Landsbytepper vevd i Aserbajdsjan-regionen nordvest i Iran, der også Tabriz-teppene har sitt opphav (den iranske regionen, ikke landet med samme navn), tradisjonelt av familier som arbeider innendørs gjennom de kalde vintrene. Mønstrene går i arv fra generasjon til generasjon uten skriftlige tegninger, og hver generasjon tilfører små personlige detaljer. En tett, slitesterk luvOverflaten på et gulvteppe eller teppegulv, laget av opprettstående fibrer i oppskårne dotter eller løkker. I et håndknyttet teppe dannes den av de avskårne endene på tusenvis av knuter i ull eller silke som knyttes på renningen rad for rad. Under vevingen trimmes de lett, og den endelige høyden får luven ved klipping når teppet ferdigstilles. Luvtykkelsen måles fra teppets bakside til toppen av luven. Den går vanligvis fra lav, omtrent 3 til 6 mm (1/8 til 1/4 tomme), til høy, omtrent 13 til 16 mm (1/2 til 5/8 tomme). Fine, tette mønstre klippes kort for at mønsteret skal holde seg skarpt. Høyere luv tåler mye ferdsel og tunge møbler, mens lavere luv passer der det er liten klaring under dører og i fuktige rom. av ullEn naturlig animalsk fiber som brukes til luven, og i noen tepper også til grunnveven, i tepper av høy kvalitet. Den er slitesterk, spenstig, flekkavvisende og brannhemmende, føles myk og fjærende under føttene, isolerer mot kulde, tar lett opp farge og holder på den i mange år. Den binder også støvpartikler, noe som bidrar til å redusere allergiske reaksjoner. Kvaliteten avhenger fremfor alt av hvor sauene beiter: høytliggende beiter og godt fôr gir tykkere og fetere ull, og ull fra Manchester, New Zealand og Ghazni er de best kjente eksemplene på høyt verdsatt ull. Klipping tidlig på våren og håndspinning (som gir tynnere og mykere tråd enn maskinspinning) gjør den enda bedre, mens tynn, tørr ull fra døde sauer havner i billigere tepper. på en grunnvev av bomull bærer for det meste geometriske komposisjoner, noen ganger med buede blomstermotiver eller botehEt dråpeformet motiv med buet øvre spiss, som i århundrer har vært allestedsnærværende i persisk og kashmirsk veving. Det persiske ordet betyr busk eller kratt (noen ganger forklart som «knoppskytende blomst eller plante»), og motivet står for vekst og fornyelse. Det tolkes også som en sypress som bøyer seg i vinden, men sjelden knekker, eller som en flamme, et frø, en kongle eller en stilisert mandel. Da vevere i den skotske byen Paisley begynte å etterligne kashmirsjal tidlig på 1800-tallet, ble boteh kjent i Vesten som «paisley», etter byen. I tepper gjentas motivet som regel over hele feltet, særlig i stykker fra Tabriz, Sarough, Kerman, Mashhad og Malayer., i plantefargede marineblå og dype røde toner. Knutetettheten oppgis vanligvis til rundt 1 900 til 2 600 knuter per 10 x 10 cm (omtrent 120 til 170 knuter per kvadrattommeAntall knuter per kvadrattomme i et håndknyttet teppe (KPSI, fra engelsk «knots per square inch»; 1 KPSI tilsvarer om lag 15,5 knuter per 10 × 10 cm), telt på baksiden med linjal som knuter per tomme i høyden ganger knuter per tomme i bredden, og som et snitt av to eller tre områder. Flere knuter gir skarpere detaljer og, alt annet likt, noe bedre holdbarhet og høyere pris, men tettheten alene avgjør ikke kvaliteten: Heriz og Bijar er slitesterke med lav til middels tetthet, mens kurvede blomstermønstre flyter ut uten nok knuter. Omtrentlige tall: under rundt 80 for grove nomadevever som Gabbeh og Qashqai, 120 til 225 for mange landsbytepper, 300 til 700 for fine bytepper som Nain og Isfahan, og 600 til 1 000 eller mer for Qum i ren silke., KPSI), og den tykke luven egner seg godt for travle områder, også gangtepper bredere enn rundt 90 cm (3 fot).
