Et persisk teppe laget i en by, ofte i et verksted – én av de tre familiene (by-, landsby- og nomadetepperTepper vevd av nomadestammer i Midtøsten, Sentral-Asia og Nord-Afrika, som flytter med flokkene sine gjennom vår, sommer og høst og slår seg ned om vinteren for å veve. På kompakte, flyttbare vevstoler lager de som regel små tepper (for eksempel 1,2 × 1,8 eller 1,5 × 2,1 m, omtrent 4 × 6 eller 5 × 7 fot), noen ganger gangtepper, av ull fra egne flokker – ofte både til bunnen og luven – tradisjonelt farget med lokale planter. De kraftige, for det meste geometriske mønstrene går i arv gjennom generasjoner uten skrevne forelegg og minner iblant om bytepper. I motsetning til by- og verkstedtepper har de ofte asymmetrier, fargevariasjoner og mønstre som ikke går pent opp i hjørnene.) som persiske tepper vanligvis deles inn i. Veverne følger som regel en tegnet plan fra en designer, under ledelse av erfarne vevere eller mestervevere, og et verksted kan kjøpe ullEn naturlig animalsk fiber som brukes til luven, og i noen tepper også til grunnveven, i tepper av høy kvalitet. Den er slitesterk, spenstig, flekkavvisende og brannhemmende, føles myk og fjærende under føttene, isolerer mot kulde, tar lett opp farge og holder på den i mange år. Den binder også støvpartikler, noe som bidrar til å redusere allergiske reaksjoner. Kvaliteten avhenger fremfor alt av hvor sauene beiter: høytliggende beiter og godt fôr gir tykkere og fetere ull, og ull fra Manchester, New Zealand og Ghazni er de best kjente eksemplene på høyt verdsatt ull. Klipping tidlig på våren og håndspinning (som gir tynnere og mykere tråd enn maskinspinning) gjør den enda bedre, mens tynn, tørr ull fra døde sauer havner i billigere tepper. i store partier og farge alt på én gang, så kravene er strengere enn i landsby- og nomadevevingen, som bygger på hukommelsen. Bytepper når gjerne de høyeste knutetetthetene og det bredeste utvalget av størrelser, farger og design, oftest blomstermønstre (Tabriz, Kashan, Isfahan, Kerman, Nain, Mashhad, SaroughPopulære og slitesterke persiske bytepper fra Sarouk, en by sentralt i Iran omtrent 50 km nord for Arak. De ble kjent fra 1800-tallet og ble eksportert til Europa og Amerika. På en grunnvev av bomull sitter en middels til tykk luv av ull, iblant med innslag av silke, som regel knyttet med den persiske knuten (enkelte eldre stykker har den tyrkiske) og med middels til høy tetthet på opptil rundt 50 knuter per cm² (omtrent 320 per kvadrattomme). Mønstrene er florale, med medaljong eller heldekkende (allover), med enkelte herati-, boteh- og billedmønstre, på bunner i beige, elfenben, krem, marineblått eller rødt – et rødt som drar mot oransje eller rust – vanligvis med en smal sekundærbord. «Amerikanske Sarough», vevd hovedsakelig på 1920- og 1930-tallet, tilpasset mønstre og farger til amerikansk smak, og mange ble omfarget til den rosarøde fargen som var populær der.). Opprinnelse i et verksted tyder som regel på høyere kvalitet, men ikke alle verkstedtepper er signert.
