Det ytre skallet på granateplet. Det er et plantefargestoff som gir de gule tonene i naturfargede tepper, på samme måte som krapprotRoten av krapplanten (Rubia tinctorum), et naturlig rødt fargestoff og kilden til terrakottatonene i persiske og orientalske tepper. Sammen med indigo og valnøttskall er den blant plantefargene som brukes til å farge ullen, og den binder seg til ullens naturlige lanolin. Små nyanseforskjeller innenfor ett fargefelt, kjent som abrash, er normalt i tepper som er farget på denne måten. gir rødt, indigo gir blått og valnøttskallDet grønne ytterskallet på valnøtten, et tradisjonelt plantefargestoff for brun ull. Teppefargere koker det for å få nyanser fra dyp brun til umbra. Det hører til den samme plantepaletten som krapprot (terrakottarødt), indigo (blått) og granatepleskall (gult). Det er plantefarger av denne typen som skiller tradisjonelt fargede tepper fra tepper farget med syntetiske fargestoffer. gir brunt.
Generert illustrasjon: et blad fra en indigoplante og bearbeidede fargekaker.
Et dypblått naturlig fargestoff, tradisjonelt utvunnet av indigoplanter (Indigofera) og nevnt sammen med krapprotRoten av krapplanten (Rubia tinctorum), et naturlig rødt fargestoff og kilden til terrakottatonene i persiske og orientalske tepper. Sammen med indigo og valnøttskall er den blant plantefargene som brukes til å farge ullen, og den binder seg til ullens naturlige lanolin. Små nyanseforskjeller innenfor ett fargefelt, kjent som abrash, er normalt i tepper som er farget på denne måten. og grønne valnøttskallDet grønne ytterskallet på valnøtten, et tradisjonelt plantefargestoff for brun ull. Teppefargere koker det for å få nyanser fra dyp brun til umbra. Det hører til den samme plantepaletten som krapprot (terrakottarødt), indigo (blått) og granatepleskall (gult). Det er plantefarger av denne typen som skiller tradisjonelt fargede tepper fra tepper farget med syntetiske fargestoffer. blant plantefargene som farger ulla i tepper med naturfarger. Det gir de dype midnattsblå tonene i tepper som HerizKraftfulle landsbytepper fra Heriz-området i det nordvestlige Iran, nær Tabriz, og de mest kjente av alle persiske landsbytepper. En grov og slitesterk luv av ull på en bunn av bomull, som regel med dobbelt innslag for ekstra tykkelse, og en lav til middels knutetetthet (ofte oppgitt til rundt 1 900 til 2 600 knuter per 10 × 10 cm, omtrent 120 til 170 KPSI) gjør dem svært holdbare; ullens styrke tilskrives tradisjonelt kobberholdig fjellvann. Det klassiske mønsteret er en stor, kantete medaljong med fire hjørnestykker, iblant et gjennomgående allovermønster, i en rustrød farge som tradisjonelt tilskrives kobbermineraler i elven på stedet, sammen med mørk marineblått og krem. Bakshaish og Serapi, de sistnevnte nå over hundre år gamle, er de eldre formene. og BakhtiariFargerike tepper fra bakhtiari-folket, en stamme i Zagrosfjellene som var nomadisk til store deler av den slo seg ned sørvest for Isfahan på 1800-tallet, og hvis veving i dag er spredt over mer enn 200 landsbyer; mindre stykker er gjerne stammearbeid, mens større stykker kommer fra landsbyene i regionen. Grunnveven er vanligvis bomull under en luv av ull fra stammens egne sauer, selv om noen små stammestykker er helt i ull, og hver rad bankes så hardt ned at luven blir tett og slitesterk. De karakteristiske komposisjonene er hagefeltmønsteret (Khesti, også skrevet Kheshti), et rutenett av innrammede kvadrater som hvert viser en hagescene ment som et blikk inn i paradiset, og medaljong- og hjørnemønsteret med en halvgeometrisk midtmedaljong. Dyp rød og mørk marineblå er de vanlige bunnfargene i feltet., og det fargede garnet får sin fulle blåfarge først når fargestoffet oksiderer i luft. I teppebeskrivelser betegner ordet også selve denne dypblå nyansen.