Et verksted i Tabriz kjent for noen av byens mest uvanlige mønstre, vevd på en grunnvev av silke med ekstremt høy tetthetEt mål på hvor tett et teppe er. I maskinlagde tepper beskriver det fibrene i luven og beregnes ved å gange luvvekten med 36 og dele på luvhøyden; høyere tetthet betyr generelt bedre slitestyrke og bedre egenskaper. I håndknyttede tepper betyr det knutetetthet (KPSI, fra engelsk knots per square inch, «knuter per kvadrattomme»), som telles på baksiden og regnes som et gjennomsnitt over flere områder (150 KPSI tilsvarer omtrent 23 knuter per cm²). Som oppløsningen i et bilde gir høyere tetthet rom for finere kurver og skarpere mønstre, vanligvis med kortere klippet luv og mer arbeid, men den er ikke det eneste målet på kvalitet: landsbytepper med kraftige geometriske mønstre lages med lav til middels tetthet., angivelig rundt 700 til 1 200 knuter per kvadrattommeAntall knuter per kvadrattomme i et håndknyttet teppe (KPSI, fra engelsk «knots per square inch»; 1 KPSI tilsvarer om lag 15,5 knuter per 10 × 10 cm), telt på baksiden med linjal som knuter per tomme i høyden ganger knuter per tomme i bredden, og som et snitt av to eller tre områder. Flere knuter gir skarpere detaljer og, alt annet likt, noe bedre holdbarhet og høyere pris, men tettheten alene avgjør ikke kvaliteten: Heriz og Bijar er slitesterke med lav til middels tetthet, mens kurvede blomstermønstre flyter ut uten nok knuter. Omtrentlige tall: under rundt 80 for grove nomadevever som Gabbeh og Qashqai, 120 til 225 for mange landsbytepper, 300 til 700 for fine bytepper som Nain og Isfahan, og 600 til 1 000 eller mer for Qum i ren silke. (omtrent 108 til 186 per cm²), selv om forhandlernes annonser for teppene gjerne oppgir rundt 550 til 650 (omtrent 85 til 100 per cm²). Selv de laveste tallene ligger over de 50 til 500 knutene per kvadrattomme (omtrent 8 til 78 per cm²) som er typisk for Tabriz-tepper generelt, noe som gjør teppene herfra til usedvanlig fine og detaljrike stykker.
En av tre mesterveverne i Tabriz, sammen med Kurban Dai og Sheikh Safi, som får æren for at Tabriz-tepper kunne eksporteres til Vesten. Veving i byen går tilbake til 1500-tallet, men eksporthandelen kom ikke i gang før på 1900-tallet.
Ornamentet i hvert av feltets fire hjørner rundt en sentral medaljongEt stort motiv midt i teppets bunnfelt som resten av mønsteret er bygget opp rundt; den store midtmedaljongen sies å ha blitt innført i safavidetiden (1500- og 1600-tallet). Blomstermedaljonger, typiske for byttepper som Tabriz, Kashan og Sarough, leses ofte som en lotusblomst, og motivet har også blitt tolket som et speilbilde av kuppelen inne i en moské; geometriske medaljonger, ofte sekskantede eller rombeformede, kjennetegner landsby- og nomadetepper som Heriz og Zanjan. En medaljong kan stå alene, ha fire hjørnestykker, flankeres av mindre medaljonger over og under, eller gjentas nedover et gangteppe. Tepper uten midtmotiv kalles allover. I et godt laget teppe sitter medaljongen i midten, og hjørnene speiler hverandre så nøyaktig som håndarbeid tillater., som oftest gjentar medaljongens motiver eller farge; i Tabriz-tepper lages hjørnene ofte ved å dele medaljongmønsteret i fire og bruke én del i hvert hjørne. Hjørnefeltene fullfører en komposisjon med medaljong og hjørnerEn komposisjon bygd opp rundt én stor sentral medaljong, med et matchende motiv i hvert av feltets fire hjørner. Den er typisk for Keshan-tepper, der hjørnestykkene som regel har samme farge som medaljongen, og finnes også i tepper fra Hamadan, Bakhtiari, Kashmar, Heriz og Tabriz. Landsby- og nomadetepper er gjerne geometriske, mens Bakhtiari-medaljonger ofte er halvgeometriske, omkranset av geometriske motiver og fylt med blomster., og i et godt laget teppe er hjørnestykkene like og symmetrisk plassert.