Et persisk teppe fra HerizKraftfulle landsbytepper fra Heriz-området i det nordvestlige Iran, nær Tabriz, og de mest kjente av alle persiske landsbytepper. En grov og slitesterk luv av ull på en bunn av bomull, som regel med dobbelt innslag for ekstra tykkelse, og en lav til middels knutetetthet (ofte oppgitt til rundt 1 900 til 2 600 knuter per 10 × 10 cm, omtrent 120 til 170 KPSI) gjør dem svært holdbare; ullens styrke tilskrives tradisjonelt kobberholdig fjellvann. Det klassiske mønsteret er en stor, kantete medaljong med fire hjørnestykker, iblant et gjennomgående allovermønster, i en rustrød farge som tradisjonelt tilskrives kobbermineraler i elven på stedet, sammen med mørk marineblått og krem. Bakshaish og Serapi, de sistnevnte nå over hundre år gamle, er de eldre formene.-distriktet nordvest i Iran, nærmere bestemt fra landsbyen Gorevan. Teppene har kraftfulle geometriske mønstre med store midtmedaljonger og hjørnefeltOrnamentet i hvert av feltets fire hjørner rundt en sentral medaljong, som oftest gjentar medaljongens motiver eller farge; i Tabriz-tepper lages hjørnene ofte ved å dele medaljongmønsteret i fire og bruke én del i hvert hjørne. Hjørnefeltene fullfører en komposisjon med medaljong og hjørner, og i et godt laget teppe er hjørnestykkene like og symmetrisk plassert. i dype røde og blå toner og elfenben. Sammenlignet med vanlige Heriz-tepper er Gorevan-teppene som regel grovere vevd, mer kantete i mønsteret og har et særpreget rustikt uttrykk som gjør dem populære i klassiske og tidløse interiører.
Perioden med mongolsk og ilkhanidisk styre over Persia, som enkelte teppehistorier tidfester fra 1300-tallet til langt inn på 1500-tallet. Den tilskrives æren for å ha smeltet sammen kinesisk og islamsk kunst i persisk teppedesign: billedlige komposisjoner med åpne flater og motiver som føniks, lotus, skybåndEt stilisert, båndlignende skymotiv av kinesisk opphav som krøller seg i myke, virvlende buer. Sammen med lotusen, dragen og føniksen er det blant motivene som tilskrives den mongolske (ilkhanidiske) perioden i persisk veving, da design fra Kina ble smeltet sammen med islamsk kunst. Få tepper fra den perioden er bevart. og drage føres tilbake til denne kontakten, og persisk teppevevning slik vi kjenner den i dag, kan ha begynt her. Lite er bevart, siden mye av periodens arbeider ble ødelagt, men sjeldne glimt av teppene viser at blomstermotiver og fugler begynner å dukke opp.
Et håndknyttetEn teppekonstruksjon der veveren knytter hver knute av luvgarn i ull eller silke for hånd rundt tilstøtende renningstråder i en vevstol, før en innslagstråd føres gjennom raden og slås ned. De avkuttede knuteendene danner luven, renning og innslag danner grunnveven, og renningsendene blir til frynser. Et teppe kan ta måneder eller til og med år å lage, og arbeidet etterlater små uregelmessigheter: mønstre som ikke er helt symmetriske, motstående kanter som er noen centimeter forskjellige i lengde, ujevne frynser. Ekte persiske, orientalske og tyrkiske tepper er håndknyttet, i motsetning til håndtuftede tepper (som av og til selges som «håndlaget») og maskinvevde tepper, der baksiden kjennes stiv og helt jevnt