Persiske byttepper fra Isfahan i det sentrale Iran, blant de fineste knyttede teppene i verden: vanligvis 500–700 KPSIAntall knuter per kvadrattomme i et håndknyttet teppe (KPSI, fra engelsk «knots per square inch»; 1 KPSI tilsvarer om lag 15,5 knuter per 10 × 10 cm), telt på baksiden med linjal som knuter per tomme i høyden ganger knuter per tomme i bredden, og som et snitt av to eller tre områder. Flere knuter gir skarpere detaljer og, alt annet likt, noe bedre holdbarhet og høyere pris, men tettheten alene avgjør ikke kvaliteten: Heriz og Bijar er slitesterke med lav til middels tetthet, mens kurvede blomstermønstre flyter ut uten nok knuter. Omtrentlige tall: under rundt 80 for grove nomadevever som Gabbeh og Qashqai, 120 til 225 for mange landsbytepper, 300 til 700 for fine bytepper som Nain og Isfahan, og 600 til 1 000 eller mer for Qum i ren silke. (knuter per kvadrattomme; omtrent 7 750–10 850 knuter per 10 × 10 cm), bare forbigått av QomPersiske tepper fra byen Qom (Ghom), et forholdsvis ungt vevesenter. Teppene herfra er kjent for den høyeste knutetettheten av alle persiske typer. Omtrent ni av ti er av ren silke på grunnvev av silke, med rundt 93 til 155 knuter per cm² (600 til 1 000 knuter per kvadrattomme, KPSI). Resten har luv av korkull eller av silke og ull, med rundt 47 til 108 knuter per cm² (300 til 700 KPSI). Mønstrene er blomstermedaljonger, jaktscener og billedmotiver, mest i myke pastelltoner, elfenben, gull og grønt (et pistasjgrønt felt er ettertraktet) på lys eller mørk bunn. Nyere tepper har som regel verkstedets signatur, mens eldre ofte mangler den. Vannet der sies å gjøre silken mykere og klarere, og silketepper fra hele Iran sendes derfor dit for å vaskes.. De fleste veves av fin korkullEn fin og myk ullkvalitet fra halsen og det indre laget av ullen hos unge sauer, ofte fra første klipp. Den er fet av naturlig lanolin, føles myk og spenstig og gir fargene ekstra glans. Den brukes i luven på mange fine bytepper fra Isfahan, Kerman, Qom, Tabriz og Mashhad, og eldre antikke Sarough-tepper med kortklipt luv har den også. Skrives også kurkull. fra unge sauer; noen har en luv av silke og ullEt teppe der luven kombinerer silke og ull, som regel mest ull, med silkegarn knyttet inn i utvalgte detaljer som blomstermotiver for å gi glans og gjøre mønsteret skarpere. Silke er finere enn ull og gir tettere knyting, omtrent 6200 til 10 850 knuter per 10 × 10 cm (rundt 400 til 700 per kvadrattomme) på en bunn av bomull og 7750 til 15 500 (rundt 500 til 1000) på en bunn av silke, selv om Nain, nesten alltid på bomull, går lavere i de grovere la-kvalitetene, der et høyere la-tall betyr færre knuter. Ullen holder luven tykk og slitesterk og prisen under ren silke, men over ull alene. Tabriz, Nain, Mashhad, Bijar, Isfahan og Qom vever alle slike tepper, vanligvis med luven klippet kort så detaljene kommer fram. på en bunn av silke eller bomull, og noen få skal være av ren silke. Mønstrene henter inspirasjon fra naturen og byens arkitektur, fra