En type SaroughPopulære og slitesterke persiske bytepper fra Sarouk, en by sentralt i Iran omtrent 50 km nord for Arak. De ble kjent fra 1800-tallet og ble eksportert til Europa og Amerika. På en grunnvev av bomull sitter en middels til tykk luv av ull, iblant med innslag av silke, som regel knyttet med den persiske knuten (enkelte eldre stykker har den tyrkiske) og med middels til høy tetthet på opptil rundt 50 knuter per cm² (omtrent 320 per kvadrattomme). Mønstrene er florale, med medaljong eller heldekkende (allover), med enkelte herati-, boteh- og billedmønstre, på bunner i beige, elfenben, krem, marineblått eller rødt – et rødt som drar mot oransje eller rust – vanligvis med en smal sekundærbord. «Amerikanske Sarough», vevd hovedsakelig på 1920- og 1930-tallet, tilpasset mønstre og farger til amerikansk smak, og mange ble omfarget til den rosarøde fargen som var populær der. vevd hovedsakelig på 1920- og 1930-tallet, med mønstre og farger tilpasset det internasjonale kjøpere, fremfor alt i USA, satte pris på, og svært populær der. Den er også kjent som Mohajeran Sarough. Blomstermønsteret ble senere forbilde for nyere MalayerLandsbytepper fra byen Malayer og nabolandsbyene mellom Arak og Hamadan, som regel datert til rundt 1800-tallet og vevd langs en gammel handelsrute som førte inn mønstre utenfra. Bunn av bomull, luv av ull og den symmetriske tyrkiske knuten gir en finere knytting enn i de fleste landsbytepper, og luven er klippet nokså lavt for å få fram detaljene. Rombeformede eller sekskantede medaljonger, små hvite prikker i borden som omkranser medaljongen, og en tauaktig løkkeeffekt i teppets egen bord er typiske kjennetegn. Den sørøstlige, Sarough-lignende stilen har dobbelt innslag og er tykkere, med blomstermedaljonger eller livets tre-mønstre; den nordvestlige, Hamadan-lignende stilen har enkelt innslag, er geometrisk og har lysere farger. Små tepper og gangtepper dominerer, for det meste på marineblå, dyp rød eller kremhvit bunn.- og Mehraban-tepper.