oppstilt. teppe vevd i Iran, landet som i Vesten ble kalt Persia fram til 1935, i en tradisjon som sies å strekke seg rundt 2500 år tilbake. Teppet er oppkalt etter byen, stedet, regionen eller stammen der det ble laget (Tabriz, Keshan, HerizKraftfulle landsbytepper fra Heriz-området i det nordvestlige Iran, nær Tabriz, og de mest kjente av alle persiske landsbytepper. En grov og slitesterk luv av ull på en bunn av bomull, som regel med dobbelt innslag for ekstra tykkelse, og en lav til middels knutetetthet (ofte oppgitt til rundt 1 900 til 2 600 knuter per 10 × 10 cm, omtrent 120 til 170 KPSI) gjør dem svært holdbare; ullens styrke tilskrives tradisjonelt kobberholdig fjellvann. Det klassiske mønsteret er en stor, kantete medaljong med fire hjørnestykker, iblant et gjennomgående allovermønster, i en rustrød farge som tradisjonelt tilskrives kobbermineraler i elven på stedet, sammen med mørk marineblått og krem. Bakshaish og Serapi, de sistnevnte nå over hundre år gamle, er de eldre formene., Baluch), og tilhører én av tre grupper: bytepper, vevd i verksteder etter en mønstertegning, landsbytepper og nomadetepperTepper vevd av nomadestammer i Midtøsten, Sentral-Asia og Nord-Afrika, som flytter med flokkene sine gjennom vår, sommer og høst og slår seg ned om vinteren for å veve. På kompakte, flyttbare vevstoler lager de som regel små tepper (for eksempel 1,2 × 1,8 eller 1,5 × 2,1 m, omtrent 4 × 6 eller 5 × 7 fot), noen ganger gangtepper, av ull fra egne flokker – ofte både til bunnen og luven – tradisjonelt farget med lokale planter. De kraftige, for det meste geometriske mønstrene går i arv gjennom generasjoner uten skrevne forelegg og minner iblant om bytepper. I motsetning til by- og verkstedtepper har de ofte asymmetrier, fargevariasjoner og mønstre som ikke går pent opp i hjørnene., de to siste i stor grad vevd etter hukommelsen. Luven er av ullEn naturlig animalsk fiber som brukes til luven, og i noen tepper også til grunnveven, i tepper av høy kvalitet. Den er slitesterk, spenstig, flekkavvisende og brannhemmende, føles myk og fjærende under føttene, isolerer mot kulde, tar lett opp farge og holder på den i mange år. Den binder også støvpartikler, noe som bidrar til å redusere allergiske reaksjoner. Kvaliteten avhenger fremfor alt av hvor sauene beiter: høytliggende beiter og godt fôr gir tykkere og fetere ull, og ull fra Manchester, New Zealand og Ghazni er de best kjente eksemplene på høyt verdsatt ull. Klipping tidlig på våren og håndspinning (som gir tynnere og mykere tråd enn maskinspinning) gjør den enda bedre, mens tynn, tørr ull fra døde sauer havner i billigere tepper., silke eller en blanding, på en bunn av bomull, ull eller silke. Lignende tepper vevd i Pakistan, India eller Kina er ikke persiske tepper.
Perioden da seldsjukkiske tyrkere styrte Persia på 1000- og 1100-tallet. Ifølge en utbredt fremstilling av teppehistorien tok de nye herskerne med seg vevere med stor ferdighet i den tyrkiske knuten (Ghiordes-knuten) og innførte den slik i persisk teppeveving, en innflytelse som fortsatt ses tydeligst i tepper fra Tabriz, Aserbajdsjan og Hamadan. Selve knuten er likevel langt eldre enn seldsjukkenes styre.