medaljong med hjørnerEn komposisjon bygd opp rundt én stor sentral medaljong, med et matchende motiv i hvert av feltets fire hjørner. Den er typisk for Keshan-tepper, der hjørnestykkene som regel har samme farge som medaljongen, og finnes også i tepper fra Hamadan, Bakhtiari, Kashmar, Heriz og Tabriz. Landsby- og nomadetepper er gjerne geometriske, mens Bakhtiari-medaljonger ofte er halvgeometriske, omkranset av geometriske motiver og fylt med blomster. og florale allovermønstre til jaktscener, livets treEt mønster der ett stort og forseggjort tre vokser opp gjennom det meste av feltet, omgitt av planteornamentikk og med fugler, dyr og blomster spredt mellom grenene. Treet kan også fylle ett enkelt felt i et hagefeltteppe eller brukes som bordmønster. I persisk tradisjon står det for forbindelsen mellom jorden og omgivelsene. Det leses også som et bånd mellom himmel og jord, og det symboliserer styrke, visdom og livets kontinuitet. Mønsteret veves i tepper fra Tabriz, Kashan, Isfahan, Kerman og Malayer og i beluch-tepper., bønnenisjer og billedlige hager, som regel i myke pastellfarger med indigo og klart rødt på elfenbensfarget bunn. De fleste teppene er signert, og store størrelser er sjeldne og kostbare.
Geometriske tepper med kraftige, storskala mønstre, stammemotiver og mange medaljonger, opprinnelig vevd på 1800-tallet i Sør-Kaukasus (dagens Armenia, Georgia og Aserbajdsjan) av vevere fra flere kaukasiske folk, blant dem armenere, aserbajdsjanere og georgiere. I dag kommer de fleste fra verksteder i Pakistan, der afghanske vevere siden 1980- og 1990-tallet har gjenskapt mønstrene i håndspunnet Ghazni-ullEn høyt verdsatt teppeull fra Ghazni-regionen i Afghanistan. Som annen ull av fremste kvalitet er den tykk og fet, og den regnes sammen med Manchester-ull og New Zealand-ull blant de tre best kjente kvalitetsullsortene for persiske og orientalske tepper. Kazak-tepper vevd av afghanske vevere i Pakistan bruker den håndspunnet. og plantefarger, i mykere moderne farger som beige, turkis, indigo og rustrødt, ofte med rødt felt og medaljonger og bord i krem; også i India lages tepper i Kazak-stil. Den lave til middels høye luven klippes kort og steinvaskes for et antikt preg. Kvalitetene er kommersiell (lavest knutetetthetAntall knuter per kvadrattomme i et håndknyttet teppe (KPSI, fra engelsk «knots per square inch»; 1 KPSI tilsvarer om lag 15,5 knuter per 10 × 10 cm), telt på baksiden med linjal som knuter per tomme i høyden ganger knuter per tomme i bredden, og som et snitt av to eller tre områder. Flere knuter gir skarpere detaljer og, alt annet likt, noe bedre holdbarhet og høyere pris, men tettheten alene avgjør ikke kvaliteten: Heriz og Bijar er slitesterke med lav til middels tetthet, mens kurvede blomstermønstre flyter ut uten nok knuter. Omtrentlige tall: under rundt 80 for grove nomadevever som Gabbeh og Qashqai, 120 til 225 for mange landsbytepper, 300 til 700 for fine bytepper som Nain og Isfahan, og 600 til 1 000 eller mer for Qum i ren