Ullgarn spunnet av renset, kardet ullEn naturlig animalsk fiber som brukes til luven, og i noen tepper også til grunnveven, i tepper av høy kvalitet. Den er slitesterk, spenstig, flekkavvisende og brannhemmende, føles myk og fjærende under føttene, isolerer mot kulde, tar lett opp farge og holder på den i mange år. Den binder også støvpartikler, noe som bidrar til å redusere allergiske reaksjoner. Kvaliteten avhenger fremfor alt av hvor sauene beiter: høytliggende beiter og godt fôr gir tykkere og fetere ull, og ull fra Manchester, New Zealand og Ghazni er de best kjente eksemplene på høyt verdsatt ull. Klipping tidlig på våren og håndspinning (som gir tynnere og mykere tråd enn maskinspinning) gjør den enda bedre, mens tynn, tørr ull fra døde sauer havner i billigere tepper. for hånd eller på en manuell rokk i stedet for med maskin, hvoretter de spunnede trådene tvinnes sammen til tykkere og sterkere garn før farging. Det gir finere og mykere tråder enn maskinspinning, slik at ullen kjennes mykere og får mer glans, og håndspinning sies å bevare ullens naturlige lanolinDen naturlige voksen som dekker ullfibrene og er saueullens egen beskyttelse, som gjør den vannavstøtende. Ull fra sauer som holdes i høyereliggende strøk, er tykkere og fetere («fettrik»), og et varmt, lett fettet grep er et raskt tegn på ekte ull. I et teppe frastøter lanolinet som er igjen, væske, slik at søl perler seg på overflaten noen øyeblikk i stedet for å trekke inn – en av grunnene til at ull motstår søl og smuss. Håndspinning bevarer det, mens gjentatt hard kjemisk rens fjerner det, og derfor anbefales skånsom vask.. Det er vanlig i Kazak- og Peshawar-tepper vevd i Pakistan og i afghanske Khal MohammadiTepper av afghansk opprinnelse og design som, uvanlig nok, er oppkalt etter en person og ikke et sted: ifølge bransjelegenden en mesterteppeknytter og farger som ble værende i Nord-Afghanistan under den sovjetiske invasjonen og begynte å lage dem der. De er kjent for dype, naturfargede røde og blå toner med aksenter i oransje, svart og rust, og for geometriske komposisjoner med fine blomsterdetaljer inspirert av Bokhara-mønstre og turkmenske mønstre; med naturfarger er en liten variasjon i fargetonen normalt. Luven er av 100 prosent ull fra fjellsau, hvis fettrike ull har en myk glans, på en bunn av bomull, og har middels høyde. Noen klassifiseres som laget i Pakistan. En finere og tettere kvalitet, ofte merket Belgique, tegner det samme mønsteret skarpere.-tepper, som alle også er farget med naturlige fargestoffer.
En test som eksperter bruker for å avgjøre fargestoffets type og teppets alder. Luven skilles eller brettes, og fargen følges fra spissen og ned til roten, der den møter grunnveven. Blir fargen mørkere mot roten, er det som regel et syntetisk fargestoff som har bleknet i lyset øverst, og teppet er da fra slutten av 1800-tallet eller senere. Naturlige fargestoffer var nesten enerådende før 1860-årene, og de falmer mykt og jevnt. Farge som er behandlet for å se gammel ut, virker derimot gjerne bleket og har et skarpt skille midt på fiberen.
Generert illustrasjon: seksjonsfarget garn, ett eksempel på garnfarging.
