En konstruksjon der veveren fører bare én innslagstråd mellom hver rad med knuter. Fordi renningen ikke dekkes helt, viser baksiden av teppet et sikksakkmønster av små hvite prikker fra bunnen, en enkel måte å kjenne den igjen på, og luven blir gjerne tynnere og lavere enn ved veving med dobbelt innslagEn konstruksjon der to innslagstråder i stedet for én føres gjennom renningen mellom hver knuterad. Det doble innslaget dekker grunnveven, så på baksiden av et fint og tett knyttet teppe ses bare knuter og innslag, uten de hvite renningsprikkene som avslører et teppe med enkelt innslag, og teppet blir tykkere, tettere og tyngre. Bijar og Heriz er typiske tepper med dobbelt innslag, slik fint knyttede persiske tepper generelt også er.. Enkelt innslag er standard i det store Hamadan-området, fra Hamadan-, KarajaLandsbytepper fra en gruppe landsbyer i den iranske provinsen Aserbajdsjan, i vestkanten av vevområdet rundt Heriz, oppkalt etter landsbyen Karaja midt blant dem. Luv av ull på en bunn av bomull (svært gamle stykker kan ha bunn av ull), tyrkisk knute og enkelt innslag, slik at luven blir tynnere og mykere enn på Heriz-tepper, som vanligvis har dobbelt innslag, og knutetettheten er lav til middels. To kraftige geometriske medaljonger med krokformede kanter veksler typisk nedover et gangteppe, ofte på en ny bunnfarge for hver gjentakelse, og på brede tepper leses de gjentatte medaljongene som et geometrisk allover-mønster, i oransjerøde, blå, kremfargede og brune toner. Den myke, tynne luven og de store lengdene, noen over 6 m (20 fot), gjør dem populære som gangtepper i entré og trapp.- og Mehraban-tepper til SennehFint vevde små og mellomstore tepper og gangtepper fra de kurdiske vevelandsbyene rundt Senneh (dagens Sanandaj) i det vestlige Iran, kjent for en omhyggelig, tynn og tett konstruksjon med enkelt innslag på en grunnvev av bomull med luv av ull. Mønstrene er for det meste geometriske medaljonger og heldekkende mønstre, men også boteh og herati blir vevd, i mørkerødt, marineblått og brunt, iblant beige, med detaljer i gult, rødt, lysegrønt, oransje og hvitt. Byen har gitt navn til «sennehknuten», et annet navn på den asymmetriske persiske knuten, men veverne der bruker faktisk den symmetriske tyrkiske knuten. og mange kurdiske stammetepper, og i den Hamadan-påvirkede typen Malayer-teppeLandsbytepper fra byen Malayer og nabolandsbyene mellom Arak og Hamadan, som regel datert til rundt 1800-tallet og vevd langs en gammel handelsrute som førte inn mønstre utenfra. Bunn av bomull, luv av ull og den symmetriske tyrkiske knuten gir en finere knytting enn i de fleste landsbytepper, og luven er klippet nokså lavt for å få fram detaljene. Rombeformede eller sekskantede medaljonger, små hvite prikker i borden som omkranser medaljongen, og en tauaktig løkkeeffekt i teppets egen bord er typiske kjennetegn. Den sørøstlige, Sarough-lignende stilen har dobbelt innslag og er tykkere, med blomstermedaljonger eller livets tre-mønstre; den nordvestlige, Hamadan-lignende stilen har enkelt innslag, er geometrisk og har lysere farger. Små tepper og gangtepper dominerer, for det meste på marineblå, dyp rød eller kremhvit bunn..