Et rundt, blomsterlignende ornament der kronbladene stråler jevnt ut fra et sentrum, som en blomst sett ovenfra. Fra omkring 1500-tallet, da blomstermønstre fant veien inn i persiske tepper, begynte veverne å plassere en rosett midt i feltet, og av den vokste den sentrale medaljongen i de blomstrede byteppene, slik som den sirkelrunde rosettmedaljongen med slyngede linjer på et rundt Tabriz-teppeTepper fra Tabriz og landsbyene rundt. Tabriz er en storby i det nordvestlige Iran og var tidligere hovedstad under safavidene, og vevingen der kan spores tilbake minst til 1500-tallet. Veverne bruker den tyrkiske knuten og små metallkroker, og det gir svært regelmessige, symmetriske mønstre. Grunnveven er som regel av bomull, i de fineste stykkene av silke, og ofte med dobbelt innslag. Luven er kortklippet eller middels høy. Tettheten ligger fra rundt 8 til 78 knuter per cm² (omtrent 50 til 500 per kvadrattomme), og stykker med grunnvev av silke kan komme over 93 per cm² (600 per kvadrattomme). Detaljer i silke gir liv til blomstermønstrene. Noen verksteder vever bare tepper i silke og ull og foretrekker pastellfarger. Tabriz har det bredeste utvalget av mønstre og farger blant alle persiske teppesteder: medaljong-, blomster-, herati-, jakt- og vasemønstre, og i tillegg de fleste billedteppene med portretter. Et teppe som selges som «Tabriz-stil», er ikke nødvendigvis vevd i Tabriz. i Shah Abbasi-mønsterEn klassisk persisk blomsterstil oppkalt etter den safavidiske herskeren Shah Abbas og knyttet til teppene fra hans regjeringstid for rundt 400 år siden. De viktigste kjennetegnene er stiliserte, fjærlignende palmettblader og lotusblomster – lotusen er et eldgammelt symbol på langt liv – ordnet i streng symmetri med rankeornamentikk rundt en midtmedaljong, ofte en roset. De tidlige eksemplarene foretrakk dype røde og blå toner, mens senere tepper i denne stilen ofte går over til dempede, nøytrale toner. Mønsteret finnes i tepper fra Kashan, Nain og Tabriz.. På Abadeh-tepper markerer en liten rosett i marineblått, rødt eller krem midten av medaljongen, ett av kjennetegnene på typen. Rosetter gjentas også langs bordene, som i tabriz og bakhtiariFargerike tepper fra bakhtiari-folket, en stamme i Zagrosfjellene som var nomadisk til store deler av den slo seg ned sørvest for Isfahan på 1800-tallet, og hvis veving i dag er spredt over mer enn 200 landsbyer; mindre stykker er gjerne stammearbeid, mens større stykker kommer fra landsbyene i regionen. Grunnveven er vanligvis bomull under en luv av ull fra stammens egne sauer, selv om noen små stammestykker er helt i ull, og hver rad bankes så hardt ned at luven blir tett og slitesterk. De karakteristiske komposisjonene er hagefeltmønsteret (Khesti, også skrevet Kheshti), et rutenett av innrammede kvadrater som hvert viser en hagescene ment som et blikk inn i paradiset, og medaljong- og hjørnemønsteret med en halvgeometrisk midtmedaljong. Dyp rød og mørk marineblå er de vanlige bunnfargene i feltet. tepper, og mellom rankene og palmettene i SultanabadAntikke persiske tepper fra Sultanabad, det tidligere navnet på Arak-regionen i Iran: et nyere vevesenter som blomstret under qajarene på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet og leverte til europeiske og amerikanske kjøpere. Den typiske komposisjonen er et heldekkende felt av overdimensjonerte palmetter, lotusblomster, blomsterkvaster og kantete ranker, som minner om Shah Abbasi-mønsteret i en rustikk landsbystil snarere enn i byteppenes presise, buede tegning. Indigo eller midnattsblått med rust- eller teglrødt, gull og olivengrønt er en klassisk palett. Ettersom Sultanabad ikke lenger finnes under det navnet, er antikke eksemplarer sjeldne og oppnår høyere priser.-tepper.
