Tepper fra Herat, en historisk by vest i Afghanistan som var blant de største teppesentrene i safavidetidenDet persiske herskerhuset som regjerte fra 1501, med sjah Ismail, og inn i 1730-årene, og hvis mesenat ved hoffet for maleri, kalligrafi og veving gjorde perioden til det persiske teppets gullalder. Mange mesterverk i museer og på de største auksjonene stammer fra denne tiden, og de største sentrene var Tabriz, Herat, Kashan og Kerman. Etter hvert som mønstrene ble mer komplekse, ble designerne – ofte miniatyrmalere – skilt fra veverne, som arbeidet etter tegningene deres; den store sentrale medaljongen, buede og geometriske komposisjoner og rikere blomster og ranker ble kjennetegn, og mønstrene ble standardisert for eksport til asiatiske og europeiske markeder. Den afghanske invasjonen av Isfahan i 1722 avbrøt vevingen i de viktigste produksjonssentrene i flere år, selv om nomadestammer og landsbyer vevde videre. (fra 1500-tallet til tidlig på 1700-tallet), sammen med Tabriz, Kashan og Kerman. Byen har også gitt navn til herati-mønsteret, en gjentatt rombe med en liten blomst eller blader inni og buede blader på sidene, som sies å stamme derfra og fortsatt veves i mange persiske tepper.
Et klassisk persisk mønster bygd opp av en rombe som gjentas over hele feltet, med en liten blomst eller blader inni hver rombe og buede blader langs sidene; bladene tolkes som stiliserte fisker som sies å kretse rundt en lotus. Navnet kommer fra HeratTepper fra Herat, en historisk by vest i Afghanistan som var blant de største teppesentrene i safavidetiden (fra 1500-tallet til tidlig på 1700-tallet), sammen med Tabriz, Kashan og Kerman. Byen har også gitt navn til herati-mønsteret, en gjentatt rombe med en liten blomst eller blader inni og buede blader på sidene, som sies å stamme derfra og fortsatt veves i mange persiske tepper., byen i Afghanistan der mønsteret skal ha sin opprinnelse; det kalles også fiskemønsteret, og mahi betyr «fisk» på persisk. Det er en av de tre store mønsterfamiliene og veves enten som et gjennomgående mønster over hele feltet eller rundt en sentral medaljongEt stort motiv midt i teppets bunnfelt som resten av mønsteret er bygget opp rundt; den store midtmedaljongen sies å ha blitt innført i safavidetiden (1500- og 1600-tallet). Blomstermedaljonger, typiske for byttepper som Tabriz, Kashan og Sarough, leses ofte som en lotusblomst, og motivet har også blitt tolket som et speilbilde av kuppelen inne i en moské; geometriske medaljonger, ofte sekskantede eller rombeformede, kjennetegner landsby- og nomadetepper som Heriz og Zanjan. En medaljong kan stå alene, ha fire hjørnestykker, flankeres av mindre medaljonger over og under, eller gjentas nedover et gangteppe. Tepper uten midtmotiv kalles allover. I et godt laget teppe sitter medaljongen i midten, og hjørnene speiler hverandre så nøyaktig som håndarbeid tillater., med romber både inni og utenfor den, og det dukker av og til opp som en smal bord. Det er vanlig i tepper fra Tabriz, SaroughPopulære og slitesterke persiske bytepper fra Sarouk, en by sentralt i Iran omtrent 50 km nord for Arak. De ble kjent fra 1800-tallet og ble eksportert til Europa og Amerika. På en grunnvev av bomull sitter en middels til tykk luv av ull, iblant med innslag av silke, som regel knyttet med den persiske knuten (enkelte eldre stykker har den tyrkiske) og med middels til høy tetthet på opptil rundt 50 knuter per cm² (omtrent 320 per kvadrattomme). Mønstrene er florale, med medaljong eller heldekkende (allover), med enkelte herati-, boteh- og billedmønstre, på bunner i beige, elfenben, krem, marineblått eller rødt – et rødt som drar mot oransje eller rust – vanligvis med en smal sekundærbord. «Amerikanske Sarough», vevd hovedsakelig på 1920- og 1930-tallet, tilpasset mønstre og farger til amerikansk smak, og mange ble omfarget til den rosarøde fargen som var populær der., Mashhad, Moud, BijarTepper fra byen Bijar i provinsen Kurdistan i nordvestlige Iran og landsbyene rundt; navnet dekker både fine og grove stykker med dobbelt innslag, vevd av kurdiske stammer og, i verkstedene, av afshar-vevere. De kalles Irans «jerntepper» og er blant de tyngste teppene i forhold til størrelsen: dobbelt innslag, symmetriske (tyrkiske) knuter og rader som bankes hardt ned, ofte mens ullen holdes våt, gir en tykk og tett luv. Mønstrene spenner fra blomstrede mønstre, herati- og medaljongmønstre til geometriske, med forbilder i Isfahan og Kashan og i russiske, kaukasiske og europeiske kilder (blant dem en rosebukett i fransk stil), i edelsteinsfarger som rust, rødt, beige og marineblått. Bijar-tepper er ofte små tepper eller gangtepper, store størrelser er sjeldne, og de flatvevde endene og frynsene er som regel flettet., Hamadan, Abadeh, Zanjan, Kerman og Kashan.