Et teppe vevd av fastboende landsbyfolk, plassert mellom nomadenes stammetepper og byverkstedenes tepper. Landsbyvevere har bedre redskaper, materialer og fargestoffer enn nomadene, men arbeider i friere, halvstrukturerte omgivelser enn byverkstedene, ofte etter hukommelsen i stedet for etter en tegnet mønsterplan, og noen selger gjennom basaren i en større by i nærheten, slik veverne i Abadeh gjør i Shiraz. Mønstrene er stort sett geometriske (medaljongEt stort motiv midt i teppets bunnfelt som resten av mønsteret er bygget opp rundt; den store midtmedaljongen sies å ha blitt innført i safavidetiden (1500- og 1600-tallet). Blomstermedaljonger, typiske for byttepper som Tabriz, Kashan og Sarough, leses ofte som en lotusblomst, og motivet har også blitt tolket som et speilbilde av kuppelen inne i en moské; geometriske medaljonger, ofte sekskantede eller rombeformede, kjennetegner landsby- og nomadetepper som Heriz og Zanjan. En medaljong kan stå alene, ha fire hjørnestykker, flankeres av mindre medaljonger over og under, eller gjentas nedover et gangteppe. Tepper uten midtmotiv kalles allover. I et godt laget teppe sitter medaljongen i midten, og hjørnene speiler hverandre så nøyaktig som håndarbeid tillater., gjennomgående mønster, botehEt dråpeformet motiv med buet øvre spiss, som i århundrer har vært allestedsnærværende i persisk og kashmirsk veving. Det persiske ordet betyr busk eller kratt (noen ganger forklart som «knoppskytende blomst eller plante»), og motivet står for vekst og fornyelse. Det tolkes også som en sypress som bøyer seg i vinden, men sjelden knekker, eller som en flamme, et frø, en kongle eller en stilisert mandel. Da vevere i den skotske byen Paisley begynte å etterligne kashmirsjal tidlig på 1800-tallet, ble boteh kjent i Vesten som «paisley», etter byen. I tepper gjentas motivet som regel over hele feltet, særlig i stykker fra Tabriz, Sarough, Kerman, Mashhad og Malayer. eller herati), med færre blomstermotiver enn bytepper; knutetettheten er vanligvis høyere enn i nomadetepperTepper vevd av nomadestammer i Midtøsten, Sentral-Asia og Nord-Afrika, som flytter med flokkene sine gjennom vår, sommer og høst og slår seg ned om vinteren for å veve. På kompakte, flyttbare vevstoler lager de som regel små tepper (for eksempel 1,2 × 1,8 eller 1,5 × 2,1 m, omtrent 4 × 6 eller 5 × 7 fot), noen ganger gangtepper, av ull fra egne flokker – ofte både til bunnen og luven – tradisjonelt farget med lokale planter. De kraftige, for det meste geometriske mønstrene går i arv gjennom generasjoner uten skrevne forelegg og minner iblant om bytepper. I motsetning til by- og verkstedtepper har de ofte asymmetrier, fargevariasjoner og mønstre som ikke går pent opp i hjørnene., men lavere enn i bytepper, og ulike vevstolstørrelser gir et bredt utvalg av størrelser, fra små stykker og gangtepper til store gulvtepper. HerizKraftfulle landsbytepper fra Heriz-området i det nordvestlige Iran, nær Tabriz, og de mest kjente av alle persiske landsbytepper. En grov og slitesterk luv av ull på en bunn av bomull, som regel med dobbelt innslag for ekstra tykkelse, og en lav til middels knutetetthet (ofte oppgitt til rundt 1 900 til 2 600 knuter per 10 × 10 cm, omtrent 120 til 170 KPSI) gjør dem svært holdbare; ullens styrke tilskrives tradisjonelt kobberholdig fjellvann. Det klassiske mønsteret er en stor, kantete medaljong med fire hjørnestykker, iblant et gjennomgående allovermønster, i en rustrød farge som tradisjonelt tilskrives kobbermineraler i elven på stedet, sammen med mørk marineblått og krem. Bakshaish