Landsbytepper fra en gruppe landsbyer i den iranske provinsen Aserbajdsjan, i vestkanten av vevområdet rundt HerizKraftfulle landsbytepper fra Heriz-området i det nordvestlige Iran, nær Tabriz, og de mest kjente av alle persiske landsbytepper. En grov og slitesterk luv av ull på en bunn av bomull, som regel med dobbelt innslag for ekstra tykkelse, og en lav til middels knutetetthet (ofte oppgitt til rundt 1 900 til 2 600 knuter per 10 × 10 cm, omtrent 120 til 170 KPSI) gjør dem svært holdbare; ullens styrke tilskrives tradisjonelt kobberholdig fjellvann. Det klassiske mønsteret er en stor, kantete medaljong med fire hjørnestykker, iblant et gjennomgående allovermønster, i en rustrød farge som tradisjonelt tilskrives kobbermineraler i elven på stedet, sammen med mørk marineblått og krem. Bakshaish og Serapi, de sistnevnte nå over hundre år gamle, er de eldre formene., oppkalt etter landsbyen Karaja midt blant dem. LuvOverflaten på et gulvteppe eller teppegulv, laget av opprettstående fibrer i oppskårne dotter eller løkker. I et håndknyttet teppe dannes den av de avskårne endene på tusenvis av knuter i ull eller silke som knyttes på renningen rad for rad. Under vevingen trimmes de lett, og den endelige høyden får luven ved klipping når teppet ferdigstilles. Luvtykkelsen måles fra teppets bakside til toppen av luven. Den går vanligvis fra lav, omtrent 3 til 6 mm (1/8 til 1/4 tomme), til høy, omtrent 13 til 16 mm (1/2 til 5/8 tomme). Fine, tette mønstre klippes kort for at mønsteret skal holde seg skarpt. Høyere luv tåler mye ferdsel og tunge møbler, mens lavere luv passer der det er liten klaring under dører og i fuktige rom. av ullEn naturlig animalsk fiber som brukes til luven, og i noen tepper også til grunnveven, i tepper av høy kvalitet. Den er slitesterk, spenstig, flekkavvisende og brannhemmende, føles myk og fjærende under føttene, isolerer mot kulde, tar lett opp farge og holder på den i mange år. Den binder også støvpartikler, noe som bidrar til å redusere allergiske reaksjoner. Kvaliteten avhenger fremfor alt av hvor sauene beiter: høytliggende beiter og godt fôr gir tykkere og fetere ull, og ull fra Manchester, New Zealand og Ghazni er de best kjente eksemplene på høyt verdsatt ull. Klipping tidlig på våren og håndspinning (som gir tynnere og mykere tråd enn maskinspinning) gjør den enda bedre, mens tynn, tørr ull fra døde sauer havner i billigere tepper. på en bunn av bomull (svært gamle stykker kan ha bunn av ull), tyrkisk knuteEn av de to hovedknutene i håndknyttede tepper, også kalt den symmetriske knuten. Den andre er den asymmetriske persiske knuten, også kalt Senneh-knuten. Garnet legges rundt to nabotråder i renningen, og begge endene kommer ut mellom dem. Baksiden viser derfor små, jevne og nesten kvadratiske knutehoder. Veverne knytter den ofte med en krok. Knuten har navn etter byen Ghiordes (dagens Gördes) i Tyrkia og gir en slitesterk og presis luv. Den er typisk for Tyrkia, Kaukasus og det nordvestlige Iran (Tabriz, Bijar, Heriz og landsbytepper fra Hamadan). Ifølge tradisjonen var det seldsjukkiske tyrkere som førte den dit, men selve knuten er langt eldre. Den persiske knuten får ofte æren for finere detaljer, men knutetypen sier noe om en tendens, ikke om en grense: Tabriz-tepper knyttet med tyrkisk knute når rundt 78 knuter per cm² (omtrent 500 per kvadrattomme). og enkelt innslagEn konstruksjon der veveren fører bare én innslagstråd mellom hver rad med knuter. Fordi renningen ikke dekkes helt, viser baksiden av teppet et sikksakkmønster av små hvite prikker fra bunnen, en enkel måte å kjenne den igjen på, og luven blir gjerne tynnere og lavere enn ved veving med dobbelt innslag. Enkelt innslag er standard i det store Hamadan-området, fra Hamadan-, Karaja- og Mehraban-tepper til Senneh og mange kurdiske stammetepper, og i den Hamadan-påvirkede typen Malayer-teppe., slik at luven blir tynnere og mykere enn på Heriz-tepper, som vanligvis har dobbelt innslagEn konstruksjon der to innslagstråder i stedet for én føres gjennom renningen mellom hver knuterad. Det doble innslaget dekker grunnveven, så på baksiden av et fint og tett knyttet teppe ses bare knuter og innslag, uten de hvite renningsprikkene som avslører et teppe med enkelt innslag, og teppet blir tykkere, tettere og tyngre. Bijar og Heriz er typiske tepper med dobbelt innslag, slik fint knyttede persiske tepper generelt også er., og knutetettheten er lav til middels. To kraftige geometriske medaljonger med krokformede kanter veksler typisk nedover et gangteppe, ofte på en ny bunnfarge for hver gjentakelse, og på brede tepper leses de gjentatte medaljongene som et geometrisk allover-mønster, i oransjerøde, blå, kremfargede og brune toner. Den myke, tynne luven og de store lengdene, noen over 6 m (20 fot), gjør dem populære som gangtepper i entré og trapp.