Silkegarn som knyttes inn i utvalgte deler av en luvOverflaten på et gulvteppe eller teppegulv, laget av opprettstående fibrer i oppskårne dotter eller løkker. I et håndknyttet teppe dannes den av de avskårne endene på tusenvis av knuter i ull eller silke som knyttes på renningen rad for rad. Under vevingen trimmes de lett, og den endelige høyden får luven ved klipping når teppet ferdigstilles. Luvtykkelsen måles fra teppets bakside til toppen av luven. Den går vanligvis fra lav, omtrent 3 til 6 mm (1/8 til 1/4 tomme), til høy, omtrent 13 til 16 mm (1/2 til 5/8 tomme). Fine, tette mønstre klippes kort for at mønsteret skal holde seg skarpt. Høyere luv tåler mye ferdsel og tunge møbler, mens lavere luv passer der det er liten klaring under dører og i fuktige rom. som ellers er av ullEn naturlig animalsk fiber som brukes til luven, og i noen tepper også til grunnveven, i tepper av høy kvalitet. Den er slitesterk, spenstig, flekkavvisende og brannhemmende, føles myk og fjærende under føttene, isolerer mot kulde, tar lett opp farge og holder på den i mange år. Den binder også støvpartikler, noe som bidrar til å redusere allergiske reaksjoner. Kvaliteten avhenger fremfor alt av hvor sauene beiter: høytliggende beiter og godt fôr gir tykkere og fetere ull, og ull fra Manchester, New Zealand og Ghazni er de best kjente eksemplene på høyt verdsatt ull. Klipping tidlig på våren og håndspinning (som gir tynnere og mykere tråd enn maskinspinning) gjør den enda bedre, mens tynn, tørr ull fra døde sauer havner i billigere tepper., som blomster, dyr og andre detaljer i mønsteret, slik at disse partiene glitrer mot ullen og mønsteret får mer liv og dybde. Fordi silke er finere enn ull, gir den også rom for høyere knutetetthetAntall knuter per kvadrattomme i et håndknyttet teppe (KPSI, fra engelsk «knots per square inch»; 1 KPSI tilsvarer om lag 15,5 knuter per 10 × 10 cm), telt på baksiden med linjal som knuter per tomme i høyden ganger knuter per tomme i bredden, og som et snitt av to eller tre områder. Flere knuter gir skarpere detaljer og, alt annet likt, noe bedre holdbarhet og høyere pris, men tettheten alene avgjør ikke kvaliteten: Heriz og Bijar er slitesterke med lav til middels tetthet, mens kurvede blomstermønstre flyter ut uten nok knuter. Omtrentlige tall: under rundt 80 for grove nomadevever som Gabbeh og Qashqai, 120 til 225 for mange landsbytepper, 300 til 700 for fine bytepper som Nain og Isfahan, og 600 til 1 000 eller mer for Qum i ren silke.. Grepet er et kjennetegn ved Nain-tepper, der blå eller elfenbensfarget silke fremhever ulike deler av mønsteret, og det er vanlig i Tabriz-tepper og i noen SaroughPopulære og slitesterke persiske bytepper fra Sarouk, en by sentralt i Iran omtrent 50 km nord for Arak. De ble kjent fra 1800-tallet og ble eksportert til Europa og Amerika. På en grunnvev av bomull sitter en middels til tykk luv av ull, iblant med innslag av silke, som regel knyttet med den persiske knuten (enkelte eldre stykker har den tyrkiske) og med middels til høy tetthet på opptil rundt 50 knuter per cm² (omtrent 320 per kvadrattomme). Mønstrene er florale, med medaljong eller heldekkende (allover), med enkelte herati-, boteh- og billedmønstre, på bunner i beige, elfenben, krem, marineblått eller rødt – et rødt som drar mot oransje eller rust – vanligvis med en smal sekundærbord. «Amerikanske Sarough», vevd hovedsakelig på 1920- og 1930-tallet, tilpasset mønstre og farger til amerikansk smak, og mange ble omfarget til den rosarøde fargen som var populær der.-tepper. Flekker er vanskeligere å fjerne fra silke enn fra ull, så en luv av ren ull er det beste valget for spisestuen.