Et antikt persisk teppe fra HerizKraftfulle landsbytepper fra Heriz-området i det nordvestlige Iran, nær Tabriz, og de mest kjente av alle persiske landsbytepper. En grov og slitesterk luv av ull på en bunn av bomull, som regel med dobbelt innslag for ekstra tykkelse, og en lav til middels knutetetthet (ofte oppgitt til rundt 1 900 til 2 600 knuter per 10 × 10 cm, omtrent 120 til 170 KPSI) gjør dem svært holdbare; ullens styrke tilskrives tradisjonelt kobberholdig fjellvann. Det klassiske mønsteret er en stor, kantete medaljong med fire hjørnestykker, iblant et gjennomgående allovermønster, i en rustrød farge som tradisjonelt tilskrives kobbermineraler i elven på stedet, sammen med mørk marineblått og krem. Bakshaish og Serapi, de sistnevnte nå over hundre år gamle, er de eldre formene.-området i det nordvestlige Iran og mellomtrinnet i Heriz-designens utvikling: mer strukturert enn de nomadepregede, mer åpne BakshaishTepper fra den eldre og mer stammepregede fasen av vevingen i Heriz-området, laget på 1870-tallet og tidligere med åpne, løst ordnede komposisjoner. Spesialister plasserer dem før de mer strukturerte, men fortsatt åpne Serapi-teppene fra slutten av 1800-tallet til de første årene av 1900-tallet, og før de tettere Heriz-mønstrene som ble vevd etter 1910-tallet; hvor nært et mønster ligger denne fasen, hjelper dem å anslå alderen på et teppe fra Heriz-området. Navnet kommer fra Bakhshayesh, en by i Heriz-distriktet i nordvestlige Iran.-teppene fra 1870-årene og tidligere, men mindre fylt enn Heriz-teppene som ble vevd fra 1910-årene og fremover. Serapi-teppene ble vevd fra slutten av 1800-tallet til de aller første årene av 1900-tallet og har en åpen, luftig komposisjon med kraftig geometrisk tegning i en jordnær palett. Alle er i dag over hundre år gamle og ganske sjeldne, og samlere setter dem høyt for deres dekorative kvaliteter og holdbarhet.
Et verksted i Tabriz grunnlagt på 1990-tallet, ungt etter målestokken i persisk teppeproduksjon, og kjent for moderne mønstre med nyskapende, uvanlige fargekombinasjoner og en palett av lyse farger som krem sammen med rødt og gult. Teppene bærer verkstedets signatur og veves ikke bare på den vanlige bunnen av bomull, men også på en bunn av silke, som gir svært høy knutetetthetAntall knuter per kvadrattomme i et håndknyttet teppe (KPSI, fra engelsk «knots per square inch»; 1 KPSI tilsvarer om lag 15,5 knuter per 10 × 10 cm), telt på baksiden med linjal som knuter per tomme i høyden ganger knuter per tomme i bredden, og som et snitt av to eller tre områder. Flere knuter gir skarpere detaljer og, alt annet likt, noe bedre holdbarhet og høyere pris, men tettheten alene avgjør ikke kvaliteten: Heriz og Bijar er slitesterke med lav til middels tetthet, mens kurvede blomstermønstre flyter ut uten nok knuter. Omtrentlige tall: under rundt 80 for grove nomadevever som Gabbeh og Qashqai, 120 til 225 for mange landsbytepper, 300 til 700 for fine bytepper som Nain og Isfahan, og 600 til 1 000 eller mer for Qum i ren silke.. I dag driver grunnleggerens tre sønner verkstedet.
En type persisk teppe som først ble laget på slutten av 1800-tallet for det europeiske markedet av firmaet Ziegler & Co., med forstørrede og bearbeidede tradisjonelle persiske mønstre i mykere, dempede farger tilpasset vestlig smak. Et Ziegler Mahal-mønster kjennetegner en bestemt produksjonsperiode, men gamle Ziegler-mønstre gjengis fortsatt i dag, så mønsteret alene kan ikke datere et teppe. Navnet er også ett av flere handelsnavn, ved siden av OushakTeppe i den klassiske stilen fra Ushak (Uşak), en tyrkisk teppeby med lang tradisjon for klassiske mønstre. Tepper som selges under dette navnet i dag, er som regel håndknyttet i Pakistan, i verksteder som ifølge bransjen ble startet på 1970-tallet av eiere som forlot Iran etter en embargo. De gjengir