Ulike teknikker for å farge teppegarn: karfarging (nedsenking i fargebadÉn enkelt sats med fargestoff, sammen med garnet som er farget i den, og som alt får samme nyanse. Naturfarger lages i små, håndverksmessige satser, og når én er brukt opp, kan den nye ikke matches nøyaktig, så garn fra ulike partier avviker litt i tone. I et ferdig teppe viser forskjellen seg som fargeskiftningene kjent som abrash, som tolkes som et tegn på håndfarging, mens en helt flat og ensartet farge tyder på syntetiske fargestoffer og maskinproduksjon.), kontinuerlig farging (påføring etter tuftingen), space dyeing (flere farger på ett og samme garn) og spinnfarging (fargen tilsettes den flytende polymeren før ekstruderingen). Hver metode har sine fordeler når det gjelder fargeekthet, mønstermuligheter og miljøpåvirkning. I håndknyttede tepper farges ullen som ferdigspunnet garn før knytingen, enten med naturlige fargestoffer fra planter, røtter og blomster, som gjerne mykner med årene, eller med syntetiske fargestoffer; forskjeller mellom fargepartier er en av de viktigste kildene til abrashSubtile fargeskiftninger i et håndlaget teppe, ofte synlige som vannrette bånd tvers over feltet. De oppstår fordi fargebad etter hverandre aldri blir helt like, fordi ulik mengde fett og olje i ulla gjør at fargene endrer seg ujevnt med årene, og – i kremfargede partier knyttet av ufarget ull – fordi fiberen skifter tone når den eldes. Abrash blir ofte tydeligere med alderen, og i et eldre teppe regnes det derfor som et tegn på naturfarger og håndarbeid snarere enn som en feil, mens et nyere teppe fortsatt kontrolleres for jevn farge. Maskinlagde og enkelte nye håndknyttede tepper etterligner det med vilje..
Fargestoffer utvunnet av planter, frø, blomster og røtter og i noen tradisjoner av animalske kilder, brukt til å farge ullEn naturlig animalsk fiber som brukes til luven, og i noen tepper også til grunnveven, i tepper av høy kvalitet. Den er slitesterk, spenstig, flekkavvisende og brannhemmende, føles myk og fjærende under føttene, isolerer mot kulde, tar lett opp farge og holder på den i mange år. Den binder også støvpartikler, noe som bidrar til å redusere allergiske reaksjoner. Kvaliteten avhenger fremfor alt av hvor sauene beiter: høytliggende beiter og godt fôr gir tykkere og fetere ull, og ull fra Manchester, New Zealand og Ghazni er de best kjente eksemplene på høyt verdsatt ull. Klipping tidlig på våren og håndspinning (som gir tynnere og mykere tråd enn maskinspinning) gjør den enda bedre, mens tynn, tørr ull fra døde sauer havner i billigere tepper. og silke i tepper. Vevere, særlig nomadevevere, lager dem ofte av lokale planter og andre naturressurser i området, noe som bidrar til å gi hver region sine karakteristiske toner. KrapprotRoten av krapplanten (Rubia tinctorum), et naturlig rødt fargestoff og kilden til terrakottatonene i persiske og orientalske tepper. Sammen med indigo og valnøttskall er den blant plantefargene som brukes til å farge ullen, og den binder seg til ullens naturlige lanolin. Små nyanseforskjeller innenfor ett fargefelt, kjent som abrash, er normalt i tepper som er farget på denne måten. (terrakottarøde), indigo (blå), valnøttskallDet grønne ytterskallet på valnøtten, et tradisjonelt plantefargestoff for brun ull. Teppefargere koker det for å få nyanser fra dyp brun til umbra. Det hører til den samme plantepaletten som krapprot (terrakottarødt), indigo (blått) og granatepleskall (gult). Det er plantefarger av denne typen som skiller tradisjonelt fargede tepper fra tepper farget med syntetiske fargestoffer. (brune) og granateplehud (gule) er typiske fargestoffer. Fordi fargen lages i små, håndverksmessige partier, varierer nyansene litt fra parti til parti, og det gir abrashSubtile fargeskiftninger i et håndlaget teppe, ofte synlige som vannrette bånd tvers over feltet. De oppstår fordi fargebad etter hverandre aldri blir helt like, fordi ulik mengde fett og olje i ulla gjør at fargene endrer seg ujevnt med årene, og – i kremfargede partier knyttet av ufarget ull – fordi fiberen skifter tone når den eldes. Abrash blir ofte tydeligere med alderen, og i et eldre teppe regnes det derfor som et tegn på naturfarger og håndarbeid snarere enn som en feil, mens et nyere teppe fortsatt kontrolleres for jevn farge. Maskinlagde og enkelte nye håndknyttede tepper etterligner det med vilje.. Naturlige fargestoffer verdsettes for en rik, harmonisk og myk farge som blekner forsiktig og jevnt med årene og smitter lite av på en fuktig klut, selv om et teppe kan kombinere hovedsakelig naturlige fargestoffer med noen få syntetiske.