silke.), Super (finest knyting, silkemyk ullEn naturlig animalsk fiber som brukes til luven, og i noen tepper også til grunnveven, i tepper av høy kvalitet. Den er slitesterk, spenstig, flekkavvisende og brannhemmende, føles myk og fjærende under føttene, isolerer mot kulde, tar lett opp farge og holder på den i mange år. Den binder også støvpartikler, noe som bidrar til å redusere allergiske reaksjoner. Kvaliteten avhenger fremfor alt av hvor sauene beiter: høytliggende beiter og godt fôr gir tykkere og fetere ull, og ull fra Manchester, New Zealand og Ghazni er de best kjente eksemplene på høyt verdsatt ull. Klipping tidlig på våren og håndspinning (som gir tynnere og mykere tråd enn maskinspinning) gjør den enda bedre, mens tynn, tørr ull fra døde sauer havner i billigere tepper.) og Kazak AzariDen dyreste av de tre kvalitetene av moderne Kazak-tepper som afghanske vevere lager i Pakistan, over kommersiell og Super Kazak. Knutetettheten er den samme som i en kommersiell Kazak eller litt høyere, men den byr på et langt bredere utvalg av design og harmoniske farger, med motiver inspirert av persiske Heriz-tepper, og en middels til tykk luv som føles mer luksuriøs. Den håndspunne ullen er den beste av de tre kvalitetene, tykk og fyldig, og fargene kommer fra plantefarger. Selv om teppene ser antikke ut, er de nylagde. (HerizKraftfulle landsbytepper fra Heriz-området i det nordvestlige Iran, nær Tabriz, og de mest kjente av alle persiske landsbytepper. En grov og slitesterk luv av ull på en bunn av bomull, som regel med dobbelt innslag for ekstra tykkelse, og en lav til middels knutetetthet (ofte oppgitt til rundt 1 900 til 2 600 knuter per 10 × 10 cm, omtrent 120 til 170 KPSI) gjør dem svært holdbare; ullens styrke tilskrives tradisjonelt kobberholdig fjellvann. Det klassiske mønsteret er en stor, kantete medaljong med fire hjørnestykker, iblant et gjennomgående allovermønster, i en rustrød farge som tradisjonelt tilskrives kobbermineraler i elven på stedet, sammen med mørk marineblått og krem. Bakshaish og Serapi, de sistnevnte nå over hundre år gamle, er de eldre formene.-inspirerte mønstre, tykkere luvOverflaten på et gulvteppe eller teppegulv, laget av opprettstående fibrer i oppskårne dotter eller løkker. I et håndknyttet teppe dannes den av de avskårne endene på tusenvis av knuter i ull eller silke som knyttes på renningen rad for rad. Under vevingen trimmes de lett, og den endelige høyden får luven ved klipping når teppet ferdigstilles. Luvtykkelsen måles fra teppets bakside til toppen av luven. Den går vanligvis fra lav, omtrent 3 til 6 mm (1/8 til 1/4 tomme), til høy, omtrent 13 til 16 mm (1/2 til 5/8 tomme). Fine, tette mønstre klippes kort for at mønsteret skal holde seg skarpt. Høyere luv tåler mye ferdsel og tunge møbler, mens lavere luv passer der det er liten klaring under dører og i fuktige rom., den beste ullen, høyest pris); eksemplarene ligger på omkring 121 til 169 KPSI (knuter per kvadrattomme, omtrent 1900 til 2600 knuter per 10 × 10 cm).
