Ullgarn spunnet av renset, kardet ullEn naturlig animalsk fiber som brukes til luven, og i noen tepper også til grunnveven, i tepper av høy kvalitet. Den er slitesterk, spenstig, flekkavvisende og brannhemmende, føles myk og fjærende under føttene, isolerer mot kulde, tar lett opp farge og holder på den i mange år. Den binder også støvpartikler, noe som bidrar til å redusere allergiske reaksjoner. Kvaliteten avhenger fremfor alt av hvor sauene beiter: høytliggende beiter og godt fôr gir tykkere og fetere ull, og ull fra Manchester, New Zealand og Ghazni er de best kjente eksemplene på høyt verdsatt ull. Klipping tidlig på våren og håndspinning (som gir tynnere og mykere tråd enn maskinspinning) gjør den enda bedre, mens tynn, tørr ull fra døde sauer havner i billigere tepper. for hånd eller på en manuell rokk i stedet for med maskin, hvoretter de spunnede trådene tvinnes sammen til tykkere og sterkere garn før farging. Det gir finere og mykere tråder enn maskinspinning, slik at ullen kjennes mykere og får mer glans, og håndspinning sies å bevare ullens naturlige lanolinDen naturlige voksen som dekker ullfibrene og er saueullens egen beskyttelse, som gjør den vannavstøtende. Ull fra sauer som holdes i høyereliggende strøk, er tykkere og fetere («fettrik»), og et varmt, lett fettet grep er et raskt tegn på ekte ull. I et teppe frastøter lanolinet som er igjen, væske, slik at søl perler seg på overflaten noen øyeblikk i stedet for å trekke inn – en av grunnene til at ull motstår søl og smuss. Håndspinning bevarer det, mens gjentatt hard kjemisk rens fjerner det, og derfor anbefales skånsom vask.. Det er vanlig i Kazak- og Peshawar-tepper vevd i Pakistan og i afghanske Khal MohammadiTepper av afghansk opprinnelse og design som, uvanlig nok, er oppkalt etter en person og ikke et sted: ifølge bransjelegenden en mesterteppeknytter og farger som ble værende i Nord-Afghanistan under den sovjetiske invasjonen og begynte å lage dem der. De er kjent for dype, naturfargede røde og blå toner med aksenter i oransje, svart og rust, og for geometriske komposisjoner med fine blomsterdetaljer inspirert av Bokhara-mønstre og turkmenske mønstre; med naturfarger er en liten variasjon i fargetonen normalt. Luven er av 100 prosent ull fra fjellsau, hvis fettrike ull har en myk glans, på en bunn av bomull, og har middels høyde. Noen klassifiseres som laget i Pakistan. En finere og tettere kvalitet, ofte merket Belgique, tegner det samme mønsteret skarpere.-tepper, som alle også er farget med naturlige fargestoffer.
En fin og myk ullkvalitet fra halsen og det indre laget av ullen hos unge sauer, ofte fra første klipp. Den er fet av naturlig lanolinDen naturlige voksen som dekker ullfibrene og er saueullens egen beskyttelse, som gjør den vannavstøtende. Ull fra sauer som holdes i høyereliggende strøk, er tykkere og fetere («fettrik»), og et varmt, lett fettet grep er et raskt tegn på ekte ull. I et teppe frastøter lanolinet som er igjen, væske, slik at søl perler seg på overflaten noen øyeblikk i stedet for å trekke inn – en av grunnene til at ull motstår søl og smuss. Håndspinning bevarer det, mens gjentatt hard kjemisk rens fjerner det, og derfor anbefales skånsom vask., føles myk og spenstig og gir fargene ekstra glans. Den brukes i luven på mange fine bytepper fra Isfahan, Kerman, QomPersiske tepper fra byen Qom (Ghom), et forholdsvis ungt vevesenter. Teppene herfra er kjent for den høyeste knutetettheten av alle persiske typer. Omtrent ni av ti er av ren silke på grunnvev av silke, med rundt 93 til 155 knuter per cm² (600 til 1 000 knuter per kvadrattomme, KPSI). Resten har luv av korkull eller av silke og ull, med rundt 47 til 108 knuter per cm² (300 til 700 KPSI). Mønstrene er blomstermedaljonger, jaktscener og billedmotiver, mest i myke pastelltoner, elfenben, gull og grønt (et pistasjgrønt felt