Den asymmetriske knuten i håndknyttede tepper, motstykket til den symmetriske tyrkiske knuten (Ghiordes). Veveren legger garnet rundt én renningstråd og fører det under nabotråden, vanligvis for hånd og uten krok. På teppets baksideLaget på undersiden av et tuftet eller maskinlaget teppe som gir det stabilitet og struktur. Den primære baksiden holder teppefibrene, mens den sekundære gir ekstra styrke og formstabilitet. Baksiden på slike tepper er som regel stiv og plastaktig fordi den er syntetisk (polypropylen, polyester eller nylon), og den viser ikke mønsteret på forsiden. Et håndknyttet teppe har ingen egen bakside og verken lerret eller lateks: baksiden er selve den vevde grunnveven, som regel av bomull, med knutene synlige. Den er mykere å ta på og viser mønsteret fra forsiden. ser knutene forskjøvne eller diagonale ut i stedet for å danne ryddige ruter, og luven kjennes mykere. Knuten gir rom for finere detaljer og høyere knutetetthetAntall knuter per kvadrattomme i et håndknyttet teppe (KPSI, fra engelsk «knots per square inch»; 1 KPSI tilsvarer om lag 15,5 knuter per 10 × 10 cm), telt på baksiden med linjal som knuter per tomme i høyden ganger knuter per tomme i bredden, og som et snitt av to eller tre områder. Flere knuter gir skarpere detaljer og, alt annet likt, noe bedre holdbarhet og høyere pris, men tettheten alene avgjør ikke kvaliteten: Heriz og Bijar er slitesterke med lav til middels tetthet, mens kurvede blomstermønstre flyter ut uten nok knuter. Omtrentlige tall: under rundt 80 for grove nomadevever som Gabbeh og Qashqai, 120 til 225 for mange landsbytepper, 300 til 700 for fine bytepper som Nain og Isfahan, og 600 til 1 000 eller mer for Qum i ren silke.. En tommelfingerregel i Iran knytter den til teppene fra sentrum, øst og sør (Kashan, Isfahan, Nain, Kerman), mens nordvest og vest foretrekker den tyrkiske knuten, selv om det finnes unntak. Fine, buede blomstermønstre blir ofte tilskrevet den, men tepper med tyrkisk knuteEn av de to hovedknutene i håndknyttede tepper, også kalt den symmetriske knuten. Den andre er den asymmetriske persiske knuten, også kalt Senneh-knuten. Garnet legges rundt to nabotråder i renningen, og begge endene kommer ut mellom dem. Baksiden viser derfor små, jevne og nesten kvadratiske knutehoder. Veverne knytter den ofte med en krok. Knuten har navn etter byen Ghiordes (dagens Gördes) i Tyrkia og gir en slitesterk og presis luv. Den er typisk for Tyrkia, Kaukasus og det nordvestlige Iran (Tabriz, Bijar, Heriz og landsbytepper fra Hamadan). Ifølge tradisjonen var det seldsjukkiske tyrkere som førte den dit, men selve knuten er langt eldre. Den persiske knuten får ofte æren for finere detaljer, men knutetypen sier noe om en tendens, ikke om en grense: Tabriz-tepper knyttet med tyrkisk knute når rundt 78 knuter per cm² (omtrent 500 per kvadrattomme). kan være like detaljrike.
