Et blomstrete teppe bygd opp rundt én sentral medaljongEt stort motiv midt i teppets bunnfelt som resten av mønsteret er bygget opp rundt; den store midtmedaljongen sies å ha blitt innført i safavidetiden (1500- og 1600-tallet). Blomstermedaljonger, typiske for byttepper som Tabriz, Kashan og Sarough, leses ofte som en lotusblomst, og motivet har også blitt tolket som et speilbilde av kuppelen inne i en moské; geometriske medaljonger, ofte sekskantede eller rombeformede, kjennetegner landsby- og nomadetepper som Heriz og Zanjan. En medaljong kan stå alene, ha fire hjørnestykker, flankeres av mindre medaljonger over og under, eller gjentas nedover et gangteppe. Tepper uten midtmotiv kalles allover. I et godt laget teppe sitter medaljongen i midten, og hjørnene speiler hverandre så nøyaktig som håndarbeid tillater., enten én stor blomst eller en klynge små blomster samlet i én form. Medaljongen gjentas ofte av mindre medaljonger over, under og ved siden av. Ifølge tradisjonen står medaljongen for den hellige lotusen. Fordi den tar plass i midtfeltet, er blomstene og grenene mindre og tynnere enn i tepper med heldekkende blomstermønster. Mønsteret er typisk for Tabriz, Kerman, SaroughPopulære og slitesterke persiske bytepper fra Sarouk, en by sentralt i Iran omtrent 50 km nord for Arak. De ble kjent fra 1800-tallet og ble eksportert til Europa og Amerika. På en grunnvev av bomull sitter en middels til tykk luv av ull, iblant med innslag av silke, som regel knyttet med den persiske knuten (enkelte eldre stykker har den tyrkiske) og med middels til høy tetthet på opptil rundt 50 knuter per cm² (omtrent 320 per kvadrattomme). Mønstrene er florale, med medaljong eller heldekkende (allover), med enkelte herati-, boteh- og billedmønstre, på bunner i beige, elfenben, krem, marineblått eller rødt – et rødt som drar mot oransje eller rust – vanligvis med en smal sekundærbord. «Amerikanske Sarough», vevd hovedsakelig på 1920- og 1930-tallet, tilpasset mønstre og farger til amerikansk smak, og mange ble omfarget til den rosarøde fargen som var populær der. og Kashan, og det markerte midtpunktet gjør teppet til et naturlig blikkfang i rommet.
Et åttekantet eller mangekantet, stilisert blomstermotiv som gjentas i rader over midtfeltet i turkmenske tepper. Den samme gjentakelsen er typisk for beluch-tepper, der en blomst sitter inne i hver åttekant, og for BokharaTepper som i dag hovedsakelig veves i pakistanske verksteder av pakistanske og afghanske vevere. De bearbeider eldre persisk-turkmenske mønstre med røtter i Sentral-Asia, og i bransjen regnes teppene som orientalske, ikke persiske. Kjennetegnet er guler som gjentas over hele feltet. Gulene er stiliserte blomstermotiver, åttekantede eller noen ganger rombeformede. Feltet er oftest rødt, deretter kremhvitt, noen ganger blått eller grønt og i senere tid også svart, med detaljer i svart, fersken, blått og grønt, alt farget med plantebaserte fargestoffer. Luven er av 100 prosent ull, myk og silkeaktig å se på og middels høy, på en grunnvev av bomull. Enkelte stykker finnes i ekstra store formater. En finere kvalitet har høyere knutetetthet, mer detaljert tegning og førsteklasses Ghazni-ull.-tepper, som hovedsakelig veves i Pakistan etter turkmenske forbilder. I eldre turkmenske tepper hadde hver stamme (Tekke, Salor, Ersari og andre) som regel sin egen gul, slik at en ekspert ofte kan kjenne igjen stammen på motivet, mens moderne tepper blander guler fritt. Ordet betyr «blomst» eller «rose» på persisk, selv om formene er utpreget geometriske og ikke naturalistiske.