er ettertraktet) på lys eller mørk bunn. Nyere tepper har som regel verkstedets signatur, mens eldre ofte mangler den. Vannet der sies å gjøre silken mykere og klarere, og silketepper fra hele Iran sendes derfor dit for å vaskes., Tabriz og Mashhad, og eldre antikke SaroughPopulære og slitesterke persiske bytepper fra Sarouk, en by sentralt i Iran omtrent 50 km nord for Arak. De ble kjent fra 1800-tallet og ble eksportert til Europa og Amerika. På en grunnvev av bomull sitter en middels til tykk luv av ull, iblant med innslag av silke, som regel knyttet med den persiske knuten (enkelte eldre stykker har den tyrkiske) og med middels til høy tetthet på opptil rundt 50 knuter per cm² (omtrent 320 per kvadrattomme). Mønstrene er florale, med medaljong eller heldekkende (allover), med enkelte herati-, boteh- og billedmønstre, på bunner i beige, elfenben, krem, marineblått eller rødt – et rødt som drar mot oransje eller rust – vanligvis med en smal sekundærbord. «Amerikanske Sarough», vevd hovedsakelig på 1920- og 1930-tallet, tilpasset mønstre og farger til amerikansk smak, og mange ble omfarget til den rosarøde fargen som var populær der.-tepper med kortklipt luvOverflaten på et gulvteppe eller teppegulv, laget av opprettstående fibrer i oppskårne dotter eller løkker. I et håndknyttet teppe dannes den av de avskårne endene på tusenvis av knuter i ull eller silke som knyttes på renningen rad for rad. Under vevingen trimmes de lett, og den endelige høyden får luven ved klipping når teppet ferdigstilles. Luvtykkelsen måles fra teppets bakside til toppen av luven. Den går vanligvis fra lav, omtrent 3 til 6 mm (1/8 til 1/4 tomme), til høy, omtrent 13 til 16 mm (1/2 til 5/8 tomme). Fine, tette mønstre klippes kort for at mønsteret skal holde seg skarpt. Høyere luv tåler mye ferdsel og tunge møbler, mens lavere luv passer der det er liten klaring under dører og i fuktige rom. har den også. Skrives også kurkull.
Roten av krapplanten (Rubia tinctorum), et naturlig rødt fargestoff og kilden til terrakottatonene i persiske og orientalske tepper. Sammen med indigo og valnøttskallDet grønne ytterskallet på valnøtten, et tradisjonelt plantefargestoff for brun ull. Teppefargere koker det for å få nyanser fra dyp brun til umbra. Det hører til den samme plantepaletten som krapprot (terrakottarødt), indigo (blått) og granatepleskall (gult). Det er plantefarger av denne typen som skiller tradisjonelt fargede tepper fra tepper farget med syntetiske fargestoffer. er den blant plantefargene som brukes til å farge ullen, og den binder seg til ullens naturlige lanolinDen naturlige voksen som dekker ullfibrene og er saueullens egen beskyttelse, som gjør den vannavstøtende. Ull fra sauer som holdes i høyereliggende strøk, er tykkere og fetere («fettrik»), og et varmt, lett fettet grep er et raskt tegn på ekte ull. I et teppe frastøter lanolinet som er igjen, væske, slik at søl perler seg på overflaten noen øyeblikk i stedet for å trekke inn – en av grunnene til at ull motstår søl og smuss. Håndspinning bevarer det, mens gjentatt hard kjemisk rens fjerner det, og derfor anbefales skånsom vask.. Små nyanseforskjeller innenfor ett fargefelt, kjent som abrashSubtile fargeskiftninger i et håndlaget teppe, ofte synlige som vannrette bånd tvers over feltet. De oppstår fordi fargebad etter hverandre aldri blir helt like, fordi ulik mengde fett og olje i ulla gjør at fargene endrer seg ujevnt med årene, og – i kremfargede partier knyttet av ufarget ull – fordi fiberen skifter tone når den eldes. Abrash blir ofte tydeligere med alderen, og i et eldre teppe regnes det derfor som et tegn på naturfarger og håndarbeid snarere enn som en feil, mens et nyere teppe fortsatt kontrolleres for jevn farge. Maskinlagde og enkelte nye håndknyttede tepper etterligner det med vilje., er normalt i tepper som er farget på denne måten.