og Serapi, de sistnevnte nå over hundre år gamle, er de eldre formene. er det mest kjente eksemplet, sammen med Aserbajdsjan, Abadeh, KarajaLandsbytepper fra en gruppe landsbyer i den iranske provinsen Aserbajdsjan, i vestkanten av vevområdet rundt Heriz, oppkalt etter landsbyen Karaja midt blant dem. Luv av ull på en bunn av bomull (svært gamle stykker kan ha bunn av ull), tyrkisk knute og enkelt innslag, slik at luven blir tynnere og mykere enn på Heriz-tepper, som vanligvis har dobbelt innslag, og knutetettheten er lav til middels. To kraftige geometriske medaljonger med krokformede kanter veksler typisk nedover et gangteppe, ofte på en ny bunnfarge for hver gjentakelse, og på brede tepper leses de gjentatte medaljongene som et geometrisk allover-mønster, i oransjerøde, blå, kremfargede og brune toner. Den myke, tynne luven og de store lengdene, noen over 6 m (20 fot), gjør dem populære som gangtepper i entré og trapp., Mehraban og SennehFint vevde små og mellomstore tepper og gangtepper fra de kurdiske vevelandsbyene rundt Senneh (dagens Sanandaj) i det vestlige Iran, kjent for en omhyggelig, tynn og tett konstruksjon med enkelt innslag på en grunnvev av bomull med luv av ull. Mønstrene er for det meste geometriske medaljonger og heldekkende mønstre, men også boteh og herati blir vevd, i mørkerødt, marineblått og brunt, iblant beige, med detaljer i gult, rødt, lysegrønt, oransje og hvitt. Byen har gitt navn til «sennehknuten», et annet navn på den asymmetriske persiske knuten, men veverne der bruker faktisk den symmetriske tyrkiske knuten.; Shiraz og BakhtiariFargerike tepper fra bakhtiari-folket, en stamme i Zagrosfjellene som var nomadisk til store deler av den slo seg ned sørvest for Isfahan på 1800-tallet, og hvis veving i dag er spredt over mer enn 200 landsbyer; mindre stykker er gjerne stammearbeid, mens større stykker kommer fra landsbyene i regionen. Grunnveven er vanligvis bomull under en luv av ull fra stammens egne sauer, selv om noen små stammestykker er helt i ull, og hver rad bankes så hardt ned at luven blir tett og slitesterk. De karakteristiske komposisjonene er hagefeltmønsteret (Khesti, også skrevet Kheshti), et rutenett av innrammede kvadrater som hvert viser en hagescene ment som et blikk inn i paradiset, og medaljong- og hjørnemønsteret med en halvgeometrisk midtmedaljong. Dyp rød og mørk marineblå er de vanlige bunnfargene i feltet. regnes også som landsbyarbeid i enkelte klassifiseringer.
Tepper vevd av stammer som for det meste er nomader, først og fremst i Iran, men også i hele Midtøsten, Sentral-Asia og Nord-Afrika. Noen navn, som BakhtiariFargerike tepper fra bakhtiari-folket, en stamme i Zagrosfjellene som var nomadisk til store deler av den slo seg ned sørvest for Isfahan på 1800-tallet, og hvis veving i dag er spredt over mer enn 200 landsbyer; mindre stykker er gjerne stammearbeid, mens større stykker kommer fra landsbyene i regionen. Grunnveven er vanligvis bomull under en luv av ull fra stammens egne sauer, selv om noen små stammestykker er helt i ull, og hver rad bankes så hardt ned at luven blir tett og slitesterk. De karakteristiske komposisjonene er hagefeltmønsteret (Khesti, også skrevet Kheshti), et rutenett av innrammede kvadrater som hvert viser en hagescene ment som et blikk inn i paradiset, og medaljong- og hjørnemønsteret med en halvgeometrisk midtmedaljong. Dyp rød og mørk marineblå er de vanlige bunnfargene i feltet. og GabbehEt teppe fra Fars-provinsen i Iran, første gang dokumentert på 1600-tallet, for rundt 400 år siden, og vevd av