Navnet på en vever eller et verksted vevd inn i et teppe, enten i en liten innrammet rute (en kartusjEn liten innrammet rute som veves inn i et teppe for å bære navnet på mesterveveren eller verkstedet, ofte sammen med byen. Det er en av de to vanlige måtene persiske byverksteder signerer et teppe på; den andre er å veve navnet direkte inn i bordstripene.) eller direkte i bordstripene. Det fungerer som et produsentmerke som knytter teppet til verkstedets standard; signerte stykker fra kjente verksteder selges dyrere og er ettertraktet blant samlere, og et teppe som selges under et verksteds signatur, må virkelig komme fra det verkstedet. Ikke alle verkstedtepper er signert, og et verksted kan slutte å bruke signaturen sin. Isfahan-tepper og nyere GhomPersiske tepper fra byen Qom (Ghom), et forholdsvis ungt vevesenter. Teppene herfra er kjent for den høyeste knutetettheten av alle persiske typer. Omtrent ni av ti er av ren silke på grunnvev av silke, med rundt 93 til 155 knuter per cm² (600 til 1 000 knuter per kvadrattomme, KPSI). Resten har luv av korkull eller av silke og ull, med rundt 47 til 108 knuter per cm² (300 til 700 KPSI). Mønstrene er blomstermedaljonger, jaktscener og billedmotiver, mest i myke pastelltoner, elfenben, gull og grønt (et pistasjgrønt felt er ettertraktet) på lys eller mørk bunn. Nyere tepper har som regel verkstedets signatur, mens eldre ofte mangler den. Vannet der sies å gjøre silken mykere og klarere, og silketepper fra hele Iran sendes derfor dit for å vaskes.-tepper har som regel en, mens de fleste Nain-tepper og mange eldre Ghom-tepper ikke har det.