Roten av krapplanten (Rubia tinctorum), et naturlig rødt fargestoff og kilden til terrakottatonene i persiske og orientalske tepper. Sammen med indigo og valnøttskallDet grønne ytterskallet på valnøtten, et tradisjonelt plantefargestoff for brun ull. Teppefargere koker det for å få nyanser fra dyp brun til umbra. Det hører til den samme plantepaletten som krapprot (terrakottarødt), indigo (blått) og granatepleskall (gult). Det er plantefarger av denne typen som skiller tradisjonelt fargede tepper fra tepper farget med syntetiske fargestoffer. er den blant plantefargene som brukes til å farge ullen, og den binder seg til ullens naturlige lanolinDen naturlige voksen som dekker ullfibrene og er saueullens egen beskyttelse, som gjør den vannavstøtende. Ull fra sauer som holdes i høyereliggende strøk, er tykkere og fetere («fettrik»), og et varmt, lett fettet grep er et raskt tegn på ekte ull. I et teppe frastøter lanolinet som er igjen, væske, slik at søl perler seg på overflaten noen øyeblikk i stedet for å trekke inn – en av grunnene til at ull motstår søl og smuss. Håndspinning bevarer det, mens gjentatt hard kjemisk rens fjerner det, og derfor anbefales skånsom vask.. Små nyanseforskjeller innenfor ett fargefelt, kjent som abrashSubtile fargeskiftninger i et håndlaget teppe, ofte synlige som vannrette bånd tvers over feltet. De oppstår fordi fargebad etter hverandre aldri blir helt like, fordi ulik mengde fett og olje i ulla gjør at fargene endrer seg ujevnt med årene, og – i kremfargede partier knyttet av ufarget ull – fordi fiberen skifter tone når den eldes. Abrash blir ofte tydeligere med alderen, og i et eldre teppe regnes det derfor som et tegn på naturfarger og håndarbeid snarere enn som en feil, mens et nyere teppe fortsatt kontrolleres for jevn farge. Maskinlagde og enkelte nye håndknyttede tepper etterligner det med vilje., er normalt i tepper som er farget på denne måten.
Fargestoffer utvunnet av planter, frø, blomster og røtter og i noen tradisjoner av animalske kilder, brukt til å farge ullEn naturlig animalsk fiber som brukes til luven, og i noen tepper også til grunnveven, i tepper av høy kvalitet. Den er slitesterk, spenstig, flekkavvisende og brannhemmende, føles myk og fjærende under føttene, isolerer mot kulde, tar lett opp farge og holder på den i mange år. Den binder også støvpartikler, noe som bidrar til å redusere allergiske reaksjoner. Kvaliteten avhenger fremfor alt av hvor sauene beiter: høytliggende beiter og godt fôr gir tykkere og fetere ull, og ull fra Manchester, New Zealand og Ghazni er de best kjente eksemplene på høyt verdsatt ull. Klipping tidlig på våren og håndspinning (som gir tynnere og mykere tråd enn maskinspinning) gjør den enda bedre, mens tynn, tørr ull fra døde sauer havner i billigere tepper. og silke i tepper. Vevere, særlig nomadevevere, lager dem ofte av lokale planter og andre naturressurser i området, noe som bidrar til å gi hver region sine karakteristiske toner. KrapprotRoten av krapplanten (Rubia tinctorum), et naturlig rødt fargestoff og kilden til terrakottatonene i persiske og orientalske tepper. Sammen med indigo og valnøttskall er den blant plantefargene som brukes til å farge ullen, og den binder seg til ullens naturlige lanolin. Små nyanseforskjeller innenfor ett fargefelt, kjent som abrash, er normalt i tepper som er farget på denne måten. (terrakottarøde), indigo (blå), valnøttskallDet grønne ytterskallet på valnøtten, et tradisjonelt plantefargestoff for brun ull. Teppefargere koker det for å få nyanser fra dyp brun til umbra. Det hører til den samme plantepaletten som krapprot (terrakottarødt), indigo (blått) og granatepleskall (gult). Det er plantefarger av denne typen som skiller tradisjonelt fargede tepper fra tepper farget med syntetiske fargestoffer. (brune) og granateplehud (gule) er typiske fargestoffer. Fordi fargen lages i små, håndverksmessige partier, varierer nyansene litt fra parti til parti, og det gir abrashSubtile fargeskiftninger i et håndlaget teppe, ofte synlige som vannrette bånd tvers over feltet. De oppstår fordi fargebad etter hverandre aldri blir helt like, fordi ulik mengde fett og olje i ulla gjør at fargene endrer seg ujevnt med årene, og – i kremfargede partier knyttet av ufarget ull – fordi fiberen skifter tone når den eldes. Abrash blir ofte tydeligere med alderen, og i et eldre teppe regnes det derfor som et tegn på naturfarger og håndarbeid snarere enn som en feil, mens et nyere teppe fortsatt kontrolleres for jevn farge. Maskinlagde og enkelte nye håndknyttede tepper etterligner det med vilje.. Naturlige fargestoffer verdsettes for en rik, harmonisk og myk farge som blekner forsiktig og jevnt med årene og smitter lite av på en fuktig klut, selv om et teppe kan kombinere hovedsakelig naturlige fargestoffer med noen få syntetiske.