Tepper fra Tabriz og landsbyene rundt. Tabriz er en storby i det nordvestlige Iran og var tidligere hovedstad under safavidene, og vevingen der kan spores tilbake minst til 1500-tallet. Veverne bruker den tyrkiske knuten og små metallkroker, og det gir svært regelmessige, symmetriske mønstre. Grunnveven er som regel av bomull, i de fineste stykkene av silke, og ofte med dobbelt innslagEn konstruksjon der to innslagstråder i stedet for én føres gjennom renningen mellom hver knuterad. Det doble innslaget dekker grunnveven, så på baksiden av et fint og tett knyttet teppe ses bare knuter og innslag, uten de hvite renningsprikkene som avslører et teppe med enkelt innslag, og teppet blir tykkere, tettere og tyngre. Bijar og Heriz er typiske tepper med dobbelt innslag, slik fint knyttede persiske tepper generelt også er.. Luven er kortklippet eller middels høy. Tettheten ligger fra rundt 8 til 78 knuter per cm² (omtrent 50 til 500 per kvadrattomme), og stykker med grunnvev av silke kan komme over 93 per cm² (600 per kvadrattomme). Detaljer i silke gir liv til blomstermønstrene. Noen verksteder vever bare tepper i silke og ullEn naturlig animalsk fiber som brukes til luven, og i noen tepper også til grunnveven, i tepper av høy kvalitet. Den er slitesterk, spenstig, flekkavvisende og brannhemmende, føles myk og fjærende under føttene, isolerer mot kulde, tar lett opp farge og holder på den i mange år. Den binder også støvpartikler, noe som bidrar til å redusere allergiske reaksjoner. Kvaliteten avhenger fremfor alt av hvor sauene beiter: høytliggende beiter og godt fôr gir tykkere og fetere ull, og ull fra Manchester, New Zealand og Ghazni er de best kjente eksemplene på høyt verdsatt ull. Klipping tidlig på våren og håndspinning (som gir tynnere og mykere tråd enn maskinspinning) gjør den enda bedre, mens tynn, tørr ull fra døde sauer havner i billigere tepper. og foretrekker pastellfarger. Tabriz har det bredeste utvalget av mønstre og farger blant alle persiske teppesteder: medaljongEt stort motiv midt i teppets bunnfelt som resten av mønsteret er bygget opp rundt; den store midtmedaljongen sies å ha blitt innført i safavidetiden (1500- og 1600-tallet). Blomstermedaljonger, typiske for byttepper som Tabriz, Kashan og Sarough, leses ofte som en lotusblomst, og motivet har også blitt tolket som et speilbilde av kuppelen inne i en moské; geometriske medaljonger, ofte sekskantede eller rombeformede, kjennetegner landsby- og nomadetepper som Heriz og Zanjan. En medaljong kan stå alene, ha fire hjørnestykker, flankeres av mindre medaljonger over og under, eller gjentas nedover et gangteppe. Tepper uten midtmotiv kalles allover. I et godt laget teppe sitter medaljongen i midten, og hjørnene speiler hverandre så nøyaktig som håndarbeid tillater.-, blomster-, herati-, jakt- og vasemønstre, og i tillegg de fleste billedteppene med portretter. Et teppe som selges som «Tabriz-stil», er ikke nødvendigvis vevd i Tabriz.
