller kelimavslutningen, med sting for hver 1,3–2,5 cm (1/2 til 1 tomme), og brettes til en lomme. En rundstokk av tre eller metall tres gjennom lommen og hviler på veggkroker som er kraftige nok til å bære vekten, slik at teppet ikke tar skade.
Et mål på hvor tett et teppe er. I maskinlagde tepper beskriver det fibrene i luven og beregnes ved å gange luvvekten med 36 og dele på luvhøyden; høyere tetthet betyr generelt bedre slitestyrke og bedre egenskaper. I håndknyttede tepper betyr det knutetetthetAntall knuter per kvadrattomme i et håndknyttet teppe (KPSI, fra engelsk «knots per square inch»; 1 KPSI tilsvarer om lag 15,5 knuter per 10 × 10 cm), telt på baksiden med linjal som knuter per tomme i høyden ganger knuter per tomme i bredden, og som et snitt av to eller tre områder. Flere knuter gir skarpere detaljer og, alt annet likt, noe bedre holdbarhet og høyere pris, men tettheten alene avgjør ikke kvaliteten: Heriz og Bijar er slitesterke med lav til middels tetthet, mens kurvede blomstermønstre flyter ut uten nok knuter. Omtrentlige tall: under rundt 80 for grove nomadevever som Gabbeh og Qashqai, 120 til 225 for mange landsbytepper, 300 til 700 for fine bytepper som Nain og Isfahan, og 600 til 1 000 eller mer for Qum i ren silke. (KPSI, fra engelsk knots per square inch, «knuter per kvadrattomme»), som telles på baksiden og regnes som et gjennomsnitt over flere områder (150 KPSI tilsvarer omtrent 23 knuter per cm²). Som oppløsningen i et bilde gir høyere tetthet rom for finere kurver og skarpere mønstre, vanligvis med kortere klippet luvEn teppekonstruksjon der garnløkkene klippes over på toppen, slik at det oppstår en myk, fyldig overflate med enkeltdotter som står oppreist. og mer arbeid, men den er ikke det eneste målet på kvalitet: landsbytepper med kraftige geometriske mønstre lages med lav til middels tetthet.
En av de to hovedknutene i håndknyttede tepper, også kalt den symmetriske knuten. Den andre er den asymmetriske persiske knuten, også kalt SennehFint vevde små og mellomstore tepper og gangtepper fra de kurdiske vevelandsbyene rundt Senneh (dagens Sanandaj) i det vestlige Iran, kjent for en omhyggelig, tynn og tett konstruksjon med enkelt innslag på en grunnvev av bomull med luv av ull. Mønstrene er for det meste geometriske medaljonger og heldekkende mønstre, men også boteh og herati blir vevd, i mørkerødt, marineblått og brunt, iblant beige, med detaljer i gult, rødt, lysegrønt, oransje og hvitt. Byen har gitt navn til «sennehknuten», et annet navn på den asymmetriske persiske knuten, men veverne der bruker faktisk den symmetriske tyrkiske knuten.-knuten. Garnet legges rundt to nabotråder i renningen, og begge endene kommer ut mellom dem. Baksiden viser derfor små, jevne og nesten kvadratiske knutehoder. Veverne knytter den ofte med en krok. Knuten har navn etter byen Ghiordes (dagens Gördes) i Tyrkia og gir en slitesterk og presis luvOverflaten på et gulvteppe eller teppegulv, laget av opprettstående fibrer i oppskårne dotter eller løkker. I et håndknyttet teppe dannes den av de avskårne endene på tusenvis av knuter i ull eller silke som knyttes på renningen rad for rad. Under vevingen trimmes de lett, og den endelige høyden får luven ved klipping når teppet ferdigstilles. Luvtykkelsen måles fra teppets bakside til toppen av luven. Den går vanligvis fra lav, omtrent 3 til 6 mm (1/8 til 1/4 tomme), til høy, omtrent 13 til 16 mm (1/2 til 5/8 tomme). Fine, tette mønstre klippes