NomadetepperTepper vevd av nomadestammer i Midtøsten, Sentral-Asia og Nord-Afrika, som flytter med flokkene sine gjennom vår, sommer og høst og slår seg ned om vinteren for å veve. På kompakte, flyttbare vevstoler lager de som regel små tepper (for eksempel 1,2 × 1,8 eller 1,5 × 2,1 m, omtrent 4 × 6 eller 5 × 7 fot), noen ganger gangtepper, av ull fra egne flokker – ofte både til bunnen og luven – tradisjonelt farget med lokale planter. De kraftige, for det meste geometriske mønstrene går i arv gjennom generasjoner uten skrevne forelegg og minner iblant om bytepper. I motsetning til by- og verkstedtepper har de ofte asymmetrier, fargevariasjoner og mønstre som ikke går pent opp i hjørnene. knyttet av qashqaiene, en nomadestamme i det sørvestlige Iran som samler tyrkiske, arabiske, kurdiske og lurske grupper og har levd i regionen siden minst 1500-tallet. Mønstrene kommer fra hukommelsen og ikke fra skrevne tegninger, og de kombinerer geometriske komposisjoner og medaljongkomposisjoner, av og til i en enklere og sparsomt detaljert form, med dyr, planter og husholdningsgjenstander, i juveltoner av rødt, safrangull og indigo, ofte på dyprød eller mørk marineblå bunn. Den tykke, fastvevde ullen fra stammens egne flokker er slitesterk og likevel myk, og den danner en tett luvOverflaten på et gulvteppe eller teppegulv, laget av opprettstående fibrer i oppskårne dotter eller løkker. I et håndknyttet teppe dannes den av de avskårne endene på tusenvis av knuter i ull eller silke som knyttes på renningen rad for rad. Under vevingen trimmes de lett, og den endelige høyden får luven ved klipping når teppet ferdigstilles. Luvtykkelsen måles fra teppets bakside til toppen av luven. Den går vanligvis fra lav, omtrent 3 til 6 mm (1/8 til 1/4 tomme), til høy, omtrent 13 til 16 mm (1/2 til 5/8 tomme). Fine, tette mønstre klippes kort for at mønsteret skal holde seg skarpt. Høyere luv tåler mye ferdsel og tunge møbler, mens lavere luv passer der det er liten klaring under dører og i fuktige rom. av middels høyde på en grunnvev av bomull eller ullEn naturlig animalsk fiber som brukes til luven, og i noen tepper også til grunnveven, i tepper av høy kvalitet. Den er slitesterk, spenstig, flekkavvisende og brannhemmende, føles myk og fjærende under føttene, isolerer mot kulde, tar lett opp farge og holder på den i mange år. Den binder også støvpartikler, noe som bidrar til å redusere allergiske reaksjoner. Kvaliteten avhenger fremfor alt av hvor sauene beiter: høytliggende beiter og godt fôr gir tykkere og fetere ull, og ull fra Manchester, New Zealand og Ghazni er de best kjente eksemplene på høyt verdsatt ull. Klipping tidlig på våren og håndspinning (som gir tynnere og mykere tråd enn maskinspinning) gjør den enda bedre, mens tynn, tørr ull fra døde sauer havner i billigere tepper., noe som passer godt i rom med mye trafikk. Kompakte vevstoler holder størrelsene små, vanligvis 1,2 × 1,8 m (4 × 6 fot) eller 1,5 × 2,1 m (5 × 7 fot), i tillegg til gangtepper.