En av de to hovedknutene i håndknyttede tepper, også kalt den symmetriske knuten. Den andre er den asymmetriske persiske knuten, også kalt SennehFint vevde små og mellomstore tepper og gangtepper fra de kurdiske vevelandsbyene rundt Senneh (dagens Sanandaj) i det vestlige Iran, kjent for en omhyggelig, tynn og tett konstruksjon med enkelt innslag på en grunnvev av bomull med luv av ull. Mønstrene er for det meste geometriske medaljonger og heldekkende mønstre, men også boteh og herati blir vevd, i mørkerødt, marineblått og brunt, iblant beige, med detaljer i gult, rødt, lysegrønt, oransje og hvitt. Byen har gitt navn til «sennehknuten», et annet navn på den asymmetriske persiske knuten, men veverne der bruker faktisk den symmetriske tyrkiske knuten.-knuten. Garnet legges rundt to nabotråder i renningen, og begge endene kommer ut mellom dem. Baksiden viser derfor små, jevne og nesten kvadratiske knutehoder. Veverne knytter den ofte med en krok. Knuten har navn etter byen Ghiordes (dagens Gördes) i Tyrkia og gir en slitesterk og presis luvOverflaten på et gulvteppe eller teppegulv, laget av opprettstående fibrer i oppskårne dotter eller løkker. I et håndknyttet teppe dannes den av de avskårne endene på tusenvis av knuter i ull eller silke som knyttes på renningen rad for rad. Under vevingen trimmes de lett, og den endelige høyden får luven ved klipping når teppet ferdigstilles. Luvtykkelsen måles fra teppets bakside til toppen av luven. Den går vanligvis fra lav, omtrent 3 til 6 mm (1/8 til 1/4 tomme), til høy, omtrent 13 til 16 mm (1/2 til 5/8 tomme). Fine, tette mønstre klippes kort for at mønsteret skal holde seg skarpt. Høyere luv tåler mye ferdsel og tunge møbler, mens lavere luv passer der det er liten klaring under dører og i fuktige rom.. Den er typisk for Tyrkia, Kaukasus og det nordvestlige Iran (Tabriz, BijarTepper fra byen Bijar i provinsen Kurdistan i nordvestlige Iran og landsbyene rundt; navnet dekker både fine og grove stykker med dobbelt innslag, vevd av kurdiske stammer og, i verkstedene, av afshar-vevere. De kalles Irans «jerntepper» og er blant de tyngste teppene i forhold til størrelsen: dobbelt innslag, symmetriske (tyrkiske) knuter og rader som bankes hardt ned, ofte mens ullen holdes våt, gir en tykk og tett luv. Mønstrene spenner fra blomstrede mønstre, herati- og medaljongmønstre til geometriske, med forbilder i Isfahan og Kashan og i russiske, kaukasiske og europeiske kilder (blant dem en rosebukett i fransk stil), i edelsteinsfarger som rust, rødt, beige og marineblått. Bijar-tepper er ofte små tepper eller gangtepper, store størrelser er sjeldne, og de flatvevde endene og frynsene er som regel flettet., HerizKraftfulle landsbytepper fra Heriz-området i det nordvestlige Iran, nær Tabriz, og de mest kjente av alle persiske landsbytepper. En grov og slitesterk luv av ull på en bunn av bomull, som regel med dobbelt innslag for ekstra tykkelse, og en lav til middels knutetetthet (ofte oppgitt til rundt 1 900 til 2 600 knuter per 10 × 10 cm, omtrent 120 til 170 KPSI) gjør dem svært holdbare; ullens styrke tilskrives tradisjonelt kobberholdig fjellvann. Det klassiske mønsteret er en stor, kantete medaljong med fire hjørnestykker, iblant et gjennomgående allovermønster, i en rustrød farge som tradisjonelt tilskrives kobbermineraler i elven på stedet, sammen med mørk marineblått og krem. Bakshaish og Serapi, de sistnevnte nå over hundre år gamle, er de eldre formene. og landsbytepper fra Hamadan). Ifølge tradisjonen var det seldsjukkiske tyrkere som førte den dit, men selve knuten er langt eldre. Den persiske knuten får ofte æren for finere detaljer, men knutetypen sier noe om en tendens, ikke om en grense: Tabriz-tepper knyttet med tyrkisk knute når rundt 78 knuter per cm² (omtrent 500 per kvadrattomme).