En komposisjon der et motiv eller mønster brer seg over hele bunnfeltet i stedet for å være ordnet rundt en sentral medaljongEt stort motiv midt i teppets bunnfelt som resten av mønsteret er bygget opp rundt; den store midtmedaljongen sies å ha blitt innført i safavidetiden (1500- og 1600-tallet). Blomstermedaljonger, typiske for byttepper som Tabriz, Kashan og Sarough, leses ofte som en lotusblomst, og motivet har også blitt tolket som et speilbilde av kuppelen inne i en moské; geometriske medaljonger, ofte sekskantede eller rombeformede, kjennetegner landsby- og nomadetepper som Heriz og Zanjan. En medaljong kan stå alene, ha fire hjørnestykker, flankeres av mindre medaljonger over og under, eller gjentas nedover et gangteppe. Tepper uten midtmotiv kalles allover. I et godt laget teppe sitter medaljongen i midten, og hjørnene speiler hverandre så nøyaktig som håndarbeid tillater.. Motivet kan være blomster forbundet med ranker, blader og knopper (noen ganger med fugler og dyr), kantete geometriske former eller gjentatte enheter som botehEt dråpeformet motiv med buet øvre spiss, som i århundrer har vært allestedsnærværende i persisk og kashmirsk veving. Det persiske ordet betyr busk eller kratt (noen ganger forklart som «knoppskytende blomst eller plante»), og motivet står for vekst og fornyelse. Det tolkes også som en sypress som bøyer seg i vinden, men sjelden knekker, eller som en flamme, et frø, en kongle eller en stilisert mandel. Da vevere i den skotske byen Paisley begynte å etterligne kashmirsjal tidlig på 1800-tallet, ble boteh kjent i Vesten som «paisley», etter byen. I tepper gjentas motivet som regel over hele feltet, særlig i stykker fra Tabriz, Sarough, Kerman, Mashhad og Malayer., gulEt åttekantet eller mangekantet, stilisert blomstermotiv som gjentas i rader over midtfeltet i turkmenske tepper. Den samme gjentakelsen er typisk for beluch-tepper, der en blomst sitter inne i hver åttekant, og for Bokhara-tepper, som hovedsakelig veves i Pakistan etter turkmenske forbilder. I eldre turkmenske tepper hadde hver stamme (Tekke, Salor, Ersari og andre) som regel sin egen gul, slik at en ekspert ofte kan kjenne igjen stammen på motivet, mens moderne tepper blander guler fritt. Ordet betyr «blomst» eller «rose» på persisk, selv om formene er utpreget geometriske og ikke naturalistiske. og herati; et knapt merkbart sentrum kan bli stående igjen. Et geometrisk allover-mønster gjentar enten én form eller løper som et sammenhengende mønster med varierende former, ofte med en egen bunnfarge inne i hver av dem. Uten et markert midtpunkt passer et allover-teppe fint hvor som helst i et rom, også i rom med uvanlig form; i blomstrede utgaver er blomstene tegnet større, på tykkere grener, enn i et blomstret medaljongteppe.