Antikke persiske tepper fra Sultanabad, det tidligere navnet på Arak-regionenTepper fra Arak, en by sentralt i Iran som tidligere het Sultanabad, og fra landsbyene rundt byen – en vevregion som vokste i Qajar-tiden, da eksporten av persiske tepper til Europa og Amerika blomstret. Tekster om tepper bruker også byen som referansepunkt: småbyen Sarough ligger omtrent 50 km (31 miles) nord for den, og Malayer-landsbyene ligger mellom Arak og Hamadan. Eldre stykker fra området selges fortsatt under det gamle navnet Sultanabad. i Iran: et nyere vevesenter som blomstret under qajarene på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet og leverte til europeiske og amerikanske kjøpere. Den typiske komposisjonen er et heldekkende felt av overdimensjonerte palmetter, lotusblomster, blomsterkvaster og kantete ranker, som minner om Shah AbbasiEn klassisk persisk blomsterstil oppkalt etter den safavidiske herskeren Shah Abbas og knyttet til teppene fra hans regjeringstid for rundt 400 år siden. De viktigste kjennetegnene er stiliserte, fjærlignende palmettblader og lotusblomster – lotusen er et eldgammelt symbol på langt liv – ordnet i streng symmetri med rankeornamentikk rundt en midtmedaljong, ofte en roset. De tidlige eksemplarene foretrakk dype røde og blå toner, mens senere tepper i denne stilen ofte går over til dempede, nøytrale toner. Mønsteret finnes i tepper fra Kashan, Nain og Tabriz.-mønsteret i en rustikk landsbystil snarere enn i byteppenes presise, buede tegning. Indigo eller midnattsblått med rust- eller teglrødt, gull og olivengrønt er en klassisk palett. Ettersom Sultanabad ikke lenger finnes under det navnet, er antikke eksemplarer sjeldne og oppnår høyere priser.
Det grønne ytterskallet på valnøtten, et tradisjonelt plantefargestoff for brun ullEn naturlig animalsk fiber som brukes til luven, og i noen tepper også til grunnveven, i tepper av høy kvalitet. Den er slitesterk, spenstig, flekkavvisende og brannhemmende, føles myk og fjærende under føttene, isolerer mot kulde, tar lett opp farge og holder på den i mange år. Den binder også støvpartikler, noe som bidrar til å redusere allergiske reaksjoner. Kvaliteten avhenger fremfor alt av hvor sauene beiter: høytliggende beiter og godt fôr gir tykkere og fetere ull, og ull fra Manchester, New Zealand og Ghazni er de best kjente eksemplene på høyt verdsatt ull. Klipping tidlig på våren og håndspinning (som gir tynnere og mykere tråd enn maskinspinning) gjør den enda bedre, mens tynn, tørr ull fra døde sauer havner i billigere tepper.. Teppefargere koker det for å få nyanser fra dyp brun til umbra. Det hører til den samme plantepaletten som krapprotRoten av krapplanten (Rubia tinctorum), et naturlig rødt fargestoff og kilden til terrakottatonene i persiske og orientalske tepper. Sammen med indigo og valnøttskall er den blant plantefargene som brukes til å farge ullen, og den binder seg til ullens naturlige lanolin. Små nyanseforskjeller innenfor ett fargefelt, kjent som abrash, er normalt i tepper som er farget på denne måten. (terrakottarødt), indigo (blått) og granatepleskallDet ytre skallet på granateplet. Det er et plantefargestoff som gir de gule tonene i naturfargede tepper, på samme måte som krapprot gir rødt, indigo gir blått og valnøttskall gir brunt. (gult). Det er plantefarger av denne typen som skiller tradisjonelt fargede tepper fra tepper farget med syntetiske fargestoffer.