Et teppe som er rundt 100 år eller eldre – alderen der et gammelt teppe kalles antikt og ikke vintage eller semiantikt. Alderen er en prisfaktor i seg selv, siden et 200 år gammelt teppe koster mer enn et ellers likeverdig teppe på 100 år, og den virker sammen med kunstnerisk kvalitet, sjeldenhet (for eksempel produksjonen fra et verksted som ikke lenger finnes) og tilstand. Svært gamle tepper har ofte blitt reparert på et eller annet tidspunkt, noe som ses tydeligst fra baksiden, så tilstanden krever nøye inspeksjon.
En aldersklasse for tepper som ikke lenger er nye, men heller ikke antikke; i bransjen gjelder den vanligvis tepper på høyst rundt 60 til 70 år, selv om forhandlernes grenser varierer: noen regner fra rundt 50 år, andre strekker klassen mot 100 år. Den løsere betegnelsen vintage, som brukes om tepper på omtrent 20 til 90 år, overlapper den. Prisen settes ut fra de samme faktorene som for nye tepper (materiale, mønster, farger, veverens dyktighet, hvor rett teppet ligger) pluss tilstanden: reparasjoner, fargeblødningFargestoff som har vandret fra ett farget parti av et teppe over i nabopartiene, for eksempel etter en profesjonell vask eller etter søl av væske som ikke ble behandlet riktig. Særlig eldre tepper som er vasket flere ganger, sjekkes for dette. Et teppe uten fargeblødning oppnår den beste prisen, mens en betydelig blødning er en alvorlig feil som kan føre til at teppet blir underkjent ved inspeksjonen. Det er en skade, i motsetning til abrash, den naturlige fargevariasjonen i håndlagde tepper. og hvor jevnt luven er slitt. Fordi material- og arbeidskostnadene stiger hvert år, koster et sammenlignbart halvantikt teppe som regel mindre enn et nytt.
Spesialistarbeid som utbedrer skadde tepper, blant annet ny knytting eller ny veving av slitte partier, lapping, overkasting (ny innfatning av kanten), strekking, utskifting av frynser og fargerestaurering. Små, fagmessige reparasjoner som er vanskelige å se, godtas som regel på et eldre teppe, og et teppe uten reparasjoner oppnår den høyeste prisen. Synlige lapper, sømmer eller sting, som er lettest å oppdage fra baksiden, og utskiftede frynser (frynsene er teppets egne renningsender, ikke en påsydd bord) regnes derimot som store reparasjoner som forkorter teppets levetid og senker verdien betydelig. Svært gamle tepper har ofte en eller annen reparasjon, så et angivelig antikt teppe uten noen kan være en nyere gjenskapning, selv om dette tegnet alene ikke er avgjørende.
Et nyvevd teppe som kopierer mønstrene til langt eldre tepper og ofte etterbehandles for å se gammelt ut – med kortklippet luvOverflaten på et gulvteppe eller teppegulv, laget av opprettstående fibrer i oppskårne dotter eller løkker. I et håndknyttet teppe dannes den av de avskårne endene på tusenvis av knuter i ull eller silke som knyttes på renningen rad for rad. Under vevingen trimmes de lett, og den endelige høyden får luven ved klipping når teppet ferdigstilles. Luvtykkelsen måles fra teppets bakside til toppen av luven. Den går vanligvis fra lav, omtrent 3 til 6 mm (1/8 til 1/4 tomme), til høy, omtrent 13 til 16 mm (1/2 til 5/8 tomme). Fine, tette mønstre klippes kort for at mønsteret skal holde seg skarpt. Høyere luv tåler mye ferdsel og tunge møbler, mens lavere luv passer der det er liten klaring under dører og i fuktige rom., steinvaskingEn etterbehandling som får nylagde tepper til å se antikke ut, best kjent fra Peshawar-tepper (chobi) og Kazak-tepper som veves i dag. Det nyvevde teppet, der fargene i utgangspunktet er mørke, steinvaskes (Peshawar-tepper legges også ut i sterkt sollys) slik at fargene mykes opp og blekner, og luven klippes kort. Derfor føles disse teppene tynne og lave, men de holder seg likevel slitesterke. Oushak-tepper fra de samme verkstedene får en tilsvarende antikkvask. Farger som er behandlet for å se gamle ut, får gjerne et bleket preg og et skarpt fargebånd midt på hver fiber, i motsetning til den jevne falmingen som kommer med naturlig aldring., soleksponering og mykt nyanserte naturfarger – selv om det ikke har noen reell alder. Peshawar-tepper (chobiHåndknyttede tepper fra Pakistan, laget i byen Peshawar nord i landet og også kalt Chobi. De kopierer gamle persiske og tyrkiske mønstre, for det meste heldekkende blomstermønstre eller gjentatte motiver (medaljonger er sjeldne, fordi heldekkende mønstre passer i flere rom), med håndspunnet ull og plantefarger. Teppene veves i mørkere toner, blir deretter steinvasket og lagt ut i sterkt sollys, og luven klippes kort slik at mønsteret kommer fram, noe som gir et nytt teppe et antikt preg. Fargene er myke og avdempede, ofte med beige som grunntone, med bevisste variasjoner mellom lyst og mørkt som etterligner eldre tepper; teppene føles tynne, men tåler slitasje godt. Samme uttrykk selges også som Oushak, Ziegler eller Ferahan.) og tepper i OushakTeppe i den klassiske stilen fra Ushak (Uşak), en tyrkisk teppeby med lang tradisjon for klassiske mønstre. Tepper som selges under dette navnet i dag, er som regel håndknyttet i Pakistan, i verksteder som ifølge bransjen ble startet på 1970-tallet av eiere som forlot Iran etter en embargo. De gjengir tyrkiske og gamle persiske mønstre, for det meste myke blomstermønstre over hele feltet eller medaljongkomposisjoner med lite geometrisk tegning, i ull fra Ghazni og New Zealand på en bunn av bomull. Plantefarger, en antikkvask, flere nyanser av samme farge og en kort, lav luv gir et dempet, aldret uttrykk, mens designerne velger fargepaletter som følger fargetrendene. Avhengig av mønster og knutetetthet selges den samme familien også som Peshawar, Chobi, Ziegler eller Ferahan.- og kazak-stil vevd i Pakistan er typiske eksempler. Fordi gamle mønstre stadig gjenskapes, kan mønsteret alene ikke tidfeste et teppe, og slitasje er heller ingen pålitelig rettesnor. Eksperter ser i stedet på fargen: naturfarger blekner gradvis nedover luvfiberen fra tupp til rot, mens behandlet farge gjerne ser bleket ut, med et skarpt avgrenset bånd. Et angivelig svært gammelt teppe helt uten reparasjoner kan være en ny kopi.