En komposisjon der midtfeltet er delt inn i et rutenett av innrammede, for det meste kvadratiske felt, hvert med sin egen forestilte hage av blomster, planter, trær og fugler, vanligvis på en egen ensfarget bunn. Motivene varierer, fra sypresser og villaer til sjøer, hjort i en skog eller et livets treEt mønster der ett stort og forseggjort tre vokser opp gjennom det meste av feltet, omgitt av planteornamentikk og med fugler, dyr og blomster spredt mellom grenene. Treet kan også fylle ett enkelt felt i et hagefeltteppe eller brukes som bordmønster. I persisk tradisjon står det for forbindelsen mellom jorden og omgivelsene. Det leses også som et bånd mellom himmel og jord, og det symboliserer styrke, visdom og livets kontinuitet. Mønsteret veves i tepper fra Tabriz, Kashan, Isfahan, Kerman og Malayer og i beluch-tepper., og i noen tepper viser feltene de fire årstidene. Veverne ser hvert felt som et vindu mot paradiset og et tegn på håp om en lys fremtid. Mønsteret er best kjent fra bakhtiariFargerike tepper fra bakhtiari-folket, en stamme i Zagrosfjellene som var nomadisk til store deler av den slo seg ned sørvest for Isfahan på 1800-tallet, og hvis veving i dag er spredt over mer enn 200 landsbyer; mindre stykker er gjerne stammearbeid, mens større stykker kommer fra landsbyene i regionen. Grunnveven er vanligvis bomull under en luv av ull fra stammens egne sauer, selv om noen små stammestykker er helt i ull, og hver rad bankes så hardt ned at luven blir tett og slitesterk. De karakteristiske komposisjonene er hagefeltmønsteret (Khesti, også skrevet Kheshti), et rutenett av innrammede kvadrater som hvert viser en hagescene ment som et blikk inn i paradiset, og medaljong- og hjørnemønsteret med en halvgeometrisk midtmedaljong. Dyp rød og mørk marineblå er de vanlige bunnfargene i feltet.-tepper, men veves også i Tabriz, SaroughPopulære og slitesterke persiske bytepper fra Sarouk, en by sentralt i Iran omtrent 50 km nord for Arak. De ble kjent fra 1800-tallet og ble eksportert til Europa og Amerika. På en grunnvev av bomull sitter en middels til tykk luv av ull, iblant med innslag av silke, som regel knyttet med den persiske knuten (enkelte eldre stykker har den tyrkiske) og med middels til høy tetthet på opptil rundt 50 knuter per cm² (omtrent 320 per kvadrattomme). Mønstrene er florale, med medaljong eller heldekkende (allover), med enkelte herati-, boteh- og billedmønstre, på bunner i beige, elfenben, krem, marineblått eller rødt – et rødt som drar mot oransje eller rust – vanligvis med en smal sekundærbord. «Amerikanske Sarough», vevd hovedsakelig på 1920- og 1930-tallet, tilpasset mønstre og farger til amerikansk smak, og mange ble omfarget til den rosarøde fargen som var populær der., KashmarTepper fra Kashmar, en by nordøst i Iran nær Mashhad, der veverne bringer de ferdige stykkene til markedet i Mashhad. De er mindre kjent enn tepper fra Tabriz, Mashhad eller Kashan og blir ofte undervurdert i forhold til kvaliteten: god ull, ofte høy knutetetthet og plantefarger til en moderat pris. Fargene er dempede jordtoner: brunlig krem, lys- og mørkeblått, oransje, brunt og en særegen rosa. Typiske mønstre er en medaljong med hjørnefelt og bord, noen ganger med vaser i stedet for blomster, og hagemønstre i felter som hver viser en scene, for eksempel en innsjø med trær, et livets tre eller hjort i en skog. Luven er tynn til middels. Må ikke forveksles med Kashmir., Kerman og QomPersiske tepper fra byen Qom (Ghom), et forholdsvis ungt vevesenter. Teppene herfra er kjent for den høyeste knutetettheten av alle persiske typer. Omtrent ni av ti er av ren silke på grunnvev av silke, med rundt 93 til 155 knuter per cm² (600 til 1 000 knuter per kvadrattomme, KPSI). Resten har luv av korkull eller av silke og ull, med rundt 47 til 108 knuter per cm² (300 til 700 KPSI). Mønstrene er blomstermedaljonger, jaktscener og billedmotiver, mest i myke pastelltoner, elfenben, gull og grønt (et pistasjgrønt felt er ettertraktet) på lys eller mørk bunn. Nyere tepper har som regel verkstedets signatur, mens eldre ofte mangler den. Vannet der sies å gjøre silken mykere og klarere, og silketepper fra hele Iran sendes derfor dit for å vaskes.. Det persiske navnet Kheshti kommer av khesht («murstein»), etter de kvadratiske rammene.