kort for at mønsteret skal holde seg skarpt. Høyere luv tåler mye ferdsel og tunge møbler, mens lavere luv passer der det er liten klaring under dører og i fuktige rom.. Den er typisk for Tyrkia, Kaukasus og det nordvestlige Iran (Tabriz, BijarTepper fra byen Bijar i provinsen Kurdistan i nordvestlige Iran og landsbyene rundt; navnet dekker både fine og grove stykker med dobbelt innslag, vevd av kurdiske stammer og, i verkstedene, av afshar-vevere. De kalles Irans «jerntepper» og er blant de tyngste teppene i forhold til størrelsen: dobbelt innslag, symmetriske (tyrkiske) knuter og rader som bankes hardt ned, ofte mens ullen holdes våt, gir en tykk og tett luv. Mønstrene spenner fra blomstrede mønstre, herati- og medaljongmønstre til geometriske, med forbilder i Isfahan og Kashan og i russiske, kaukasiske og europeiske kilder (blant dem en rosebukett i fransk stil), i edelsteinsfarger som rust, rødt, beige og marineblått. Bijar-tepper er ofte små tepper eller gangtepper, store størrelser er sjeldne, og de flatvevde endene og frynsene er som regel flettet., HerizKraftfulle landsbytepper fra Heriz-området i det nordvestlige Iran, nær Tabriz, og de mest kjente av alle persiske landsbytepper. En grov og slitesterk luv av ull på en bunn av bomull, som regel med dobbelt innslag for ekstra tykkelse, og en lav til middels knutetetthet (ofte oppgitt til rundt 1 900 til 2 600 knuter per 10 × 10 cm, omtrent 120 til 170 KPSI) gjør dem svært holdbare; ullens styrke tilskrives tradisjonelt kobberholdig fjellvann. Det klassiske mønsteret er en stor, kantete medaljong med fire hjørnestykker, iblant et gjennomgående allovermønster, i en rustrød farge som tradisjonelt tilskrives kobbermineraler i elven på stedet, sammen med mørk marineblått og krem. Bakshaish og Serapi, de sistnevnte nå over hundre år gamle, er de eldre formene. og landsbytepper fra Hamadan). Ifølge tradisjonen var det seldsjukkiske tyrkere som førte den dit, men selve knuten er langt eldre. Den persiske knuten får ofte æren for finere detaljer, men knutetypen sier noe om en tendens, ikke om en grense: Tabriz-tepper knyttet med tyrkisk knute når rundt 78 knuter per cm² (omtrent 500 per kvadrattomme).
Kapillærvirkningen som gjør at søl som er trukket dypt ned i baksiden, stiger opp igjen gjennom luven mens teppet tørker. Det er grunnen til at en «fjernet» flekk kan dukke opp igjen dagen etter rensingen. Fagfolk motvirker vekeeffekten ved å trekke ut fuktigheten grundig og tørke teppet raskt, eller ved å legge sugende kluter med vekt over flekken natten over. Kommer en flekk stadig tilbake, er det restene under luven som er synderen, ikke fiberen.
En spesialisert tuftingteknikk der nålene danner et X-mønster i teppets baksideLaget på undersiden av et tuftet eller maskinlaget teppe som gir det stabilitet og struktur. Den primære baksiden holder teppefibrene, mens den sekundære gir ekstra styrke og formstabilitet. Baksiden på slike tepper er som regel stiv og plastaktig fordi den er syntetisk (polypropylen, polyester eller nylon), og den viser ikke mønsteret på forsiden. Et håndknyttet teppe har ingen egen bakside og verken lerret eller lateks: baksiden er selve den vevde grunnveven, som regel av bomull, med knutene synlige. Den er mykere å ta på og viser mønsteret fra forsiden. i stedet for rette rader. Metoden gir tuftene sterkere forankring og en mer stabil og slitesterk teppekonstruksjon. Luven holder dermed formen bedre i områder med mye trafikk.