tyrkiske og gamle persiske mønstre, for det meste myke blomstermønstre over hele feltet eller medaljongkomposisjoner med lite geometrisk tegning, i ull fra Ghazni og New Zealand på en bunn av bomull. Plantefarger, en antikkvask, flere nyanser av samme farge og en kort, lav luv gir et dempet, aldret uttrykk, mens designerne velger fargepaletter som følger fargetrendene. Avhengig av mønster og knutetetthet selges den samme familien også som Peshawar, Chobi, Ziegler eller Ferahan., Peshawar, ChobiHåndknyttede tepper fra Pakistan, laget i byen Peshawar nord i landet og også kalt Chobi. De kopierer gamle persiske og tyrkiske mønstre, for det meste heldekkende blomstermønstre eller gjentatte motiver (medaljonger er sjeldne, fordi heldekkende mønstre passer i flere rom), med håndspunnet ull og plantefarger. Teppene veves i mørkere toner, blir deretter steinvasket og lagt ut i sterkt sollys, og luven klippes kort slik at mønsteret kommer fram, noe som gir et nytt teppe et antikt preg. Fargene er myke og avdempede, ofte med beige som grunntone, med bevisste variasjoner mellom lyst og mørkt som etterligner eldre tepper; teppene føles tynne, men tåler slitasje godt. Samme uttrykk selges også som Oushak, Ziegler eller Ferahan. og Farahan, som brukes om verkstedtepper laget i Pakistan siden omkring 1970-tallet i tradisjonelle persiske og tyrkiske mønstre, med luvOverflaten på et gulvteppe eller teppegulv, laget av opprettstående fibrer i oppskårne dotter eller løkker. I et håndknyttet teppe dannes den av de avskårne endene på tusenvis av knuter i ull eller silke som knyttes på renningen rad for rad. Under vevingen trimmes de lett, og den endelige høyden får luven ved klipping når teppet ferdigstilles. Luvtykkelsen måles fra teppets bakside til toppen av luven. Den går vanligvis fra lav, omtrent 3 til 6 mm (1/8 til 1/4 tomme), til høy, omtrent 13 til 16 mm (1/2 til 5/8 tomme). Fine, tette mønstre klippes kort for at mønsteret skal holde seg skarpt. Høyere luv tåler mye ferdsel og tunge møbler, mens lavere luv passer der det er liten klaring under dører og i fuktige rom. av ullEn naturlig animalsk fiber som brukes til luven, og i noen tepper også til grunnveven, i tepper av høy kvalitet. Den er slitesterk, spenstig, flekkavvisende og brannhemmende, føles myk og fjærende under føttene, isolerer mot kulde, tar lett opp farge og holder på den i mange år. Den binder også støvpartikler, noe som bidrar til å redusere allergiske reaksjoner. Kvaliteten avhenger fremfor alt av hvor sauene beiter: høytliggende beiter og godt fôr gir tykkere og fetere ull, og ull fra Manchester, New Zealand og Ghazni er de best kjente eksemplene på høyt verdsatt ull. Klipping tidlig på våren og håndspinning (som gir tynnere og mykere tråd enn maskinspinning) gjør den enda bedre, mens tynn, tørr ull fra døde sauer havner i billigere tepper. på et underlagMateriale som legges mellom teppet og undergulvet for å dempe, isolere og forlenge teppets levetid. Kalles også polstring eller teppeunderlag. av bomull; hvilket navn som brukes, avhenger av mønster og knutetetthetAntall knuter per kvadrattomme i et håndknyttet teppe (KPSI, fra engelsk «knots per square inch»; 1 KPSI tilsvarer om lag 15,5 knuter per 10 × 10 cm), telt på baksiden med linjal som knuter per tomme i høyden ganger knuter per tomme i bredden, og som et snitt av to eller tre områder. Flere knuter gir skarpere detaljer og, alt annet likt, noe bedre holdbarhet og høyere pris, men tettheten alene avgjør ikke kvaliteten: Heriz og Bijar er slitesterke med lav til middels tetthet, mens kurvede blomstermønstre flyter ut uten nok knuter. Omtrentlige tall: under rundt 80 for grove nomadevever som Gabbeh og Qashqai, 120 til 225 for mange landsbytepper, 300 til 700 for fine bytepper som Nain og Isfahan, og 600 til 1 000 eller mer for Qum i ren silke..