Et åttekantet eller mangekantet, stilisert blomstermotiv som gjentas i rader over midtfeltet i turkmenske tepper. Den samme gjentakelsen er typisk for beluch-tepper, der en blomst sitter inne i hver åttekant, og for BokharaTepper som i dag hovedsakelig veves i pakistanske verksteder av pakistanske og afghanske vevere. De bearbeider eldre persisk-turkmenske mønstre med røtter i Sentral-Asia, og i bransjen regnes teppene som orientalske, ikke persiske. Kjennetegnet er guler som gjentas over hele feltet. Gulene er stiliserte blomstermotiver, åttekantede eller noen ganger rombeformede. Feltet er oftest rødt, deretter kremhvitt, noen ganger blått eller grønt og i senere tid også svart, med detaljer i svart, fersken, blått og grønt, alt farget med plantebaserte fargestoffer. Luven er av 100 prosent ull, myk og silkeaktig å se på og middels høy, på en grunnvev av bomull. Enkelte stykker finnes i ekstra store formater. En finere kvalitet har høyere knutetetthet, mer detaljert tegning og førsteklasses Ghazni-ull.-tepper, som hovedsakelig veves i Pakistan etter turkmenske forbilder. I eldre turkmenske tepper hadde hver stamme (Tekke, Salor, Ersari og andre) som regel sin egen gul, slik at en ekspert ofte kan kjenne igjen stammen på motivet, mens moderne tepper blander guler fritt. Ordet betyr «blomst» eller «rose» på persisk, selv om formene er utpreget geometriske og ikke naturalistiske.
Et mønster der ett stort og forseggjort tre vokser opp gjennom det meste av feltet, omgitt av planteornamentikk og med fugler, dyr og blomster spredt mellom grenene. Treet kan også fylle ett enkelt felt i et hagefeltteppe eller brukes som bordmønster. I persisk tradisjon står det for forbindelsen mellom jorden og omgivelsene. Det leses også som et bånd mellom himmel og jord, og det symboliserer styrke, visdom og livets kontinuitet. Mønsteret veves i tepper fra Tabriz, Kashan, Isfahan, Kerman og MalayerLandsbytepper fra byen Malayer og nabolandsbyene mellom Arak og Hamadan, som regel datert til rundt 1800-tallet og vevd langs en gammel handelsrute som førte inn mønstre utenfra. Bunn av bomull, luv av ull og den symmetriske tyrkiske knuten gir en finere knytting enn i de fleste landsbytepper, og luven er klippet nokså lavt for å få fram detaljene. Rombeformede eller sekskantede medaljonger, små hvite prikker i borden som omkranser medaljongen, og en tauaktig løkkeeffekt i teppets egen bord er typiske kjennetegn. Den sørøstlige, Sarough-lignende stilen har dobbelt innslag og er tykkere, med blomstermedaljonger eller livets tre-mønstre; den nordvestlige, Hamadan-lignende stilen har enkelt innslag, er geometrisk og har lysere farger. Små tepper og gangtepper dominerer, for det meste på marineblå, dyp rød eller kremhvit bunn. og i beluch-tepper.
NomadetepperTepper vevd av nomadestammer i Midtøsten, Sentral-Asia og Nord-Afrika, som flytter med flokkene sine gjennom vår, sommer og høst og slår seg ned om vinteren for å veve. På kompakte, flyttbare vevstoler lager de som regel små tepper (for eksempel 1,2 × 1,8 eller 1,5 × 2,1 m, omtrent 4 × 6 eller 5 × 7 fot), noen ganger gangtepper, av ull fra egne flokker – ofte både til bunnen og luven – tradisjonelt farget med lokale planter. De kraftige, for det meste geometriske mønstrene går i arv gjennom generasjoner uten skrevne forelegg og minner iblant om bytepper. I motsetning til by- og verkstedtepper har de ofte asymmetrier, fargevariasjoner og mønstre som ikke går pent opp i hjørnene. vevd av turkmenske (turkoman) nomader. Forfedrene deres kom fra områdene i Afghanistan og Usbekistan og slo seg senere ned i den turkmenske delen av Iran. Rader av åttekantede guler («blomster») dekker et felt i dyp rødt, rødbrunt eller av og til kremhvitt, med detaljer i svart, blått, grønt eller beige. Det finnes også bønnemønstre. Grunnvev og luvOverflaten på et gulvteppe eller teppegulv, laget av opprettstående fibrer i oppskårne dotter eller løkker. I et håndknyttet teppe dannes