regionens nomadestammer og fastboende landsbyfolk på en renning av ull eller geitehår (sjelden bomull), med en lang, tykk og tett luv av ull som ikke klippes kort. Den lave knutetettheten gir enkle, kraftfulle mønstre der trær, dyr og mennesker blir til abstrakte geometriske former. Farget Gabbeh farges i alle nyanser, ofte sterkt, mens naturlig Gabbeh bruker ufarget hvit og svart ull i kremhvite, brune, grå og svarte toner, vanligvis på kremhvit bunn. Typiske størrelser er omtrent 0,9–1,2 × 1,8–2,1 m (3–4 × 6–7 fot). Finere byvevde varianter kommer fra Shiraz, og svært fine, tunge tepper kalles iblant Qashqai, selv om de ikke er ekte Qashqai-tepper., gjelder både nomade- og landsbyveving. Stammene flytter med flokkene sine fra vår til høst og slår seg som regel ned om vinteren for å veve på små vevstoler som er lette å flytte. Derfor er teppene små, ofte 1,2 × 1,8 m (4 × 6 fot) eller 1,5 × 2,1 m (5 × 7 fot), eller de er gangtepper. Store tepper er sjeldne. Ulla fra flokkene farges med lokale planter og brukes ofte i både grunnvev og luvOverflaten på et gulvteppe eller teppegulv, laget av opprettstående fibrer i oppskårne dotter eller løkker. I et håndknyttet teppe dannes den av de avskårne endene på tusenvis av knuter i ull eller silke som knyttes på renningen rad for rad. Under vevingen trimmes de lett, og den endelige høyden får luven ved klipping når teppet ferdigstilles. Luvtykkelsen måles fra teppets bakside til toppen av luven. Den går vanligvis fra lav, omtrent 3 til 6 mm (1/8 til 1/4 tomme), til høy, omtrent 13 til 16 mm (1/2 til 5/8 tomme). Fine, tette mønstre klippes kort for at mønsteret skal holde seg skarpt. Høyere luv tåler mye ferdsel og tunge møbler, mens lavere luv passer der det er liten klaring under dører og i fuktige rom.. GeitehårEn animalsk fiber som nomadevevere iblant bruker i stedet for ull i teppets grunnvev, som i Gabbeh- og Quchan-tepper, mens selve luven forblir ull. Sammen med mohair, kamelhår og kuhår hører den til de mindre vanlige teppematerialene, mest å se i nomadearbeider, og den dukker også opp i enkelte flatvevde kelimtepper. brukes også. Mønstrene er for det meste geometriske. De går i arv og veves etter hukommelsen uten tegning, så hjørnene går ofte ikke pent opp, slik de gjør i bytepper. QashqaiNomadetepper knyttet av qashqaiene, en nomadestamme i det sørvestlige Iran som samler tyrkiske, arabiske, kurdiske og lurske grupper og har levd i regionen siden minst 1500-tallet. Mønstrene kommer fra hukommelsen og ikke fra skrevne tegninger, og de kombinerer geometriske komposisjoner og medaljongkomposisjoner, av og til i en enklere og sparsomt detaljert form, med dyr, planter og husholdningsgjenstander, i juveltoner av rødt, safrangull og indigo, ofte på dyprød eller mørk marineblå bunn. Den tykke, fastvevde ullen fra stammens egne flokker er slitesterk og likevel myk, og den danner en tett luv av middels høyde på en grunnvev av bomull eller ull, noe som passer godt i rom med mye trafikk. Kompakte vevstoler holder størrelsene små, vanligvis 1,2 × 1,8 m (4 × 6 fot) eller 1,5 × 2,1 m (5 × 7 fot), i tillegg til gangtepper.-, beluch- og turkmenske tepper har navn etter stammene som vever dem.
Stammetepper vevd av yoruk-folket (yürük), et nomadefolk i Anatolia og på Balkan. De særpregede teppene har markante geometriske mønstre, sterke farger og stammesymboler med kulturell betydning. De kjennetegnes av grov knyting, robust konstruksjon og bruk av naturlige fargestoffer, og har ofte beskyttende motiver og symboler for fruktbarhet, familie og stammetilhørighet.