Subtile fargeskiftninger i et håndlaget teppe, ofte synlige som vannrette bånd tvers over feltet. De oppstår fordi fargebadÉn enkelt sats med fargestoff, sammen med garnet som er farget i den, og som alt får samme nyanse. Naturfarger lages i små, håndverksmessige satser, og når én er brukt opp, kan den nye ikke matches nøyaktig, så garn fra ulike partier avviker litt i tone. I et ferdig teppe viser forskjellen seg som fargeskiftningene kjent som abrash, som tolkes som et tegn på håndfarging, mens en helt flat og ensartet farge tyder på syntetiske fargestoffer og maskinproduksjon. etter hverandre aldri blir helt like, fordi ulik mengde fett og olje i ulla gjør at fargene endrer seg ujevnt med årene, og – i kremfargede partier knyttet av ufarget ullUll som beholder fargene fra ullpelsen, uten noe fargestoff, slik at nyansene bare spenner over hvitt, krem, brunt, grått og svart. Veverne kombinerer hvit og svart ull for å oppnå disse tonene, og det er slik Gabbeh-tepper i naturfarger, vanligvis på kremfarget bunn, får fargepaletten sin. Mange kremfargede bunner i persiske og orientalske tepper inneholder også ufarget ull; disse partiene kan vise små tonevariasjoner som endrer seg etter hvert som teppet eldes, noe som er normalt og ikke en feil. – fordi fiberen skifter tone når den eldes. Abrash blir ofte tydeligere med alderen, og i et eldre teppe regnes det derfor som et tegn på naturfarger og håndarbeid snarere enn som en feil, mens et nyere teppe fortsatt kontrolleres for jevn farge. Maskinlagde og enkelte nye håndknyttede tepper etterligner det med vilje.
Det å anslå hvor gammelt et håndlaget teppe er ved å veie flere ledetråder mot hverandre, siden ingen av dem alene avgjør saken. Eksperter ser på slitasjen, hvor blankslitt baksiden er, hvordan fargen blekner fra luvspissen mot roten, grunnveven (tepper vevd etter 1930-tallet har som regel bomull og ikke ullEn naturlig animalsk fiber som brukes til luven, og i noen tepper også til grunnveven, i tepper av høy kvalitet. Den er slitesterk, spenstig, flekkavvisende og brannhemmende, føles myk og fjærende under føttene, isolerer mot kulde, tar lett opp farge og holder på den i mange år. Den binder også støvpartikler, noe som bidrar til å redusere allergiske reaksjoner. Kvaliteten avhenger fremfor alt av hvor sauene beiter: høytliggende beiter og godt fôr gir tykkere og fetere ull, og ull fra Manchester, New Zealand og Ghazni er de best kjente eksemplene på høyt verdsatt ull. Klipping tidlig på våren og håndspinning (som gir tynnere og mykere tråd enn maskinspinning) gjør den enda bedre, mens tynn, tørr ull fra døde sauer havner i billigere tepper.), om mønsteret passer til en bestemt epoke eller et trinn i stedets stilutvikling gjennom omtrent 150 år, og om et angivelig svært gammelt teppe har noen reparasjoner. Gamle mønstre kopieres fortsatt i dag, så mønsteret alene er ikke nok.