den av de avskårne endene på tusenvis av knuter i ull eller silke som knyttes på renningen rad for rad. Under vevingen trimmes de lett, og den endelige høyden får luven ved klipping når teppet ferdigstilles. Luvtykkelsen måles fra teppets bakside til toppen av luven. Den går vanligvis fra lav, omtrent 3 til 6 mm (1/8 til 1/4 tomme), til høy, omtrent 13 til 16 mm (1/2 til 5/8 tomme). Fine, tette mønstre klippes kort for at mønsteret skal holde seg skarpt. Høyere luv tåler mye ferdsel og tunge møbler, mens lavere luv passer der det er liten klaring under dører og i fuktige rom. er som regel av ullEn naturlig animalsk fiber som brukes til luven, og i noen tepper også til grunnveven, i tepper av høy kvalitet. Den er slitesterk, spenstig, flekkavvisende og brannhemmende, føles myk og fjærende under føttene, isolerer mot kulde, tar lett opp farge og holder på den i mange år. Den binder også støvpartikler, noe som bidrar til å redusere allergiske reaksjoner. Kvaliteten avhenger fremfor alt av hvor sauene beiter: høytliggende beiter og godt fôr gir tykkere og fetere ull, og ull fra Manchester, New Zealand og Ghazni er de best kjente eksemplene på høyt verdsatt ull. Klipping tidlig på våren og håndspinning (som gir tynnere og mykere tråd enn maskinspinning) gjør den enda bedre, mens tynn, tørr ull fra døde sauer havner i billigere tepper., som sies å komme fra den myke underullen til karakulsauen, men av og til brukes grunnvev av bomull. I eldre stykker hadde hver stamme sitt eget gulEt åttekantet eller mangekantet, stilisert blomstermotiv som gjentas i rader over midtfeltet i turkmenske tepper. Den samme gjentakelsen er typisk for beluch-tepper, der en blomst sitter inne i hver åttekant, og for Bokhara-tepper, som hovedsakelig veves i Pakistan etter turkmenske forbilder. I eldre turkmenske tepper hadde hver stamme (Tekke, Salor, Ersari og andre) som regel sin egen gul, slik at en ekspert ofte kan kjenne igjen stammen på motivet, mens moderne tepper blander guler fritt. Ordet betyr «blomst» eller «rose» på persisk, selv om formene er utpreget geometriske og ikke naturalistiske.-mønster, mens nyere tepper blander dem fritt. Turkmenske mønstre var forbilde for BokharaTepper som i dag hovedsakelig veves i pakistanske verksteder av pakistanske og afghanske vevere. De bearbeider eldre persisk-turkmenske mønstre med røtter i Sentral-Asia, og i bransjen regnes teppene som orientalske, ikke persiske. Kjennetegnet er guler som gjentas over hele feltet. Gulene er stiliserte blomstermotiver, åttekantede eller noen ganger rombeformede. Feltet er oftest rødt, deretter kremhvitt, noen ganger blått eller grønt og i senere tid også svart, med detaljer i svart, fersken, blått og grønt, alt farget med plantebaserte fargestoffer. Luven er av 100 prosent ull, myk og silkeaktig å se på og middels høy, på en grunnvev av bomull. Enkelte stykker finnes i ekstra store formater. En finere kvalitet har høyere knutetetthet, mer detaljert tegning og førsteklasses Ghazni-ull.- og Khal MohammadiTepper av afghansk opprinnelse og design som, uvanlig nok, er oppkalt etter en person og ikke et sted: ifølge bransjelegenden en mesterteppeknytter og farger som ble værende i Nord-Afghanistan under den sovjetiske invasjonen og begynte å lage dem der. De er kjent for dype, naturfargede røde og blå toner med aksenter i oransje, svart og rust, og for geometriske komposisjoner med fine blomsterdetaljer inspirert av Bokhara-mønstre og turkmenske mønstre; med naturfarger er en liten variasjon i fargetonen normalt. Luven er av 100 prosent ull fra fjellsau, hvis fettrike ull har en myk glans, på en bunn av bomull, og har middels høyde. Noen klassifiseres som laget i Pakistan. En finere og tettere kvalitet, ofte merket Belgique, tegner det samme mønsteret skarpere.-tepper. Blant persiske mønstre er de nærmest beluch-teppene, og de er eldre enn dem. Luven er lav til middels høy og passer derfor godt der en dør slår opp over teppet.