At fargene i et teppe blir lysere etter lang tid i direkte sollys. Det synes best når en del av teppet har ligget i en solflekk ved et vindu mens resten lå i skygge, slik at det området blir synlig blekere. Naturlige fargestoffer mykes uansett opp med alderen, men flekkvis falming regnes som en tilstandsfeil og er ikke det samme som abrashSubtile fargeskiftninger i et håndlaget teppe, ofte synlige som vannrette bånd tvers over feltet. De oppstår fordi fargebad etter hverandre aldri blir helt like, fordi ulik mengde fett og olje i ulla gjør at fargene endrer seg ujevnt med årene, og – i kremfargede partier knyttet av ufarget ull – fordi fiberen skifter tone når den eldes. Abrash blir ofte tydeligere med alderen, og i et eldre teppe regnes det derfor som et tegn på naturfarger og håndarbeid snarere enn som en feil, mens et nyere teppe fortsatt kontrolleres for jevn farge. Maskinlagde og enkelte nye håndknyttede tepper etterligner det med vilje., den milde fargevariasjonen som kommer av fargebadene og ullen. Gardiner eller persienner i timene med mest sol, UV-filtrerende film, et stykke stoff lagt over et utsatt parti og å snu teppet av og til begrenser den; et teppe som legges ut i solen for å tørke, bør ikke ligge lenge med forsiden opp i sterk sol.
Fargestoffer som fremstilles kjemisk i stedet for å utvinnes av planter eller dyr. De dominerer i maskinlagde og håndtuftede tepper, der de gir en flat, jevn farge, og brukes iblant til noen få nyanser i håndknyttede tepper som ellers er farget med naturlige fargestoffer. Under en fuktig klut smitter de lettere av enn naturlige fargestoffer, og de falmer eller eldes mindre vakkert. Eksperter tolker en luvOverflaten på et gulvteppe eller teppegulv, laget av opprettstående fibrer i oppskårne dotter eller løkker. I et håndknyttet teppe dannes den av de avskårne endene på tusenvis av knuter i ull eller silke som knyttes på renningen rad for rad. Under vevingen trimmes de lett, og den endelige høyden får luven ved klipping når teppet ferdigstilles. Luvtykkelsen måles fra teppets bakside til toppen av luven. Den går vanligvis fra lav, omtrent 3 til 6 mm (1/8 til 1/4 tomme), til høy, omtrent 13 til 16 mm (1/2 til 5/8 tomme). Fine, tette mønstre klippes kort for at mønsteret skal holde seg skarpt. Høyere luv tåler mye ferdsel og tunge møbler, mens lavere luv passer der det er liten klaring under dører og i fuktige rom. som er lysere i tuppene enn ved roten, som syntetisk fargestoff bleket av lys, og det peker mot et teppe laget på slutten av 1800-tallet eller senere. Veverne velger mellom de to ut fra hvilke farger de ønsker.
NomadetepperTepper vevd av nomadestammer i Midtøsten, Sentral-Asia og Nord-Afrika, som flytter med flokkene sine gjennom vår, sommer og høst og slår seg ned om vinteren for å veve. På kompakte, flyttbare vevstoler lager de som regel små tepper (for eksempel 1,2 × 1,8 eller 1,5 × 2,1 m, omtrent 4 × 6 eller 5 × 7 fot), noen ganger gangtepper, av ull fra egne flokker – ofte både til bunnen og luven – tradisjonelt farget med lokale planter. De kraftige, for det meste geometriske mønstrene går i arv gjennom generasjoner uten skrevne forelegg og minner iblant om bytepper. I motsetning til by- og verkstedtepper har de ofte asymmetrier, fargevariasjoner og mønstre som ikke går pent opp i hjørnene. fra Zagrosfjellene i det vestlige og sørvestlige Iran, vevd av nomadiske, halvnomadiske og fastboende landsbyvevere som bakhtiariFargerike tepper fra bakhtiari-folket, en stamme i Zagrosfjellene som var nomadisk til store deler av den slo seg ned sørvest for Isfahan på 1800-tallet, og hvis veving i dag er spredt over mer enn 200 landsbyer; mindre stykker er gjerne stammearbeid, mens større stykker kommer fra landsbyene i regionen. Grunnveven