Endene av renningstrådene som stikker ut i begge kortendene av et teppe. I et håndknyttetEn teppekonstruksjon der veveren knytter hver knute av luvgarn i ull eller silke for hånd rundt tilstøtende renningstråder i en vevstol, før en innslagstråd føres gjennom raden og slås ned. De avkuttede knuteendene danner luven, renning og innslag danner grunnveven, og renningsendene blir til frynser. Et teppe kan ta måneder eller til og med år å lage, og arbeidet etterlater små uregelmessigheter: mønstre som ikke er helt symmetriske, motstående kanter som er noen centimeter forskjellige i lengde, ujevne frynser. Ekte persiske, orientalske og tyrkiske tepper er håndknyttet, i motsetning til håndtuftede tepper (som av og til selges som «håndlaget») og maskinvevde tepper, der baksiden kjennes stiv og helt jevnt oppstilt. teppe er frynsene ikke en kant som sys på til slutt, men den synlige fortsettelsen av grunnveven. Renningstrådene kan følges gjennom hele teppet på baksiden, og fiberen i frynsene (bomull, ullEn naturlig animalsk fiber som brukes til luven, og i noen tepper også til grunnveven, i tepper av høy kvalitet. Den er slitesterk, spenstig, flekkavvisende og brannhemmende, føles myk og fjærende under føttene, isolerer mot kulde, tar lett opp farge og holder på den i mange år. Den binder også støvpartikler, noe som bidrar til å redusere allergiske reaksjoner. Kvaliteten avhenger fremfor alt av hvor sauene beiter: høytliggende beiter og godt fôr gir tykkere og fetere ull, og ull fra Manchester, New Zealand og Ghazni er de best kjente eksemplene på høyt verdsatt ull. Klipping tidlig på våren og håndspinning (som gir tynnere og mykere tråd enn maskinspinning) gjør den enda bedre, mens tynn, tørr ull fra døde sauer havner i billigere tepper. eller silke) viser derfor hva grunnveven er laget av. Frynsene skal ikke klippes av. Må de skjules, kan de brettes inn og festes mot baksiden. Veverne klipper, knytter, fletter eller pynter dem, og flettede eller pyntede ender er særlig vanlige i nomade- og landsbytepper. Avslutningen bidrar til å fastslå opprinnelsen. Frynsene er sjelden helt jevne, og den ene enden er ofte lengre enn den andre. Frynser som er festet i ettertid, eller ingen frynser i det hele tatt, tyder på et maskinvevd teppe.
En teppekonstruksjon der veveren knytter hver knute av luvgarn i ullEn naturlig animalsk fiber som brukes til luven, og i noen tepper også til grunnveven, i tepper av høy kvalitet. Den er slitesterk, spenstig, flekkavvisende og brannhemmende, føles myk og fjærende under føttene, isolerer mot kulde, tar lett opp farge og holder på den i mange år. Den binder også støvpartikler, noe som bidrar til å redusere allergiske reaksjoner. Kvaliteten avhenger fremfor alt av hvor sauene beiter: høytliggende beiter og godt fôr gir tykkere og fetere ull, og ull fra Manchester, New Zealand og Ghazni er de best kjente eksemplene på høyt verdsatt ull. Klipping tidlig på våren og håndspinning (som gir tynnere og mykere tråd enn maskinspinning) gjør den enda bedre, mens tynn, tørr ull fra døde sauer havner i billigere tepper. eller silke for hånd rundt tilstøtende renningstråder i en vevstolRammen der de loddrette renningstrådene spennes opp først og holdes stramme, slik at det vannrette innslaget kan flettes gjennom dem og knutene knyttes på dem. Håndknyttede tepper lages på enkle vevstoler, fra dem som står i vevernes hjem, til nomadenes kompakte, flyttbare vevstoler. Vevstolens størrelse bestemmer teppets størrelse: Nomadenes små vevstoler gir vanligvis tepper på høyst rundt 1,2 × 1,8 m eller 1,5 × 2,1 m (4 × 6 eller 5 × 7 fot), byverksteder med svært store vevstoler vever palassformater, og antallet vevstoler et verksted har i drift, viser hvor stort det er. Trevevstoler i nomade- og landsbyveving utvider seg og trekker seg sammen over tid, noe som er en av årsakene til skjeve tepper. Mekaniske vevstoler som Wilton, Axminster og Jacquard, de industrielle etterkommerne, lager maskinvevd teppegulv., før en innslagstråd føres gjennom raden og slås ned. De avkuttede knuteendene danner luven, renning og innslagDe to trådsystemene som utgjør grunnveven i et teppe: renningen, de loddrette trådene som spennes opp i veven først, og innslaget, de vannrette trådene