En av de to hovedknutene i håndknyttede tepper, også kalt den symmetriske knuten. Den andre er den asymmetriske persiske knuten, også kalt SennehFint vevde små og mellomstore tepper og gangtepper fra de kurdiske vevelandsbyene rundt Senneh (dagens Sanandaj) i det vestlige Iran, kjent for en omhyggelig, tynn og tett konstruksjon med enkelt innslag på en grunnvev av bomull med luv av ull. Mønstrene er for det meste geometriske medaljonger og heldekkende mønstre, men også boteh og herati blir vevd, i mørkerødt, marineblått og brunt, iblant beige, med detaljer i gult, rødt, lysegrønt, oransje og hvitt. Byen har gitt navn til «sennehknuten», et annet navn på den asymmetriske persiske knuten, men veverne der bruker faktisk den symmetriske tyrkiske knuten.-knuten. Garnet legges rundt to nabotråder i renningen, og begge endene kommer ut mellom dem. Baksiden viser derfor små, jevne og nesten kvadratiske knutehoder. Veverne knytter den ofte med en krok. Knuten har navn etter byen Ghiordes (dagens Gördes) i Tyrkia og gir en slitesterk og presis luvOverflaten på et gulvteppe eller teppegulv, laget av opprettstående fibrer i oppskårne dotter eller løkker. I et håndknyttet teppe dannes den av de avskårne endene på tusenvis av knuter i ull eller silke som knyttes på renningen rad for rad. Under vevingen trimmes de lett, og den endelige høyden får luven ved klipping når teppet ferdigstilles. Luvtykkelsen måles fra teppets bakside til toppen av luven. Den går vanligvis fra lav, omtrent 3 til 6 mm (1/8 til 1/4 tomme), til høy, omtrent 13 til 16 mm (1/2 til 5/8 tomme). Fine, tette mønstre klippes kort for at mønsteret skal holde seg skarpt. Høyere luv tåler mye ferdsel og tunge møbler, mens lavere luv passer der det er liten klaring under dører og i fuktige rom.. Den er typisk for Tyrkia, Kaukasus og det nordvestlige Iran (Tabriz, BijarTepper fra byen Bijar i provinsen Kurdistan i nordvestlige Iran og landsbyene rundt; navnet dekker både fine og grove stykker med dobbelt innslag, vevd av kurdiske stammer og, i verkstedene, av afshar-vevere. De kalles Irans «jerntepper» og er blant de tyngste teppene i forhold til størrelsen: dobbelt innslag, symmetriske (tyrkiske) knuter og rader som bankes hardt ned, ofte mens ullen holdes våt, gir en tykk og tett luv. Mønstrene spenner fra blomstrede mønstre, herati- og medaljongmønstre til geometriske, med forbilder i Isfahan og Kashan og i russiske, kaukasiske og europeiske kilder (blant dem en rosebukett i fransk stil), i edelsteinsfarger som rust, rødt, beige og marineblått. Bijar-tepper er ofte små tepper eller gangtepper, store størrelser er sjeldne, og de flatvevde endene og frynsene er som regel flettet., HerizKraftfulle landsbytepper fra Heriz-området i det nordvestlige Iran, nær Tabriz, og de mest kjente av alle persiske landsbytepper. En grov og slitesterk luv av ull på en bunn av bomull, som regel med dobbelt innslag for ekstra tykkelse, og en lav til middels knutetetthet (ofte oppgitt til rundt 1 900 til 2 600 knuter per 10 × 10 cm, omtrent 120 til 170 KPSI) gjør dem svært holdbare; ullens styrke tilskrives tradisjonelt kobberholdig fjellvann. Det klassiske mønsteret er en stor, kantete medaljong med fire hjørnestykker, iblant et gjennomgående allovermønster, i en rustrød farge som tradisjonelt tilskrives kobbermineraler i elven på stedet, sammen med mørk marineblått og krem. Bakshaish og Serapi, de sistnevnte nå over hundre år gamle, er de eldre formene. og landsbytepper fra Hamadan). Ifølge tradisjonen var det seldsjukkiske tyrkere som førte den dit, men selve knuten er langt eldre. Den persiske knuten får ofte æren for finere detaljer, men knutetypen sier noe om en tendens, ikke om en grense: Tabriz-tepper knyttet med tyrkisk knute når rundt 78 knuter per cm² (omtrent 500 per kvadrattomme).