En kantavslutning der garn vikles om og om igjen rundt teppets ytterkant, med maskin eller for hånd, slik at det dannes en avrundet, snorlignende kant. Det er den vanlige avslutningen på langsidene av maskinvevde tepper (frynsene markerer som regel renningsendene), og også måten en slitt kant på et håndknyttetEn teppekonstruksjon der veveren knytter hver knute av luvgarn i ull eller silke for hånd rundt tilstøtende renningstråder i en vevstol, før en innslagstråd føres gjennom raden og slås ned. De avkuttede knuteendene danner luven, renning og innslag danner grunnveven, og renningsendene blir til frynser. Et teppe kan ta måneder eller til og med år å lage, og arbeidet etterlater små uregelmessigheter: mønstre som ikke er helt symmetriske, motstående kanter som er noen centimeter forskjellige i lengde, ujevne frynser. Ekte persiske, orientalske og tyrkiske tepper er håndknyttet, i motsetning til håndtuftede tepper (som av og til selges som «håndlaget») og maskinvevde tepper, der baksiden kjennes stiv og helt jevnt oppstilt. teppe bygges opp igjen på (reparasjonen som på engelsk kalles «overcasting»). Den opprinnelige kanten på et håndknyttet teppe er normalt en jarekantDen innvevde sidekanten på et håndknyttet teppe, laget under vevingen ved at innslaget vikles flere ganger rundt den ytterste renningstråden slik at det dannes en avrundet, snorlignende kant. Avhengig av regionen kan omviklingen gjøres med ull i en kontrastfarge eller med selve renningen, eller kanten kan være flat i stedet for rund, så kanten er et av sporene eksperter bruker for å fastslå hvor et teppe kommer fra. På engelsk betegner «overcasting» den samme kanten, og ordet dukker også opp i lister over vanlige teppereparasjoner., som veves inn ved at innslaget vikles rundt den ytterste renningstråden under vevingen, og ikke en påført kastesting. På håndlagde tepper er en jevn kastesting et raskt tegn på hvor omhyggelig avslutningen er utført.