som føres gjennom renningen mellom radene med knuter. Grunnveven er vanligvis av bomull, men ull er vanlig i nomadetepper og eldre tepper, og silke i svært fine tepper. Tepper med enkelt innslag, som er standard i det større Hamadan-området, viser sikksakkrader av hvite renningsprikker på baksiden og har tynnere luv. Dobbelt innslag er standard i fine, tettvevde tepper og i Bijar og Heriz. Det skjuler renningen og gir en tykkere og tettere luv. Renningsendene danner frynsene, og ekstra innslag i hver ende danner den flatvevde kelimkanten som holder luven på plass. danner grunnveven, og renningsendene blir til frynser. Et teppe kan ta måneder eller til og med år å lage, og arbeidet etterlater små uregelmessigheter: mønstre som ikke er helt symmetriske, motstående kanter som er noen centimeter forskjellige i lengde, ujevne frynser. Ekte persiske, orientalske og tyrkiske tepper er håndknyttet, i motsetning til håndtuftede tepper (som av og til selges som «håndlaget») og maskinvevde tepper, der baksiden kjennes stiv og helt jevnt oppstilt.
Båndet i hver kortende av et knyttet teppe, mellom den siste luvraden og frynsene, vevd bare med innslag. Veveren fører der ekstra innslag gjennom renningen flere ganger, uten knuter, for å feste luven og gi endene en tettere og sterkere avslutning. Det er en avslutningsdetalj på et luvteppe, ikke et kelimteppe i seg selv; frynser som skal skjules, kan brettes bakover og knyttes fast mot båndet på baksiden. I BijarTepper fra byen Bijar i provinsen Kurdistan i nordvestlige Iran og landsbyene rundt; navnet dekker både fine og grove stykker med dobbelt innslag, vevd av kurdiske stammer og, i verkstedene, av afshar-vevere. De kalles Irans «jerntepper» og er blant de tyngste teppene i forhold til størrelsen: dobbelt innslag, symmetriske (tyrkiske) knuter og rader som bankes hardt ned, ofte mens ullen holdes våt, gir en tykk og tett luv. Mønstrene spenner fra blomstrede mønstre, herati- og medaljongmønstre til geometriske, med forbilder i Isfahan og Kashan og i russiske, kaukasiske og europeiske kilder (blant dem en rosebukett i fransk stil), i edelsteinsfarger som rust, rødt, beige og marineblått. Bijar-tepper er ofte små tepper eller gangtepper, store størrelser er sjeldne, og de flatvevde endene og frynsene er som regel flettet.-tepper er frynsene i denne enden ofte flettet.
Et teppe produsert med industrimaskiner, som regel i mekaniske vevstoler, i stedet for å bli knyttet for hånd, vanligvis av syntetfibre som polyesterSyntetisk teppefiber som kan lages av resirkulerte plastflasker. Den er kjent for å være myk og flekkavvisende og for sin miljøvennlige profil., polypropylenEn syntetisk fiber som brukes i teppeproduksjon, kjent for å motstå flekker og fukt svært godt, for fargeekte farger og for en rimelig pris. eller nylonEn syntetisk fiber som ofte brukes i teppeproduksjon, kjent for å være slitesterk og spenstig og for å motstå flekker når den er riktig behandlet., og ferdig på timer i stedet for måneder. Mønsteret ser helt symmetrisk, men litt uskarpt ut, og kantene er nesten nøyaktig like lange. Baksiden kjennes stiv og plastaktig, med en jevn vaffelstruktur der mønsteret ikke kan leses. Eventuelle frynser er en ensartet syntetisk kant som festes til slutt i produksjonen, og noen tepper har ingen, i motsetning til et håndknyttetEn teppekonstruksjon der veveren knytter hver knute av luvgarn i ull eller silke for hånd rundt tilstøtende renningstråder i en vevstol, før en innslagstråd føres gjennom raden og slås ned. De avkuttede knuteendene danner luven, renning og innslag danner grunnveven, og renningsendene blir til frynser. Et teppe kan ta måneder eller til og med år å lage, og arbeidet etterlater små uregelmessigheter: mønstre som ikke er helt symmetriske, motstående kanter som er noen centimeter forskjellige i lengde, ujevne frynser. Ekte persiske, orientalske og tyrkiske tepper er håndknyttet, i motsetning til håndtuftede tepper (som av og til selges som «håndlaget») og maskinvevde tepper, der baksiden kjennes stiv og helt jevnt oppstilt. teppe, der frynsene er teppets egne renningstråder. Maskinlagde tepper er billigere, av lavere kvalitet og slites fortere, og de er ikke ekte persiske eller orientalske tepper.