Landsbytepper fra en gruppe landsbyer i den iranske provinsen Aserbajdsjan, i vestkanten av vevområdet rundt HerizKraftfulle landsbytepper fra Heriz-området i det nordvestlige Iran, nær Tabriz, og de mest kjente av alle persiske landsbytepper. En grov og slitesterk luv av ull på en bunn av bomull, som regel med dobbelt innslag for ekstra tykkelse, og en lav til middels knutetetthet (ofte oppgitt til rundt 1 900 til 2 600 knuter per 10 × 10 cm, omtrent 120 til 170 KPSI) gjør dem svært holdbare; ullens styrke tilskrives tradisjonelt kobberholdig fjellvann. Det klassiske mønsteret er en stor, kantete medaljong med fire hjørnestykker, iblant et gjennomgående allovermønster, i en rustrød farge som tradisjonelt tilskrives kobbermineraler i elven på stedet, sammen med mørk marineblått og krem. Bakshaish og Serapi, de sistnevnte nå over hundre år gamle, er de eldre formene., oppkalt etter landsbyen Karaja midt blant dem. LuvOverflaten på et gulvteppe eller teppegulv, laget av opprettstående fibrer i oppskårne dotter eller løkker. I et håndknyttet teppe dannes den av de avskårne endene på tusenvis av knuter i ull eller silke som knyttes på renningen rad for rad. Under vevingen trimmes de lett, og den endelige høyden får luven ved klipping når teppet ferdigstilles. Luvtykkelsen måles fra teppets bakside til toppen av luven. Den går vanligvis fra lav, omtrent 3 til 6 mm (1/8 til 1/4 tomme), til høy, omtrent 13 til 16 mm (1/2 til 5/8 tomme). Fine, tette mønstre klippes kort for at mønsteret skal holde seg skarpt. Høyere luv tåler mye ferdsel og tunge møbler, mens lavere luv passer der det er liten klaring under dører og i fuktige rom. av ullEn naturlig animalsk fiber som brukes til luven, og i noen tepper også til grunnveven, i tepper av høy kvalitet. Den er slitesterk, spenstig, flekkavvisende og brannhemmende, føles myk og fjærende under føttene, isolerer mot kulde, tar lett opp farge og holder på den i mange år. Den binder også støvpartikler, noe som bidrar til å redusere allergiske reaksjoner. Kvaliteten avhenger fremfor alt av hvor sauene beiter: høytliggende beiter og godt fôr gir tykkere og fetere ull, og ull fra Manchester, New Zealand og Ghazni er de best kjente eksemplene på høyt verdsatt ull. Klipping tidlig på våren og håndspinning (som gir tynnere og mykere tråd enn maskinspinning) gjør den enda bedre, mens tynn, tørr ull fra døde sauer havner i billigere tepper. på en bunn av bomull (svært gamle stykker kan ha bunn av ull), tyrkisk knuteEn av de to hovedknutene i håndknyttede tepper, også kalt den symmetriske knuten. Den andre er den asymmetriske persiske knuten, også kalt Senneh-knuten. Garnet legges rundt to nabotråder i renningen, og begge endene kommer ut mellom dem. Baksiden viser derfor små, jevne og nesten kvadratiske knutehoder. Veverne knytter den ofte med en krok. Knuten har navn etter byen Ghiordes (dagens Gördes) i Tyrkia og gir en slitesterk og presis luv. Den er typisk for Tyrkia, Kaukasus og det nordvestlige Iran (Tabriz, Bijar, Heriz og landsbytepper fra Hamadan). Ifølge tradisjonen var det seldsjukkiske tyrkere som førte den dit, men selve knuten er langt eldre. Den persiske knuten får ofte æren for finere detaljer, men knutetypen sier noe om en tendens, ikke om en grense: Tabriz-tepper knyttet med tyrkisk knute når rundt 78 knuter per cm² (omtrent 500 per kvadrattomme). og enkelt innslagEn konstruksjon der veveren fører bare én innslagstråd mellom hver rad med knuter. Fordi renningen ikke dekkes helt, viser baksiden av teppet et sikksakkmønster av små hvite prikker fra bunnen, en enkel måte å kjenne den igjen på, og luven blir gjerne tynnere og lavere enn ved veving med dobbelt innslag. Enkelt innslag er standard i det store Hamadan-området, fra Hamadan-, Karaja- og Mehraban-tepper til Senneh og mange kurdiske stammetepper, og i den Hamadan-påvirkede typen Malayer-teppe., slik at luven blir tynnere og mykere enn på Heriz-tepper, som vanligvis har dobbelt innslagEn konstruksjon der to innslagstråder i stedet for én føres gjennom renningen mellom hver knuterad. Det doble innslaget dekker grunnveven, så på baksiden av et fint og tett knyttet teppe ses bare knuter og innslag, uten de hvite renningsprikkene som avslører et teppe med enkelt innslag, og teppet blir tykkere, tettere og tyngre. Bijar og Heriz er typiske tepper med dobbelt innslag, slik fint knyttede persiske tepper generelt også er., og knutetettheten er lav til middels. To kraftige geometriske medaljonger med krokformede kanter veksler typisk nedover et gangteppe, ofte på en ny bunnfarge for hver gjentakelse, og på brede tepper leses de gjentatte medaljongene som et geometrisk allover-mønster, i oransjerøde, blå, kremfargede og brune toner. Den myke, tynne luven og de store lengdene, noen over 6 m (20 fot), gjør dem populære som gangtepper i entré og trapp.