En grunnvev der renning og innslagDe to trådsystemene som utgjør grunnveven i et teppe: renningen, de loddrette trådene som spennes opp i veven først, og innslaget, de vannrette trådene som føres gjennom renningen mellom radene med knuter. Grunnveven er vanligvis av bomull, men ull er vanlig i nomadetepper og eldre tepper, og silke i svært fine tepper. Tepper med enkelt innslag, som er standard i det større Hamadan-området, viser sikksakkrader av hvite renningsprikker på baksiden og har tynnere luv. Dobbelt innslag er standard i fine, tettvevde tepper og i Bijar og Heriz. Det skjuler renningen og gir en tykkere og tettere luv. Renningsendene danner frynsene, og ekstra innslag i hver ende danner den flatvevde kelimkanten som holder luven på plass. er av ullEn naturlig animalsk fiber som brukes til luven, og i noen tepper også til grunnveven, i tepper av høy kvalitet. Den er slitesterk, spenstig, flekkavvisende og brannhemmende, føles myk og fjærende under føttene, isolerer mot kulde, tar lett opp farge og holder på den i mange år. Den binder også støvpartikler, noe som bidrar til å redusere allergiske reaksjoner. Kvaliteten avhenger fremfor alt av hvor sauene beiter: høytliggende beiter og godt fôr gir tykkere og fetere ull, og ull fra Manchester, New Zealand og Ghazni er de best kjente eksemplene på høyt verdsatt ull. Klipping tidlig på våren og håndspinning (som gir tynnere og mykere tråd enn maskinspinning) gjør den enda bedre, mens tynn, tørr ull fra døde sauer havner i billigere tepper. i stedet for bomull. Den er typisk for nomadetepperTepper vevd av nomadestammer i Midtøsten, Sentral-Asia og Nord-Afrika, som flytter med flokkene sine gjennom vår, sommer og høst og slår seg ned om vinteren for å veve. På kompakte, flyttbare vevstoler lager de som regel små tepper (for eksempel 1,2 × 1,8 eller 1,5 × 2,1 m, omtrent 4 × 6 eller 5 × 7 fot), noen ganger gangtepper, av ull fra egne flokker – ofte både til bunnen og luven – tradisjonelt farget med lokale planter. De kraftige, for det meste geometriske mønstrene går i arv gjennom generasjoner uten skrevne forelegg og minner iblant om bytepper. I motsetning til by- og verkstedtepper har de ofte asymmetrier, fargevariasjoner og mønstre som ikke går pent opp i hjørnene. som baluchi-, turkmenNomadetepper vevd av turkmenske (turkoman) nomader. Forfedrene deres kom fra områdene i Afghanistan og Usbekistan og slo seg senere ned i den turkmenske delen av Iran. Rader av åttekantede guler («blomster») dekker et felt i dyp rødt, rødbrunt eller av og til kremhvitt, med detaljer i svart, blått, grønt eller beige. Det finnes også bønnemønstre. Grunnvev og luv er som regel av ull, som sies å komme fra den myke underullen til karakulsauen, men av og til brukes grunnvev av bomull. I eldre stykker hadde hver stamme sitt eget gul-mønster, mens nyere tepper blander dem fritt. Turkmenske mønstre var forbilde for Bokhara- og Khal Mohammadi-tepper. Blant persiske mønstre er de nærmest beluch-teppene, og de er eldre enn dem. Luven er lav til middels høy og passer derfor godt der en dør slår opp over teppet.- og GabbehEt teppe fra Fars-provinsen i Iran, første gang dokumentert på 1600-tallet, for rundt 400 år siden, og vevd av regionens nomadestammer og fastboende landsbyfolk på en renning av ull eller geitehår (sjelden bomull), med en lang, tykk og tett luv av ull som ikke klippes kort. Den lave knutetettheten gir enkle, kraftfulle mønstre der trær, dyr og mennesker blir til abstrakte geometriske former. Farget Gabbeh farges i alle nyanser, ofte sterkt, mens naturlig Gabbeh bruker ufarget hvit og svart ull i kremhvite, brune, grå og svarte toner, vanligvis på kremhvit bunn. Typiske størrelser er omtrent 0,9–1,2 × 1,8–2,1 m (3–4 × 6–7 fot). Finere byvevde varianter kommer fra Shiraz, og svært fine, tunge tepper kalles iblant Qashqai, selv om de ikke er ekte Qashqai-tepper.