Den naturlige voksen som dekker ullfibrene og er saueullens egen beskyttelse, som gjør den vannavstøtende. UllEn naturlig animalsk fiber som brukes til luven, og i noen tepper også til grunnveven, i tepper av høy kvalitet. Den er slitesterk, spenstig, flekkavvisende og brannhemmende, føles myk og fjærende under føttene, isolerer mot kulde, tar lett opp farge og holder på den i mange år. Den binder også støvpartikler, noe som bidrar til å redusere allergiske reaksjoner. Kvaliteten avhenger fremfor alt av hvor sauene beiter: høytliggende beiter og godt fôr gir tykkere og fetere ull, og ull fra Manchester, New Zealand og Ghazni er de best kjente eksemplene på høyt verdsatt ull. Klipping tidlig på våren og håndspinning (som gir tynnere og mykere tråd enn maskinspinning) gjør den enda bedre, mens tynn, tørr ull fra døde sauer havner i billigere tepper. fra sauer som holdes i høyereliggende strøk, er tykkere og fetere («fettrik»), og et varmt, lett fettet grep er et raskt tegn på ekte ull. I et teppe frastøter lanolinet som er igjen, væske, slik at søl perler seg på overflaten noen øyeblikk i stedet for å trekke inn – en av grunnene til at ull motstår søl og smuss. Håndspinning bevarer det, mens gjentatt hard kjemisk rens fjerner det, og derfor anbefales skånsom vask.
Et tidligere verksted i Mashhad (Mashad) hvis tepper, som ikke lenger veves, er vanskelige å finne og regnes som samlerobjekter. Typiske eksemplarer har kremhvit bunn med fine blomstermønstre på svært tynne grener, en heldekkende komposisjon med bare en vagt markert sentral medaljongEt stort motiv midt i teppets bunnfelt som resten av mønsteret er bygget opp rundt; den store midtmedaljongen sies å ha blitt innført i safavidetiden (1500- og 1600-tallet). Blomstermedaljonger, typiske for byttepper som Tabriz, Kashan og Sarough, leses ofte som en lotusblomst, og motivet har også blitt tolket som et speilbilde av kuppelen inne i en moské; geometriske medaljonger, ofte sekskantede eller rombeformede, kjennetegner landsby- og nomadetepper som Heriz og Zanjan. En medaljong kan stå alene, ha fire hjørnestykker, flankeres av mindre medaljonger over og under, eller gjentas nedover et gangteppe. Tepper uten midtmotiv kalles allover. I et godt laget teppe sitter medaljongen i midten, og hjørnene speiler hverandre så nøyaktig som håndarbeid tillater. og myke, dempede farger som fersken, blått og krem. Ullen beskrives som myk, lanolinrik ullEn naturlig animalsk fiber som brukes til luven, og i noen tepper også til grunnveven, i tepper av høy kvalitet. Den er slitesterk, spenstig, flekkavvisende og brannhemmende, føles myk og fjærende under føttene, isolerer mot kulde, tar lett opp farge og holder på den i mange år. Den binder også støvpartikler, noe som bidrar til å redusere allergiske reaksjoner. Kvaliteten avhenger fremfor alt av hvor sauene beiter: høytliggende beiter og godt fôr gir tykkere og fetere ull, og ull fra Manchester, New Zealand og Ghazni er de best kjente eksemplene på høyt verdsatt ull. Klipping tidlig på våren og håndspinning (som gir tynnere og mykere tråd enn maskinspinning) gjør den enda bedre, mens tynn, tørr ull fra døde sauer havner i billigere tepper. fra unge sauer, noe som får fargene til å virke mer skinnende. Vevingen skal ha opphørt innen midten av 1980-tallet, fordi neste generasjon ikke ville føre den videre.