Et stilisert blomstermotiv som i den persiske tepptradisjonen regnes som en hellig blomst og forbindes med langt liv. Midtmedaljongen i et teppe med blomstermedaljongEt blomstrete teppe bygd opp rundt én sentral medaljong, enten én stor blomst eller en klynge små blomster samlet i én form. Medaljongen gjentas ofte av mindre medaljonger over, under og ved siden av. Ifølge tradisjonen står medaljongen for den hellige lotusen. Fordi den tar plass i midtfeltet, er blomstene og grenene mindre og tynnere enn i tepper med heldekkende blomstermønster. Mønsteret er typisk for Tabriz, Kerman, Sarough og Kashan, og det markerte midtpunktet gjør teppet til et naturlig blikkfang i rommet. leses som en lotus, tegnet enten som én stor blomst eller som flere små. Lotusen er også et hovedelement i Shah AbbasiEn klassisk persisk blomsterstil oppkalt etter den safavidiske herskeren Shah Abbas og knyttet til teppene fra hans regjeringstid for rundt 400 år siden. De viktigste kjennetegnene er stiliserte, fjærlignende palmettblader og lotusblomster – lotusen er et eldgammelt symbol på langt liv – ordnet i streng symmetri med rankeornamentikk rundt en midtmedaljong, ofte en roset. De tidlige eksemplarene foretrakk dype røde og blå toner, mens senere tepper i denne stilen ofte går over til dempede, nøytrale toner. Mønsteret finnes i tepper fra Kashan, Nain og Tabriz.-mønsteret, og i Herati-mønsteret sies de fiskeformede bladene å kretse rundt en lotus. Lotusblomster hører til motivene som tilskrives mongoltiden, da mønstre fra kinesisk kunst fant veien inn i persiske tepper.
Tepper fra det østlige Iran som enkelte forhandlere selger under navnet Moud Mashad og fører opp sammen med Mashhad-tepper. De har som regel et herati-mønsterEt klassisk persisk mønster bygd opp av en rombe som gjentas over hele feltet, med en liten blomst eller blader inni hver rombe og buede blader langs sidene; bladene tolkes som stiliserte fisker som sies å kretse rundt en lotus. Navnet kommer fra Herat, byen i Afghanistan der mønsteret skal ha sin opprinnelse; det kalles også fiskemønsteret, og mahi betyr «fisk» på persisk. Det er en av de tre store mønsterfamiliene og veves enten som et gjennomgående mønster over hele feltet eller rundt en sentral medaljong, med romber både inni og utenfor den, og det dukker av og til opp som en smal bord. Det er vanlig i tepper fra Tabriz, Sarough, Mashhad, Moud, Bijar, Hamadan, Abadeh, Zanjan, Kerman og Kashan. i beige, blått, rustrødt og rødt og er ofte signert av den som har laget dem. Bunnen er av bomull; eldre tepper har luvOverflaten på et gulvteppe eller teppegulv, laget av opprettstående fibrer i oppskårne dotter eller løkker. I et håndknyttet teppe dannes den av de avskårne endene på tusenvis av knuter i ull eller silke som knyttes på renningen rad for rad. Under vevingen trimmes de lett, og den endelige høyden får luven ved klipping når teppet ferdigstilles. Luvtykkelsen måles fra teppets bakside til toppen av luven. Den går vanligvis fra lav, omtrent 3 til 6 mm (1/8 til 1/4 tomme), til høy, omtrent 13 til 16 mm (1/2 til 5/8 tomme). Fine, tette mønstre klippes kort for at mønsteret skal holde seg skarpt. Høyere luv tåler mye ferdsel og tunge møbler, mens lavere luv passer der det er liten klaring under dører og i fuktige rom. av ren ullEn naturlig animalsk fiber som brukes til luven, og i noen tepper også til grunnveven, i tepper av høy kvalitet. Den er slitesterk, spenstig, flekkavvisende og brannhemmende, føles myk og fjærende under føttene, isolerer mot kulde, tar lett opp farge og holder på den i mange år. Den binder også støvpartikler, noe som bidrar til å redusere allergiske reaksjoner. Kvaliteten avhenger fremfor alt av hvor sauene beiter: høytliggende beiter og godt fôr gir tykkere og fetere ull, og ull fra Manchester, New Zealand og Ghazni er de best kjente eksemplene på høyt verdsatt ull. Klipping tidlig på våren og håndspinning (som gir tynnere og mykere tråd enn maskinspinning) gjør den enda bedre, mens tynn, tørr ull fra døde sauer havner i billigere tepper., mens mange nyere har luv av silke og ullEt teppe der luven kombinerer silke og ull, som regel mest ull, med silkegarn knyttet inn i utvalgte detaljer som blomstermotiver for å gi glans og gjøre mønsteret skarpere. Silke er finere enn ull og gir tettere knyting, omtrent 6200 til 10 850 knuter per 10 × 10 cm (rundt 400 til 700 per kvadrattomme) på en bunn av bomull og 7750 til 15 500 (rundt 500 til 1000) på en bunn av silke, selv om Nain, nesten alltid på bomull, går lavere i de grovere la-kvalitetene, der et høyere la-tall betyr færre knuter. Ullen holder luven tykk og slitesterk og prisen under ren silke, men over ull alene. Tabriz, Nain, Mashhad, Bijar, Isfahan og Qom vever alle slike tepper, vanligvis med luven klippet kort så detaljene kommer fram..