er vanligvis bomull under en luv av ull fra stammens egne sauer, selv om noen små stammestykker er helt i ull, og hver rad bankes så hardt ned at luven blir tett og slitesterk. De karakteristiske komposisjonene er hagefeltmønsteret (Khesti, også skrevet Kheshti), et rutenett av innrammede kvadrater som hvert viser en hagescene ment som et blikk inn i paradiset, og medaljong- og hjørnemønsteret med en halvgeometrisk midtmedaljong. Dyp rød og mørk marineblå er de vanlige bunnfargene i feltet., qashqaiNomadetepper knyttet av qashqaiene, en nomadestamme i det sørvestlige Iran som samler tyrkiske, arabiske, kurdiske og lurske grupper og har levd i regionen siden minst 1500-tallet. Mønstrene kommer fra hukommelsen og ikke fra skrevne tegninger, og de kombinerer geometriske komposisjoner og medaljongkomposisjoner, av og til i en enklere og sparsomt detaljert form, med dyr, planter og husholdningsgjenstander, i juveltoner av rødt, safrangull og indigo, ofte på dyprød eller mørk marineblå bunn. Den tykke, fastvevde ullen fra stammens egne flokker er slitesterk og likevel myk, og den danner en tett luv av middels høyde på en grunnvev av bomull eller ull, noe som passer godt i rom med mye trafikk. Kompakte vevstoler holder størrelsene små, vanligvis 1,2 × 1,8 m (4 × 6 fot) eller 1,5 × 2,1 m (5 × 7 fot), i tillegg til gangtepper. og lurer. Veverne bruker som regel ullEn naturlig animalsk fiber som brukes til luven, og i noen tepper også til grunnveven, i tepper av høy kvalitet. Den er slitesterk, spenstig, flekkavvisende og brannhemmende, føles myk og fjærende under føttene, isolerer mot kulde, tar lett opp farge og holder på den i mange år. Den binder også støvpartikler, noe som bidrar til å redusere allergiske reaksjoner. Kvaliteten avhenger fremfor alt av hvor sauene beiter: høytliggende beiter og godt fôr gir tykkere og fetere ull, og ull fra Manchester, New Zealand og Ghazni er de best kjente eksemplene på høyt verdsatt ull. Klipping tidlig på våren og håndspinning (som gir tynnere og mykere tråd enn maskinspinning) gjør den enda bedre, mens tynn, tørr ull fra døde sauer havner i billigere tepper. fra egne flokker, noe som gir en kraftig, ofte tett luvOverflaten på et gulvteppe eller teppegulv, laget av opprettstående fibrer i oppskårne dotter eller løkker. I et håndknyttet teppe dannes den av de avskårne endene på tusenvis av knuter i ull eller silke som knyttes på renningen rad for rad. Under vevingen trimmes de lett, og den endelige høyden får luven ved klipping når teppet ferdigstilles. Luvtykkelsen måles fra teppets bakside til toppen av luven. Den går vanligvis fra lav, omtrent 3 til 6 mm (1/8 til 1/4 tomme), til høy, omtrent 13 til 16 mm (1/2 til 5/8 tomme). Fine, tette mønstre klippes kort for at mønsteret skal holde seg skarpt. Høyere luv tåler mye ferdsel og tunge møbler, mens lavere luv passer der det er liten klaring under dører og i fuktige rom. på en grunnvev av bomull eller ull, farget med naturlige fargestoffer i kraftige, dype toner. Mønstrene, fra geometriske medaljonger til bakhtiarienes hagefeltkomposisjon, veves etter hukommelsen og går i arv fra generasjon til generasjon. Bakhtiari-vevingen spredte seg til mer enn 200 landsbyer etter at den tidligere nomadiske stammen ble fastboende, mens qashqai-nomadene arbeider på små, flyttbare vevstoler, så teppene deres kommer sjelden i store størrelser.
Stammetepper vevd av yoruk-folket (yürük), et nomadefolk i Anatolia og på Balkan. De særpregede teppene har markante geometriske mønstre, sterke farger og stammesymboler med kulturell betydning. De kjennetegnes av grov knyting, robust konstruksjon og bruk av naturlige fargestoffer, og har ofte beskyttende motiver og symboler for fruktbarhet, familie og stammetilhørighet.