Den faste pleien av frynsene på et teppe, de synlige endene av renningen. Frynsene holdes unna støvsugeren eller feies høyst forsiktig med en kost, fordi en roterende børstevalseDen roterende børstevalsen i munnstykket på mange stående støvsugere og støvsugere med motorisert munnstykke, som banker og rister luven for å løsne smuss. På et håndknyttet teppe er den for hard: den banker luven flat og kan gripe tak i og flerre opp frynsene, som ikke skal støvsuges i det hele tatt. Det anbefalte alternativet er bare sug fra en lett, vanlig støvsuger uten børstevalse i munnstykket, ført fra side til side på tvers av teppets bredde i stedet for på langs mot luven; har du bare en maskin med børstevalse, bør valsen slås av. griper tak i trådene og river dem i stykker. De kan gres forsiktig med en grov børste så de ikke floker seg. Er de skitne, vaskes de ved at man legger dem over et brett eller en pinne og børster dem fra teppet og ut mot tuppene med sterkt fortynnet oppvaskmiddel uten klor, og så blir de liggende på pinnen til de er helt tørre. Klor og andre sterke kjemikalier skal ikke brukes, siden de kan få grunnveven til å råtne.
Spesialistarbeid som utbedrer skadde tepper, blant annet ny knytting eller ny veving av slitte partier, lapping, overkasting (ny innfatning av kanten), strekking, utskifting av frynser og fargerestaurering. Små, fagmessige reparasjoner som er vanskelige å se, godtas som regel på et eldre teppe, og et teppe uten reparasjoner oppnår den høyeste prisen. Synlige lapper, sømmer eller sting, som er lettest å oppdage fra baksiden, og utskiftede frynser (frynsene er teppets egne renningsender, ikke en påsydd bord) regnes derimot som store reparasjoner som forkorter teppets levetid og senker verdien betydelig. Svært gamle tepper har ofte en eller annen reparasjon, så et angivelig antikt teppe uten noen kan være en nyere gjenskapning, selv om dette tegnet alene ikke er avgjørende.
En lett gjør-det-selv-rens av et håndknyttetEn teppekonstruksjon der veveren knytter hver knute av luvgarn i ull eller silke for hånd rundt tilstøtende renningstråder i en vevstol, før en innslagstråd føres gjennom raden og slås ned. De avkuttede knuteendene danner luven, renning og innslag danner grunnveven, og renningsendene blir til frynser. Et teppe kan ta måneder eller til og med år å lage, og arbeidet etterlater små uregelmessigheter: mønstre som ikke er helt symmetriske, motstående kanter som er noen centimeter forskjellige i lengde, ujevne frynser. Ekte persiske, orientalske og tyrkiske tepper er håndknyttet, i motsetning til håndtuftede tepper (som av og til selges som «håndlaget») og maskinvevde tepper, der baksiden kjennes stiv og helt jevnt oppstilt. teppe som frisker det opp og utsetter neste profesjonelle vask, men ikke erstatter den. Først støvsuges forsiden fra side til side, men ikke frynsene. Deretter tørkes luven del for del med et rent bomullshåndkle, helst hvitt, dyppet i skum av fortynnet oppvaskmiddel uten klor. Tørk i luvens retningRetningen luvfibrene ligger i, som du finner ved å kjenne over teppet med hånden. Teppet ser lysere eller mørkere ut, avhengig av hvilken retning du ser det fra i forhold til luvretningen. Når du tørker eller børster, følger du luvretningen, fordi du ellers presser væsken dypere ned i luven. Støvsug fra side til side, ikke rett mot luvretningen, så du ikke drar i fibrene., slik at teppet bare blir fuktig og tørker i løpet av 30 til 60 minutter. Skitne frynser legges over en trelist og børstes med den samme blandingen, fra teppet og utover.