En løs salgsbetegnelse for et teppe som er laget for hånd og ikke med maskin. Noen ganger er det bare et annet ord for håndknyttetEn teppekonstruksjon der veveren knytter hver knute av luvgarn i ull eller silke for hånd rundt tilstøtende renningstråder i en vevstol, før en innslagstråd føres gjennom raden og slås ned. De avkuttede knuteendene danner luven, renning og innslag danner grunnveven, og renningsendene blir til frynser. Et teppe kan ta måneder eller til og med år å lage, og arbeidet etterlater små uregelmessigheter: mønstre som ikke er helt symmetriske, motstående kanter som er noen centimeter forskjellige i lengde, ujevne frynser. Ekte persiske, orientalske og tyrkiske tepper er håndknyttet, i motsetning til håndtuftede tepper (som av og til selges som «håndlaget») og maskinvevde tepper, der baksiden kjennes stiv og helt jevnt oppstilt., men det er ingen garanti for det: enkelte forhandlere bruker det om håndtuftede tepper, der garnet skytes gjennom en bunnduk med en håndholdt tuftingpistol. Håndtuftede tepper rangeres under håndknyttede, forventes ikke å vare like lenge og regnes ikke som ekte persiske eller orientalske tepper, så «håndknyttet» er ordet du bør se etter i en beskrivelse. Maskinvevde tepper rangeres lavest.
Hvor godt et håndknyttetEn teppekonstruksjon der veveren knytter hver knute av luvgarn i ull eller silke for hånd rundt tilstøtende renningstråder i en vevstol, før en innslagstråd føres gjennom raden og slås ned. De avkuttede knuteendene danner luven, renning og innslag danner grunnveven, og renningsendene blir til frynser. Et teppe kan ta måneder eller til og med år å lage, og arbeidet etterlater små uregelmessigheter: mønstre som ikke er helt symmetriske, motstående kanter som er noen centimeter forskjellige i lengde, ujevne frynser. Ekte persiske, orientalske og tyrkiske tepper er håndknyttet, i motsetning til håndtuftede tepper (som av og til selges som «håndlaget») og maskinvevde tepper, der baksiden kjennes stiv og helt jevnt oppstilt. teppe holder rette, parallelle kanter og en bredde som er nesten den samme øverst, på midten og nederst. Et maskinlaget teppe måler nesten alltid det samme overalt, men et håndlaget teppe gjør aldri helt det. Vevstoler av tre utvider seg og trekker seg sammen over tid, og grunnvev av ullEn naturlig animalsk fiber som brukes til luven, og i noen tepper også til grunnveven, i tepper av høy kvalitet. Den er slitesterk, spenstig, flekkavvisende og brannhemmende, føles myk og fjærende under føttene, isolerer mot kulde, tar lett opp farge og holder på den i mange år. Den binder også støvpartikler, noe som bidrar til å redusere allergiske reaksjoner. Kvaliteten avhenger fremfor alt av hvor sauene beiter: høytliggende beiter og godt fôr gir tykkere og fetere ull, og ull fra Manchester, New Zealand og Ghazni er de best kjente eksemplene på høyt verdsatt ull. Klipping tidlig på våren og håndspinning (som gir tynnere og mykere tråd enn maskinspinning) gjør den enda bedre, mens tynn, tørr ull fra døde sauer havner i billigere tepper., som også reagerer på fuktighet, gjør det mer enn grunnvev av bomull; landsbytepper og nomadetepperTepper vevd av nomadestammer i Midtøsten, Sentral-Asia og Nord-Afrika, som flytter med flokkene sine gjennom vår, sommer og høst og slår seg ned om vinteren for å veve. På kompakte, flyttbare vevstoler lager de som regel små tepper (for eksempel 1,2 × 1,8 eller 1,5 × 2,1 m, omtrent 4 × 6 eller 5 × 7 fot), noen ganger gangtepper, av ull fra egne flokker – ofte både til bunnen og luven – tradisjonelt farget med lokale planter. De kraftige, for det meste geometriske mønstrene går i arv gjennom generasjoner uten skrevne forelegg og minner iblant om bytepper. I motsetning til by- og verkstedtepper har de ofte asymmetrier, fargevariasjoner og mønstre som ikke går pent opp i hjørnene. blir særlig ofte skjeve. En forskjell på 2,5 til 5 cm (en tomme eller to) er akseptabel, mens store forskjeller regnes som en feil som senker kvaliteten og verdien. Man kontrollerer det med øyet på avstand, mot linjene i et hardt gulv, eller ved å måle øverst, på midten og nederst med målebånd.