-tepper (Gabbeh og Quchan bruker iblant geitehårEn animalsk fiber som nomadevevere iblant bruker i stedet for ull i teppets grunnvev, som i Gabbeh- og Quchan-tepper, mens selve luven forblir ull. Sammen med mohair, kamelhår og kuhår hører den til de mindre vanlige teppematerialene, mest å se i nomadearbeider, og den dukker også opp i enkelte flatvevde kelimtepper. i stedet). Den finnes også i enkelte QashqaiNomadetepper knyttet av qashqaiene, en nomadestamme i det sørvestlige Iran som samler tyrkiske, arabiske, kurdiske og lurske grupper og har levd i regionen siden minst 1500-tallet. Mønstrene kommer fra hukommelsen og ikke fra skrevne tegninger, og de kombinerer geometriske komposisjoner og medaljongkomposisjoner, av og til i en enklere og sparsomt detaljert form, med dyr, planter og husholdningsgjenstander, i juveltoner av rødt, safrangull og indigo, ofte på dyprød eller mørk marineblå bunn. Den tykke, fastvevde ullen fra stammens egne flokker er slitesterk og likevel myk, og den danner en tett luv av middels høyde på en grunnvev av bomull eller ull, noe som passer godt i rom med mye trafikk. Kompakte vevstoler holder størrelsene små, vanligvis 1,2 × 1,8 m (4 × 6 fot) eller 1,5 × 2,1 m (5 × 7 fot), i tillegg til gangtepper.-, Shiraz- og små BakhtiariFargerike tepper fra bakhtiari-folket, en stamme i Zagrosfjellene som var nomadisk til store deler av den slo seg ned sørvest for Isfahan på 1800-tallet, og hvis veving i dag er spredt over mer enn 200 landsbyer; mindre stykker er gjerne stammearbeid, mens større stykker kommer fra landsbyene i regionen. Grunnveven er vanligvis bomull under en luv av ull fra stammens egne sauer, selv om noen små stammestykker er helt i ull, og hver rad bankes så hardt ned at luven blir tett og slitesterk. De karakteristiske komposisjonene er hagefeltmønsteret (Khesti, også skrevet Kheshti), et rutenett av innrammede kvadrater som hvert viser en hagescene ment som et blikk inn i paradiset, og medaljong- og hjørnemønsteret med en halvgeometrisk midtmedaljong. Dyp rød og mørk marineblå er de vanlige bunnfargene i feltet.-tepper og i tepper fra iransk Aserbajdsjan, og er vanlig i eldre landsby- og nomadetepper, blant dem enkelte Hamadan-tepper og svært gamle KarajaLandsbytepper fra en gruppe landsbyer i den iranske provinsen Aserbajdsjan, i vestkanten av vevområdet rundt Heriz, oppkalt etter landsbyen Karaja midt blant dem. Luv av ull på en bunn av bomull (svært gamle stykker kan ha bunn av ull), tyrkisk knute og enkelt innslag, slik at luven blir tynnere og mykere enn på Heriz-tepper, som vanligvis har dobbelt innslag, og knutetettheten er lav til middels. To kraftige geometriske medaljonger med krokformede kanter veksler typisk nedover et gangteppe, ofte på en ny bunnfarge for hver gjentakelse, og på brede tepper leses de gjentatte medaljongene som et geometrisk allover-mønster, i oransjerøde, blå, kremfargede og brune toner. Den myke, tynne luven og de store lengdene, noen over 6 m (20 fot), gjør dem populære som gangtepper i entré og trapp.-tepper. Eksperter bruker den som et hint om alder. Etter at maskinspunnet bomull ble allment tilgjengelig, har tepper laget etter omkring 1930-tallet nemlig som regel grunnvev av bomull. Ullens myke og mindre stive struktur gir mønsteret et flytende, varmt preg, og frynsene er iblant flettet eller har ulike farger. Ulempen er at ull krymper og strekker seg med luftfuktigheten, så disse teppene blir gjerne mindre rette enn tepper med grunnvev av bomull.