En animalsk fiber fra kameler, som brukes sjeldnere i tepper enn ullEn naturlig animalsk fiber som brukes til luven, og i noen tepper også til grunnveven, i tepper av høy kvalitet. Den er slitesterk, spenstig, flekkavvisende og brannhemmende, føles myk og fjærende under føttene, isolerer mot kulde, tar lett opp farge og holder på den i mange år. Den binder også støvpartikler, noe som bidrar til å redusere allergiske reaksjoner. Kvaliteten avhenger fremfor alt av hvor sauene beiter: høytliggende beiter og godt fôr gir tykkere og fetere ull, og ull fra Manchester, New Zealand og Ghazni er de best kjente eksemplene på høyt verdsatt ull. Klipping tidlig på våren og håndspinning (som gir tynnere og mykere tråd enn maskinspinning) gjør den enda bedre, mens tynn, tørr ull fra døde sauer havner i billigere tepper., bomull eller silke og mest finnes i persiske nomadetepperTepper vevd av nomadestammer i Midtøsten, Sentral-Asia og Nord-Afrika, som flytter med flokkene sine gjennom vår, sommer og høst og slår seg ned om vinteren for å veve. På kompakte, flyttbare vevstoler lager de som regel små tepper (for eksempel 1,2 × 1,8 eller 1,5 × 2,1 m, omtrent 4 × 6 eller 5 × 7 fot), noen ganger gangtepper, av ull fra egne flokker – ofte både til bunnen og luven – tradisjonelt farget med lokale planter. De kraftige, for det meste geometriske mønstrene går i arv gjennom generasjoner uten skrevne forelegg og minner iblant om bytepper. I motsetning til by- og verkstedtepper har de ofte asymmetrier, fargevariasjoner og mønstre som ikke går pent opp i hjørnene.. Den naturlig varme, lysebrune tonen har også blitt et fargenavn: kamelhår er en gjentakende farge i midtfeltet på Mehraban-tepper, sammen med mørkeblått, mørkerødt, krem og fersken, så uttrykket kan vise til fiberen eller bare til nyansen.
Det sentrale området av et gulvteppe innenfor bordene, der medaljongen, det heldekkende mønsteret, hagefeltene eller et annet hovedmønster er plassert. Teppebeskrivelser oppgir gjerne fargen på midtfeltet, altså bunnfargen i dette området (for eksempel mørkerødt, mørkeblått, krem eller kamel), til forskjell fra aksentfargene i motivene og detaljene. I et mønster med åpent midtfelt står det meste av feltet i én bunnfarge, med motiver som ligger spredt og en stor andel tom flate.
Et smalt bånd som løper langs teppets brede hovedbord, rammer den inn og fullfører avgrensningen rundt midtfeltet, omtrent som en ramme omgir et maleri; det kalles også sekundærbord. Mange SaroughPopulære og slitesterke persiske bytepper fra Sarouk, en by sentralt i Iran omtrent 50 km nord for Arak. De ble kjent fra 1800-tallet og ble eksportert til Europa og Amerika. På en grunnvev av bomull sitter en middels til tykk luv av ull, iblant med innslag av silke, som regel knyttet med den persiske knuten (enkelte eldre stykker har den tyrkiske) og med middels til høy tetthet på opptil rundt 50 knuter per cm² (omtrent 320 per kvadrattomme). Mønstrene er florale, med medaljong eller heldekkende (allover), med enkelte herati-, boteh- og billedmønstre, på bunner i beige, elfenben, krem, marineblått eller rødt – et rødt som drar mot oransje eller rust – vanligvis med en smal sekundærbord. «Amerikanske Sarough», vevd hovedsakelig på 1920- og 1930-tallet, tilpasset mønstre og farger til amerikansk smak, og mange ble omfarget til den rosarøde fargen som var populær der.-tepper har for eksempel en langt smalere sekundærbord rundt hovedborden, og brede blomsterborder, som på enkelte Tabriz- og Keshan-tepper, er ofte kantet av smale vaktborder. Den brede hovedborden og de smale vaktbordene danner til sammen et hierarki av bånd som fremhever mønsteret.